Lei meg for keisersnitt...

[24 april]

Hei,

Vil først begynne mit innleg med å si, at dette på INGEN måter er et angrep på de som velger eller har valgt et keisersnitt selv. Jeg skriver dette innleg fordi jeg har mange tanker rundt min situasjon og har bruk for nogen oppmuntrende tanker.

 

Jeg har et barn som ligger i seteleje. Jeg fik tatt et røntgenbilde af mit bekken for å se, om jeg kunne føde vaginalt. Fik å vite på fredagen at bekkenet mit er for smalt til en setefødsel, men det er ikke for smalt til en "hodefødsel." Jeg ble derfor skrevet opp til et vendingsforsøk, som jeg har vært til idag. Vendingsforsøket var ganske smertefullt og jeg ba om at de stoppet. Nå sitter jeg tilbake med en tom følelse, jeg ville så gjerne føde vaginalt, selvfølgelig ikke på bekostning af min babys helbred! Men jeg syntes det er vanskeligt, å mobilisere tankene mine til noe positivt akkurat nå, da en vaginal fødsel nu flytter seg lengere og lengere bort. Er der andre som har det eller har hatt det slik, prøvd det, eller er det noen, som har oppmuntrende tanker de har lyst til å dele?

Heidi 37+0 (dansk)

 

[Thea og Erle]

Pappaen til barnet kommer til å synes at det er deilig å få være med barnet rett etter fødsel. endelig blir fokus flyttet litt over på han også. Vekker nok farsfølelsen og kanskje blir han enda mer med. Dessuten er det fin opplevelse når keisersnittet er planlagt. Da går det som regel stille for seg. Du kan stille en del spm og få noen av sykepleierene til å ta bilder. Jeg spurte hele tiden om hvar erd et dere ser. Mannen min stakk hals og kunne se at nå ser jeg barnet. Herregud det var spennende. Jeg maste mye om at jeg var i fin form etter keisersnittet og på den måten kom jeg fort opp igjen til far og barn. Barnet får et fint rundt hodet og ser veldig pene ut. Du får hvile mer m natta på sykehus da personalet hjelper deg mer og du ligger ikke på rommet med så mange. Presser en seg fort opp av sengen etter keisersnitt kommer en seg som regel fort også selvom det tar lengre tid en ved vaginal fødsel. Vi fleipet en del på operasjonsalen og det var preg av at alle var i godt humør. Ikke revner du heller. Håper dette kunne trøste-lykke til. Du er heldig som er snart fødeklar.

[*♥barney♥*fødeklar]

Jeg ble også fryktelig skuffet når jeg fikk beskjed av legen, en uke før fødselen, at jeg måtte ta keisersnitt. Hadde virkelig gledet meg til en vaginal fødsel og forberedt meg skikkelig (så langt det kan gjøres..).

MEN, for en positiv overraskelse keisersnittet var. Syns det var helt topp - en virkelig kjempe spennende opplevelse. Var i kjempe fin form etterpå!!

Tenkt positivt og lykke til!

[K.KARLSEN]

Hei. Jeg har hatt keisersnitt. Barnet ville ikke ut etter 12 timer med rier så legene bestemte seg for keisersnitt. Jeg ble der og da veldig lei meg og det jeg savnet mest var det å få babyen opp til meg rett etter fødselen. Men det gikk fort over når jeg tilslutt fikk møte babyen.

Nå er jeg blitt gravid igjen og har gjort meg noen tanker om vaginal fødsel eller keisersnitt. Tror jeg vil ha en vaginalfødsel denne gangen men blir det keisersnitt blir jeg ikke lei meg. Man får bra oppfølging på sykehuset og jeg var i ganske god form. Var ute av sengen neste morgen. Nå 14 mnd etter keisersnittet har jeg et 10 cm langt arr som minner meg på den første fødselen.

[Elle Vilde]

Mitt første barn lå også i seteleie, og vending eller setefødsel var ikke aktuelt fordi hun også hadde vekstavvik, og kombinasjonen vekstavvik og seteleie gir keisersnitt. Punktum! Jeg hadde absolutt ingenting jeg skulle ha sagt, og var skikkelig skuffet. Fastlegen hadde sagt at jeg skulle til snuing, så jeg var mentalt forberedt på at barnet skulle snus og jeg skulle føde vanlig. Syntes det var en stor skuffelse, og at jeg ble "snytt for" en opplevelse som knyttet kvinner sammen, og som kvinner hadde gjennomgått til alle tider. (Litt slike urkvinnetanker oppe i det hele...) Husker jeg på en måte følte meg litt mislykket som ikke fikk lov til å føde... I tillegg fikk jeg veldig kort varsel, kun 5 dager fra keisersnittet ble bestemt til det ble utført, og det skjedde 16 dager før termin, så jeg var nok ikke helt mentalt forberedt på at babyen skulle komme så tidlig heller. Hadde forberedt meg mentalt på i hvert fall 1 uke etter termin... Rart dessuten å vite fødselsdagen på forhånd... Jeg skjønner veldig, veldig godt hvordan du har det!

 

Så, for å "trøste deg litt": keisersnittet mitt gikk kjempefint, og det tok ikke lange tiden før alle tanker rundt hvordan jenta mi var kommet til verden var borte. Det viktige var at hun faktisk VAR der, ikke hvordan hun hadde kommet ut. Glemte etter hvert nesten hele keisersnittet! - Og pappaen syntes det var en fantastisk opplevelse å være sammen med jenta vår og ha henne på fanget på et rom for seg selv en time mens jeg ble sydd sammen! - Og sexlivet kommer fort igang igjen, også, for det har ikke skjedd så mye "der nede".

 

Lykke til! Du får nok bare gjøre det beste ut av det, siden du ikke har noe valg... (Var forresten samtidig på sykehuset sammen med ei dame som fødte sitt sjette barn, og dette lå i seteleie. Hun sa at setefødsel var i hvert fall ingenting for en førstegangsfødende... Vet ikke om det er noe trøst i dette, men...)

[krisbmw520]

Hei. Jeg hadde også barnet mitt i seteleie og fikk velge keisersnitt eller vanlig fødsel. Jeg valgte keisersnitt og er så innmarig takknemlig for d nå i ettertid. Det er jo mye smerter forbundet til en fødsel. Ved et keisersnitt slipper man unna dette. Jeg forberedte meg på fødsel og hadde bestemt meg for fødested og alt var klart. Da legen i uke 37 kjente på magen min og sa at barnet lå i sete. Dette ble bekreftet dagen etter med ultralyd. Da hadde jeg plutselig fryktelig dårlig tid som måtte rekke å bestille keisersnitt og forberede meg mentalt. Alt gikk så fort og jeg fikk time 24.03 på termindagen )

Jeg er egentlig livredd for operasjoner og spesielt sprøyter, men jeg er positivt overrassket over hvor fin opplevelse jeg hadde. Bakdelen med keisersnittet for min del er at jeg ikke greide å amme jenta mi,fikk ikke stelt henne og gått oppe som de andre mødrene. Jeg var litt "borte" de 2 første dagene og følte meg som verdens dårligste mor. Til slutt måtte hun få intravenøst siden vi ikke fikk til ammingen. Dette var litt skremmende, men de fant ut i ettertid at drøvelen hennes er litt lenger bak enn vanlig så d hadde ik noe med snittet å gjøre. Nå 2 uker etterpå føler jeg at vi har knyttet den kontakten jeg savnet på sykehuset.

I din situasjon tror jeg d vil være best å ta keisersnitt... husk at du skal sikkert få flere barn og da vil du nok kunne føde disse vaginalt.