Grensesetting til hvilken alder? Kjempevanskelig!

[Sirimamman]

 

 

Vi har en gutt på snart 10 mnd, og han er vårt første barn. Han har et tydelig temperement, og han skriker en del på trass. Feks når han blir kledd på stellebordet, blir lagt for å sove, blir tørket etter bad osv.

 

Vi har sikret huset godt med grinder, barnelåser osv. Vi har også en peis i stua som vi ikke _kan_ sikre han mot, så mannen min og jeg har blitt enige om å si klart "nei" og fysisk fjerne poden hvis han ikke stopper opp selv. Dette gjennomfører vi begge to. (Det skjer til tider at sønnen vår nermer seg peisen, stopper opp og ser på oss: som om han venter på "Jammen mamma, skal du ikke si nei?")

 

Vi prøver på samme måte å være konsekvente og tydelige på at vi ikke ønsker at han skriker trassig, og vi gir positiv oppmerksomhet når han er flink, og gir korte og klare beskjeder når han trasser / tester oss; feks "nei, ikke sånn" eller "nei, du skal oppføre deg fint". (Jeg tror ikke guttungen forstår ordene, men at han forstår at når pappas ansikt ser slik ut mener han sånn, og når han ser slik ut mener han sånn - ihvertfall nogenlunde...)

 

Vi er naturligvis uendelig glade i gutten vår, og vi er opptatte av å gi han en trygg oppvekst med betingelsesløs og endeløs kjærlighet!

 

Vårt spørsmål til dere andre småbarnsforeldre er: I hvilken alder har det noe for seg å si / gjøre det vi gjør? Er gutten for liten til, slik at dette ikke har noen hensikt, at vi prøver å markere grenser på denne måten allerede nå? Eller forstår han og det til og med kan være gunstig at han som så liten gutt får klare grenser fra oss foreldre? At det gir trygghet og forutsigbarhet?

 

Vi setter pris på tilbakemeldinger og innspill fra dere!

Takk!

 

Mvh

Sirimamman )

[Gjest]

Hei!

 

Jeg synes det høres ut som dere har en god plan ift grensesetting, og det å gi ham trygghet på hva som er lov og ikke.

 

Det å gi korte og presise beskjeder er fint(ofte holder det med kun et "nei"), i tillegg til å fjerne barnet fysisk fra situasjonen og deretter avlede. Det er som regel ikke nødvendig å gi et så lite barn en forklaring på hvorfor han/hun ikke skal fortsette handlingen. Forklaringene blir fort "støy" for et lite barn, og det har naturlig nok ikke evnen til å tenke abstrakt eller empatisk. Feks " Når du slår mamma, så får mamma vondt og blir lei seg", eller "dersom du rører ovnen, vil du brenne deg". Når barnet blir eldre, er ikke lenger avledning en hensiktsmessig reaksjon, da dette fort kan oppfattes som belønning. Feks når fireåringen gjør noe han/hun ikke skal(feks kaste melkeglasset på gulvet), og deretter blir avledet med "Se!! Her er bamsen din". Når det gjelder forklaringer, bør de komme i takt med barnets alder og forutsetninger. En treåring bør feks få en forklaring på hvorfor han/hun ikke får lov til å løpe midt i veien.

 

Jeg mener derfor at dere helt klart bør begynne med grensesetting. Barnet deres er nå inne i en periode hvor han forsøker å orientere seg. Finne ut hva som gir ham positiv respons og hva som gir det motsatte. Han ønsker å finne ut hvordan verden fungerer. Er den stabil. Reagerer mor og far likt i de samme situasjonene. Er det "nei" å røre blomsterpottene hver dag, eller er det bare enkelte dager det er "nei". Alt i alt så ønsker barnet å bli trygt i sitt eget hjem, og da behøver det klare regler. Elsk ham og forgud ham, men sett de nødvendige grensene. Dette gjør ham i stand til å sette grenser for seg selv når han trenger det en gang i fremtiden:-)

[uglemor]

Jenta mi er av det rolige slaget, og har ikke protestert så mye på ting. Men da hun var baby hadde hun en periode hvor hun ville undersøke ting. F.eks var det en stund det var veldig populært å ta ut videokasettene fra hylla. Jeg lot henne gjøre det uten å si nei (hun ødela ikke kasettene og hun skadet seg ikke), og ignorerte hennes atferd. Hver gang hun gjorde noe positivt, skrøt jeg veldig av henne. Men de gangene hun nærmet seg farlige ting f.eks vedovnen, sa jeg "farlig, au!" Jeg lot henne også kjenne på en varm kaffekopp (ikke så varm at hun brant seg da, men ubehagelig nok) for at hun bedre skulle forstå hva "varm" og "au" var. Dette har fungert veldig bra. Hun er nå snart to år, og reagerer hvis jeg sier "nei" til henne. Det tror jeg er fordi jeg sjelden bruker dette ordet. Omgivelsene synes også hun er lett å ha med å gjøre. Jeg prøver også unngå å bruke ordet "ikke" når jeg skal rettlede henne. Det sies at barn lettere gjør det gale hvis man sier "ikke dra mamma i håret" enn " stryke mammas hår". Noen mener at babyer er små "forskere" som skal undersøke ting som vi voksne bruker, og mener at de bør får "forske" i fred så lenge det ikke går utover dem selv, folk eller dyr. Avledningsmanøver har jeg brukt mye av, og det bruker jeg mye fortsatt. Jeg kjenner folk som i en rolig, vennlig tone kan irettesette store barn både når de er hjemme og når de er på besøk, og jeg håper at jeg kan lykkes slik med min datter også. Andre jeg kjenner må mase på barna x antall ganger og bli sinte for at barna skal reagere. Håper ikke datteren min blir slik.