Lenge siden jeg har vært her nå

[liten og lettmett]

Og ser at situasjonen til de fleste her er den samme som når jeg opplevde å gå gravid alene for 7 år siden.

 

Jeg ble gravid etter et til og fra forhold over et år. Med en gang jeg fortalte om svangerskapet til barnefaren forsvant han fra jordens overflate. Dvs jeg fikk ikke tak i ham i det hele tatt. Jeg valgte, siden jeg var "gammel", å beholde barnet alene og klare dette.

 

Rett etter fødsel sendte jeg bilder av min sønn til barnefar og hans mor. Bildene som jeg sendte barnefaren fikk jeg i retur, hans mor ringte meg etter 3 uker. Etter mye om og men fant hun ut at hun ville treffe sitt barnebarn. Vi traff hverandre noen ganger frem til min sønn var 1,5 år, deretter brøt hun all kontakt siden barnefaren ville det.

 

Barnefaren satte seg på bakbena når det gjaldt farskap. Han ville absolutt ikke vedkjenne seg farskapet. Han måtte tilslutt hentes for å avgi blodprøve. Og dna-testen avslørte hva alle visste, nemlig at han var far.

 

Bidrag ble fastsatt, men det betalte han ikke. Han har unnlatt å betale så og si hver eneste måned. Han skifter arbeid eller trenerer alt. Han lager livet til en lite skjemahelvete med å be om endringer støtt og stadig. Dette koster også dyrt

 

Han har aldri sett sin sønn på 6,5 år. Han er ikke interessert. Jeg hører aldri fra ham eller hans familie.

 

Når min sønn ble 1 år så fikk jeg meg ny kjæreste som tok seg av min sønn som sin egen. Dette har han fortsatt med selv etter at ekteskapet mellom oss gikk dukken. Han er der tilstede for sin sønn på lik linje som vår felles datter, det er aldri forskjell på dem.

 

Så selv om jeg nå er alenemor for andre gang så ser jeg stor forskjell på menn.