Fortalte det til arbeidsgiver.....

[Anonym bruker]

For et par dager siden fortalte jeg til arbeidsgiver at jeg var gravid. Kan vel si at responsen jeg fikk ikke var helt forventet.... Han viste ikke akkurat glede og gjorde det klart for meg at nå måtte jeg prestere på jobben. Jeg ble ordentlig lei meg... har hatt det veldig tøft den siste tiden og graviditeten kom som et lys i mørke. Nå har jeg mest lyst til å slutte, men samtidig så vil jeg ikke gi den drittsekken den gleden.

Er det noen flere som har opplevd noe lignende?

[GIKA]

kjenner meg igjen i din situasjon,fekk lyst å slutte jeg og,ble sykemeldt av ektrem kvalme i to uker og følte nesten at jeg måtte si det,er ikke flink til å lyge... responsen var lik din...begynner på jobb på mandag,gruer meg:(

[Gjest]

Huff sender deg en trøste klem.Noen arbeidsgivere er bare ufattelige dritt sekker!Lykke til på jobben videre.

[Anonym bruker]

Syns det er så utrolig dårlig gjort asså! Å vente et barn er jo en glede! Tør jo neste ikke å bli sykemeldt om jeg skulle bli dårlig engang..... Huff....

[Anonym bruker]

Takk.....

[mamma til Armand & Even]

jeg har ikke sagt til min arbeidsgiver og grurer meg sikkelig .det er mange som er gravide på jobb .jeg vet ikke hvordan jeg skal begynne å fortelle da.sikkert min arbeidsgiver blir sint inni seg.jeg er fast ansatt og har krav til mammapermisjon (:

[Anonym bruker]

Prøv å ikke bry deg om arb.giver, det er han som er "dum"! Og tenk på alle de månedene i permisjon som du kan bruke til å søke en annen jobb i!!!

 

[Anonym bruker]

Har ikke fottalt det ennå, og gruer meg skikkelig. Jobber et sted hvor ikke akkurat personalpolitikk er i høysetet.... Sjefen er mao en ordentlig sleiping. Så føler med deg - kommer vel til å bli sånn når jeg forteller det og tenker jeg....

[*endelig FØDEKLAR,fødte 1.10]

Jeg jobber som maler på en fabrikk som lager vinduer og dører, og innebærer maling ( selvfølgelig) og mye tunge løft ( jeg er på dør avd ) Da jeg fortalte det var svaret " å, huff åhuff...." og han ville ikke skjønne og begripe hvorfor jeg ikke kunne jobbe med maling.... Derfor tror jeg at jeg snart sykmelder meg....er ikke verdt det uansett.... Vi har rettighetene på vår side uansett....

 

Lykke til videre, og prøv og se forbi drittsekken....

[Gjest leelu22 *28.11.2006*]

Anonym:

Min reaksjon blandt kolleger var omtrent helt lik om ikke verre. Jeg har hatt det tungt i det siste med en psykisk syk mor og passet mye på henne som eneste pårørende.

Dette vet de på jobben.Null støtte.

Da jeg fortalte gla'nyheten lo de meg omtrent i trynet. Han ene på 50 år ristet på hodet og gikk og smalt døra etter seg..

Hva faen er det forno liksom ?? det er jo så frekkt at de skulle hatt seg en midt i trynet begge to!!! jævla egomannfolk..

Jeg sa dette til legen min som sykemeldte meg ¨på flekken.. Han sa det kunne vært lurt å få dette litt på avstand og heller prøve igjen om noen uker..

Jeg er sykemeldt hele neste uke..og jeg har ikke dårlig samvittighet en plass!! Så mye jeg har hjulpet de mannfolka der de 3 siste åra- og når det endelig skjer noe positivt med meg- ja da er det bare dritt og få!!

Arbeidsgivere tenker KUN penger og stress med vikar osv. Hvertfall er det min erfaring

 

Vi må tenke på både oss selv og spiren nå )) den er mye viktigere enn en teit kollega

 

KLEM!

[@nit@]

Fy søren! Det var virkelig ille. Sånn skal virkelig ikke en arbeidsgiver oppføre seg. Jeg fortalte det til sjefen min, og hun smilte fra øre til øre. "Jeg blir rent misunnelig, jeg", sa hun.

 

Så alle tenker heldigvis ikke som arbeidsgiverene deres. For noen drittsekker!!!

[friogfrank]

Uff, synes det er leit å høre at så mange sliter med jobben ang. dette. Dette er jo noe som skjer "alle" kvinner!

Dere får prøve å tenke på dere selv og spirene i denne vanskelige tiden. Jobb er ikke livet, bare en stor del av livet. Husk det!

Og ja, det kan jo være lurt å se seg om etter noe annet, når det er sånn det skal være...

 

Jeg selv er i en litt annen situasjon. Planen var å adoptere, og i og med at sjefen min har et barn som er adoptert, fortalte jeg dette ganske tidlig. Vi valgte å prøve IVF i løpet av ventetiden (som er på MANGE år), så da har han visst det hele tiden. Sjefen har også fått et barn med IVF, så jeg føler meg ganske heldig og forstått, selv det selvsagt aldri passer å bli gravid. Spesielt når jeg er sjef også... Sånn vil det jo alltid være, men det gjelder å prøve å ikke bry seg om det. Vi er ikke uerstattelige, heldigvis! ,-)

[ballerinababy]

Dette er diskriminering på arbeidsplassen. Ganske alvorlig. Man skal ikke gå rundt med dårlig samvittighet fordi man er gravid. Ærlig talt!!! Her er det arb.giver som bør ha seg et kurs i personaladministrasjon. Jeg blir sinna. Er arbeidsgiver selv, og har mange som enten er gravide eller har gått ut i perm. Jeg har møtt dem med positivite fra første dag. Det er mitt ansvar å få mine ansatte til å føle seg ivaretatt.

 

Det synes jeg du bør gjøre klart for lederen din. Bare vær saklig, si at du føler responsen du fikk var negativt ladet og at du reagerte på det. Han kan ikke kreve at du skal yte 100% på jobben de neste 9 mnd, Som arbeidsgiver er man PLIKTET til å tilrettelegge arbeidet for de med fysiske begrensninger, som eks. Gravide. Norsk lov!!

 

Stå på rettighetene jenter, og ikke stå med lua i hånda.

[Anonym bruker]

Uff ja, gruer meg også, venter nummer 3, og alle barn kommer til å være under fire år når siste er født. Har ikke akkurat vært så mye på jobb de siste årene. Heldigvis jobber jeg for staten da...

[AngryBird]

Hoff, dette er trist lesning.... Skal ikke være sånn! Skal vi føle oss elendige fordi vi velger å få barn da?

[Lillababy]

Veldig trist ja. Min sjef blei kjempeglad, ho veit kor sterkt eg ønsker det. Å gÅtt ugravid lenger no ville definitivt gjort noko med min arbeidsevne ogsÅ. Trur ikkje det er normalt at dei reagerer slik de beskriv. Eg ville definitivt valgt ein anna jobb etter permisjonen. OG de kan kontakta fagforbund ved behov. Har de kapasitet til det sÅ hadde det vore veldig fint og , om de fekk gitt ei tilabkemelding til sjefane om at det der var uakseptabel oppførsel.

[kaklemor]

kjenner til det..

er i permisjon m førstemann nå og er gravid igjen ( :-D ) og GRUER meg til å fortelle jobben det:/

[erdalmor]

Jeg forstår deg kjempe godt fordi jeg også gruer meg til å si dette til sjefen min.

 

Men vet du hva, dette er hans problem ikke ditt. Loven er ganske klar. Så slapp av. Måten han oppfører seg viser egentlig hvor udugelige leder han er. Han må kunne håndtere slike saker på en måte der både bedriften og ansatte får minst mulig skade. Så får han bare begynne å lete etter en midlertidig vikar, så kan du begynne å lære henne/han opp.

 

Du jobber så godt du kan og tar mammapermisjon. Etterhvert bestemmer du deg om du vil gå tilbake til samme arbeidsplass eller søke en ny jobb.

[Turmspitze]

DU HAR MIN FULLE SYMPATI!

 

Å bli gravid er et under -hver gang, og jeg tror det er viktig at man for sin egen del prøver Å skjerme seg for slike negative mennesker som suger energien utav en. Dessverre er det ekstra kjipt nÅr dette gjelder ledere som man faktisk mÅ forholde seg til daglig.

 

Det er bÅde uprofesjonelt, uklokt og krenkende av lederen din Å oppføre seg slik. Det vitner ikke om annet enn manglende evne til empati spør du meg. Dessverre finnes det mange uskikkede ledere rundt om i landet, jeg har opplevd lignende.

 

Hva i allverden ønsker man Å oppnÅ med en slik holdning? Hadde han vært litt mer innsiktsfull hadde han bakket deg opp og forsøkt Å vist glede pÅ dine vegne, slik at du hadde et positivt og støttende miljø rundt deg, og kanskje pÅ den mÅten klarer Å stÅ lenger i jobben. Det eneste dette skaper er stress og ugunstig virkning pÅ svangerskapet. Det Å tilrettelegge arbeidet er arbeidsgivers mest effektive virkemiddel for Å beholde gravide kvinner i jobb, dette gjelder bÅde psykisk og fysisk. Du har loven fullt og helt pÅ din side!

 

Hold hodet hevet, vær stolt og gled deg over at du har et fantastisk lite liv som vokser inni magen din og som du skal bære frem. DET er verdens viktigste oppgave. Alt annet blir uvesentlig.

 

Masse lykke til:-)