Gruer meg litt jeg!!!

[Anonym bruker]

Når jeg leser rundt her på barn i magen føler jeg lissom at alle gleder seg kjempe mye til de skal føde og endelig se babyen sin.. dette gjør forsåvidt jeg også. Men jeg går også med en angst i meg. Tenk hvis jeg ikke takler mamma rollen. vet jo at det er et stort ansvar men tenk om jeg ikke er noe flink. Synes dette er meget skummelt jeg. Gleder meg jo til å se den lille og jeg håper jo at jeg skal takle alt kjempe bra men man vet jo alldri. nå er det jo slik at jeg er alene om ansvaret også, så kanskje det er defor jeg også synes dette er skremmende.. lurer litt på om det er noen andre rundt omkring som også har en skrekkblandet fryd om det som snart skal skje?

[_marit_20.06]

Hei, jeg hadde en veldig blandet følelse før nr.1, viste jo ingenting om hvordan jeg eller sambo var som foreldre. Hos oss gikk det veldig greit... men nå har vi en trassig 2 1/2 åring som setter oss veldig på prøve- vil si at det er nå vi virkelig blir testet som foreldre. Stå på- dette klarer du godt- bare vent til bebisen blir sånn rundt 3 år du- da blir d værre...

 

He he ikke for å skremme...

 

Vi venter jo en ny nå i juni så vi kunne jo ikke fått helt skrekken...

 

[Gjest]

Har det på samme måte jeg - har tre uker til termin igjen nå, men føler meg verken fødeklar eller høygravid! Hehe, for min del må kanelsnurren gjerne drøye den inni der til tross for at det begynner å bli trangt... Føler at det enda ikke har helt gått opp for meg at jeg skal bli MAMMA!

 

Jeg er ikke alene om barnet, men tenker mye på hvordan jeg og sambo skal klare oss i den nye situasjonen - hvordan blir det å være kjærester, elskere --- og _foreldre_ sammen? Hvordan takler vi nattevåk, sykt barn, hvordan blir vi kjent med småttisen? Hva med forholdet oss i mellom, det som kun handler om ham og meg? Får vi tid til å pleie det?

 

Jeg tror helt ærlig at jeg ikke kommer til å bli overskylt av denne berømte morsfølelsen med det samme barnet er født - jeg ser for meg at kjærligheten er noe som vokser fram mens man blir kjent med hverandre og gradvis forstår barnets ønsker og behov og uttrykk bedre og bedre. På en måte syns jeg det er litt trist at jeg føler det sånn nå, på den andre siden tenker jeg at det kanskje er kan være en fordel å ha et litt realistisk og nøkternt syn på saken. Jeg tror jeg kommer til å elske barnet mitt intenst, men jeg tror jeg trenger litt tid! Og det har jeg tenkt å gi både meg selv og sambo...

 

Hm, ble litt langt, dette - ville bare si at du er ikke alene om å ha litt doble følelser i forhold til det hele!

 

[_marit_20.06]

Ja det er rart med disse følelsene. Du sier du kommer til å få morsfølelsen litt etter litt etter som du blir kjent med barnet, men det som er så rart er at alt man har "gruet" til før fødsel bare faller på plass etterpå. Jeg er sikker på at med det samme barnet er ute så sitter morsfølelsen på plass med en gang- slik var det hos meg og da ble alt med nattevåk, pupping fremfor alt annet og barnemat, barnestell ol. var en selvfølge, men så satt jo kjærligheten mellom meg og mannen min i bakgrunnen og kom frem med det samme det var tid til det. Tror også at det er viktig å ta seg tid til dette- da mener jeg ikke bare sex, men også å vise litt omsorg for hverandre og ha litt "voksenstund".

[Mathoka]

Jeg har også vært mye nervøs og usikker i forhold til den STORE endringen som skal skje, og tror det først var for to uker siden, da jeg gikk ut i permisjon at jeg begynte å se litt mer frem til å få denne skapningen ut av kroppen min Jeg reagerte også på at "alle" andre gledet seg så masse, mens jeg gruet meg litt. Jeg har mannen min da, er jo en ekstra utfordring å skulle være alene om omsorgen.

 

Nå gleder jeg meg masse til å se babyen min, selv om jeg fremdeles er usikker på hvordan jeg vil takle det. Så nå kan jeg begynne å kalle meg "fødeklar", tror jeg

 

Lykke til!!!Du er ikke alene om å føle denne usikkerheten!

[dritgrei hei hei!]

jeg forstår deg godt! jeg var alene ed førstemann... hele svangerskapet og de fire årene etter det. Jeg var redd og glad og stolt og sliten hele tiden. det er dritskummelt, men fy søren så flott det er likevel! Jeg tror det fungerer sånn at har du tenkt en tanke skal det mye til for at det blir akkurat sånn. Jeg mener; når du er spent på om du er flink i rollen som mamma, så kommer du til å gjøre alt du kan for å være best for lille vennen din. Vi var et team i nesten fem år, ungen min og jeg, vi lagde oss regle og rutiner og avtaler som passet for oss begge, og det kommer du også til å klare!

 

Men midt oppi alt med babyen, så håper jeg du klerer å lage deg rutiner som gir deg litt tid som bare er din. her i huset er det for eksempel fortsatt kveld klokken syv. Sånn har det alltid vært, og sånn skal det være til det ikke går mer... :-) Jeg er spent på hvor lenge det går...

 

Struktur og rutiner har vært mitt beste hjelpemiddel, da har alt gått fint. men det er skummelt, og det er en stor og omfattende jobb, så selvom kjærligheten er så stor at man ikke kan annet enn å gråte av og til så er det helt greit, og helt nødvendig å kjenne på de følelsene som rommer andre ting enn glede også.

 

herre min hatt for et langt innlegg, jeg vil bare si at det er helt greit, og at jeg tenker og gråter og husker ogvet så godt hvordan det er å være en med det største ansvaret et menneske kan få...

 

Nå skal jeg ha nr.to, med verdens beste mann... jeg er spent nå også, men på en helt annen måte...

 

Lykke til, og god klem på en lørdags ettermiddag!

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode ord... bra å høre at det lykkes for andre. Blir sikkert litt bedre etterhvert. Er jo en helt ny opplevelse det her som sikkert kommer til å skape nye følelser. Får nesten bare vente å se...tre uker til bare...

 

hilsen hovedinnlegger