Hvordan skal jeg komme meg videre...(samlivproblemer og langt.....)

[Anonym bruker]

Da gull nr to var født og jeg var overlykkelig over en lett fødsel og hadde flytta over til barselhotellet fikk jeg DEN kommentaren i fleisen fra min mann da jeg var lei meg for at han allerede skulle gå: "Du forlanger at jeg skal være der hele tiden for deg, bare ha meg standby- det takler jeg ikke..." Jeg ble så sjokkert at jeg ikke klarte å si noe og ikke ville jeg lage noen scene heller- jeg stod jo å holdt på et nydelig under som burde skånes for slikt de første leve dagene( og enda lenger...)

 

Han ville ikke bo på hotellet, selv om gull nr en var hos bestemor hele tida mens jeg var på sykehuset. Jeg hadde trodd at normale fedre ville være så mye som mulig sammen med sitt nyfødte barn, men han kom bare noen timer hver dag selv om han hadde muligheten til å være der hele tida. Greit at han gjorde en del ting hjemme, men det gjorde han dagen vi skulle reise hjem. Det sa han sjøl.

 

Nå har det gått noen mnd siden fødselen og jeg synes han er en egosentrisk drittsekk. Og sjokket over at han kunne si noe sånt til meg rett etter fødselen kommer stadig opp i hukommelsen spesielt i "pressa" situasjoner. Men synes ikke jeg kan dra epsioden fram i lyset nå- blir litt som å gråte over spilt melk og hadde nok provosert ham veldig.

 

Er veldig deppa nå og vet ikke om jeg har satt to barn til verden med en mann som jeg ikke ser noen framtid med....

[Anonym bruker]

Menn kan også få en slags fødselsdepresjon. Tror kanskje jeg ville tatt meg en skikkelig prat med han....

 

 

[Anonym bruker]

Hei!

Hvis dette skjedde rett etter fødselen, så kan det være at han var så sliten og pressa at han bare slang ut det han først tenkte. Mye vondt kan bli sagt uten mening, som en kan angre på senere. Jeg forstår skuffelsen din, du har vært gjennom verdens største bragd, og mottar en slik replikk. Huff, den er ikke god. Men prøv å se det med andre "briller" på. Men du sier at han er en egoistisk drittsekk nå i ettertid også, hvordan er han?

[Gjest]

Huff, så trist.....det var skikkelig ufølsomt. Jeg hadde blitt like sjokka. Lurer på hvorfor han reagerte på den måten da, til noe som er et lite mirakel...? Kanskje det ble for mye for han? Virker som dere begge har ting som burde luftes...? Kanskje dere bør gå til rådgiving? Uansett er det ikke bra at du går å føler det slik, ikke bra for deg og ikke bra for barnet (barna). Og ikke akseptabelt at han behandlet deg slik, men det er jo oxo viktig at han vet hva du føler om det, så han vet hvor han har deg............. Komunikasjon er viktig.

 

Håper du finner ut av det - hva som er best for deg og barna. Har deg i tankene. *trøsteklem*

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Skjønner deg godt, men helt ærlig så skjønner jeg mannen din enda bedre. Hvem synes det er koselig å bo på sykehus da...uansett liksom. Såklart er han stolt og glad over en liten baby, men de sover tross alt så mye på sykehuset, at det er jo litt begrenset hva tid han får til den lille der. Skal han holde deg i hånda hele tiden?!?!?

Nei, han elsker babyen sin, men den kommentaren må du komme over. Virker som du har for lite å ta deg til..... å henge seg opp i slike kommentarer og lage en diskusjon av det er typisk for par som ikke har annet å snakke om-så KOM OVER DET :-)

Vet jo at du som mor er i lykkerus, med den kommentaren tror jeg stikker dypere fordi den stkk deg på et ømt punkt. Tror det ligger mer der enn kun den kommentaren. Kanskje du alltid føler at han må ta deg med på ting, du er med hans venner, du har ingen hobbyer, du "dilter" litt i hælene på han... sorry å dra dette heeeelt ut her, men mener det.

Lykke til med mann og barn iallefall :-) :-) :-)

[tullla]

Jeg synes absolutt ikke det er feil av deg å ta opp situasjonen nå for å få klarhet i det! Du tenker såklart mye på det, og det var helt forferdelig ufølsomt, tankeløst og egosentrisk sagt. (ganske sjokkert jeg også, selv om jeg vet at menn kan si de dummeste og mest korttenkte ting pga "den store selvmedlidenheten") Og uansett om det er noen dyp og realistisk grunn til denne tåpelige og stygge kommentaren, så burde han spart seg det en måned eller to.

 

Jeg synes du både har grunn til å ta det opp for å få en klarhet i hva han mente og få snakket ut om det, og for å tydeliggjøre for ham hvor mye han såret deg med det. Man gjør ikke slik til en kvinne som akkurat har født, hun skal bæres på gullstol i 6 uker punktum.

[Anonym bruker]

Hadde kommentaren kommet på et annet tidspunkt hadde jeg vært istand til å ta det opp og få det ut av verden, men følte at jeg i det minste kunne få litt omtenksomhet i dagene etter at jeg hadde født. Følte meg veldig alene på barselhotellet.

 

Kommentaren stikker nok dypere for den bekrefter hvor lite omtanke han viser til meg. Jeg har ikke verdens beste selvtillit og det vet han, og derfor trenger jeg bekreftelser og omtanke. Jeg fikk ikke blomster etter fødslene engang. Ikke at det er det viktigste, men andre får diamanter og smykker og gudene vet hva, mens han ikke kunne kjøpe en enkel rose for å vise at han satte pris på det jeg hadde vært gjennom.

 

Morsdagen passerte slik- "vil du og ha blomster?" Etter at jeg hadde sendt ham ut for å kjøpe blomster til sin mor. Fødselsdagene mine har han også glemt noen ganger. Små bagateller som til sammen gjør meg veldig skuffet i tillegg til flere ting. F eks hvis han skal noe så er det en selvfølge at han må få gjøre det- uansett om jeg må kutte ut noe jeg hadde tenkt.

 

Det er så trist å ha det slik og det skjærer i hjertet når jeg tenker på de to små. Jeg vil ikke ha det slik. Har foreslått rådgivning, men det vil han ikke.