Sorg etter brudd, det å bli alene

[Anonym bruker]

Er det vanlig å kjenne på en sorg etter brudd, ikke etter eksen, men for det å bli alene?

Det var jeg som gikk, og angrer ikke et sekund på bruddet, har det mye bedre nå. Jeg savner overhodet ikke ham, men savner å være to voksne, ha en kjæreste og en kjernefamilien. Nå savnet jeg i grunn en kjæreste og det å være to voksne også når vi var sammen, så forholdet var ikke bra. Han var emosjonelt umoden og ikke tilstede. Vi var sammen i over 20 år.

Jeg er 52 år, og har fortsatt barn på barneskolen. Etter forholdet er jeg blitt litt isolert og har egentlig ingen venner å finne på ting med, og jeg har heller ikke kapasitet til så mye utenom livet. Jeg har barna nesten hele tiden. 

Så realistisk tenker jeg at jeg nå blir alene resten av livet, og når barna flytter ut om en 10 års tid så blir det nok stille. Da er jeg 62 liksom. 

Det føles som en enorm sorg å ikke ha en kjæreste, måtte leve alene resten av livet, og føler også jrg har levd "alene" hvertfall de siste 10 årene i forholdet også. Jeg har liksom gått glipp av et liv med romantikk, sex og kjærlighet.

Anonymkode: 2c516...2b7

[Anonym bruker]

Du kan jo fremdeles jobbe med å møte mennesker? Ikke først og fremst for en kjæreste, men for et sosialt liv. Du må like å leve med deg selv før du er noe for en kjæreste.

Anonymkode: cae3e...4b6

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen i at det umiddelbart var en sorg, og at jeg brukte en tid etter bruddet på å finne meg selv på en måte. Jeg har vært mer eller mindre singel i 8 år etter bruddet, og syns fortsatt det er leit at jeg er alene. Men, jeg tenker at jeg har mange år igjen og at håpet ikke akkurat er helt borte. 
Det har vært viktig for meg å ikke bli bitter på meg selv for valgene jeg har gjort, eller være sur/deppa for at livet ble sånn. Jeg har vært litt snillere med meg selv og tenkt at jeg har lært mye av det. Gå ut, finn deg selv, en hobby og kanskje også en partner 😅

Anonymkode: f66ee...bef

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Er det vanlig å kjenne på en sorg etter brudd, ikke etter eksen, men for det å bli alene?

Det var jeg som gikk, og angrer ikke et sekund på bruddet, har det mye bedre nå. Jeg savner overhodet ikke ham, men savner å være to voksne, ha en kjæreste og en kjernefamilien. Nå savnet jeg i grunn en kjæreste og det å være to voksne også når vi var sammen, så forholdet var ikke bra. Han var emosjonelt umoden og ikke tilstede. Vi var sammen i over 20 år.

Jeg er 52 år, og har fortsatt barn på barneskolen. Etter forholdet er jeg blitt litt isolert og har egentlig ingen venner å finne på ting med, og jeg har heller ikke kapasitet til så mye utenom livet. Jeg har barna nesten hele tiden. 

Så realistisk tenker jeg at jeg nå blir alene resten av livet, og når barna flytter ut om en 10 års tid så blir det nok stille. Da er jeg 62 liksom. 

Det føles som en enorm sorg å ikke ha en kjæreste, måtte leve alene resten av livet, og føler også jrg har levd "alene" hvertfall de siste 10 årene i forholdet også. Jeg har liksom gått glipp av et liv med romantikk, sex og kjærlighet.

Anonymkode: 2c516...2b7

Jeg har blitt vraka og er 49. Men for meg har det vært gull å snakke med venner i telefonen. Antagelig har du flere enn du tror. Og selv om du har unger kan du gå deg en tur, spille musikk og danse på kjøkkenet. Inviter hjem til deg.

Anonymkode: 37c3c...840

[Anonym bruker]

Det er jo noe av det som gjør et brudd så vanskelig mange ganger, man bryter ikke bare med en person, men med andre mennesker man har blitt glad i.  Bikkja til svigers, hytta, turer, kanskje svigers sjølv også (jeg ville i alle fall ha savnet svigerfamilien min masse om mannen og jeg hadde gått fra hverandre).  Jeg husker jeg satt og pratet med kusina mi for mange år siden etter at hun og mannen gikk fra hverandre. Hun var helt knekt, selv om hun egentlig innså at det var sånn det måtte bli.  Hun ramset opp det ene etter det andre, og den ene etter den andre som hun savnet og sørget over at ikke var der lenge.  Alle unntatt mannen....  ""Men hva med "Arne" da", spurte jeg "Savner du ham?"  Jeg tror at både hun og jeg lærte noe den dagen - et brudd handler ikke bare om den man bryter med, men med livet man har levd og folk man har blitt glad og og som også er en del av livet.  

Selv om den første kjærlighetssorgen når man er ungdom kanskje er det vondeste av alle, så går den vanligvis forholdsvis fort over.  Jeg sier ikke at den ikke er / var vond, for det var kanskje den mest intense.  Men voksen sorg blir ofte helt annerledes fordi det er så mye mer enn "han og meg" det handler om.  Man har bygget deler eller nesten et helt liv opp sammen. 

Anonymkode: 90d9b...330

[Anonym bruker]

Det er jo en sorg selv om man ikke savner mannen. Sorgen over drømmen som brast.

Anonymkode: 02f76...4ff

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (15 timer siden):

Det er jo noe av det som gjør et brudd så vanskelig mange ganger, man bryter ikke bare med en person, men med andre mennesker man har blitt glad i.  Bikkja til svigers, hytta, turer, kanskje svigers sjølv også (jeg ville i alle fall ha savnet svigerfamilien min masse om mannen og jeg hadde gått fra hverandre).  Jeg husker jeg satt og pratet med kusina mi for mange år siden etter at hun og mannen gikk fra hverandre. Hun var helt knekt, selv om hun egentlig innså at det var sånn det måtte bli.  Hun ramset opp det ene etter det andre, og den ene etter den andre som hun savnet og sørget over at ikke var der lenge.  Alle unntatt mannen....  ""Men hva med "Arne" da", spurte jeg "Savner du ham?"  Jeg tror at både hun og jeg lærte noe den dagen - et brudd handler ikke bare om den man bryter med, men med livet man har levd og folk man har blitt glad og og som også er en del av livet.  

Selv om den første kjærlighetssorgen når man er ungdom kanskje er det vondeste av alle, så går den vanligvis forholdsvis fort over.  Jeg sier ikke at den ikke er / var vond, for det var kanskje den mest intense.  Men voksen sorg blir ofte helt annerledes fordi det er så mye mer enn "han og meg" det handler om.  Man har bygget deler eller nesten et helt liv opp sammen. 

Anonymkode: 90d9b...330

Har og vert gjennom et brudd men har et minst like godt forhold til hans mor etter bruddet. Besøker ho, hjelper ho. 

 

Anonymkode: 410cc...3cb

[Anonym bruker]

Jeg ble skilt for cirka 10 år siden.  Jeg var og er glad for at jeg ble skilt.  

Men jeg opplevde likevel en sorg fordi ekteskapet mitt mislyktest. Jeg skulle bli gammel og få barnebarn sammen med ektemannen min.  Jeg synes fremdeles sivilstatus = skilt er trist.  

Men, jeg var så heldig å ha gode venner som stilte opp for meg.  Jeg faset også ut en del vennskap som ikke var så gode som jeg trodde.  Jeg hadde barna 100% og fokuserte på dem.  Jeg tok i mot det jeg fikk av praktisk hjelp (min mor er død og resten av familien min bor langt borte).  Jeg klarte meg fint uten byturer, var heller på barnevennlige aktiviteter med andre barnefamilier.  

Nå er barna store og jeg har truffet drømmemannen min.  Vi har kjent hverandre et par år, barna begynner å bli kjent med ham og vi planlegger å flytte sammen i løpet av året.  

Men jeg er glad for all tiden jeg har hatt alene med barna.  Jeg er veldig glad for kjæresten min, men livet mitt var allerede godt før jeg traff ham.  Jeg har blitt godt kjent med meg selv, vet jeg mester alt mulig og har det bra.  Jeg er glad for at jeg er i en situasjon der jeg ikke trenger en mann for å få livet til å fungere.  

Anonymkode: 7e6a7...e42

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (41 minutter siden):

Jeg ble skilt for cirka 10 år siden.  Jeg var og er glad for at jeg ble skilt.  

Men jeg opplevde likevel en sorg fordi ekteskapet mitt mislyktest. Jeg skulle bli gammel og få barnebarn sammen med ektemannen min.  Jeg synes fremdeles sivilstatus = skilt er trist.  

Men, jeg var så heldig å ha gode venner som stilte opp for meg.  Jeg faset også ut en del vennskap som ikke var så gode som jeg trodde.  Jeg hadde barna 100% og fokuserte på dem.  Jeg tok i mot det jeg fikk av praktisk hjelp (min mor er død og resten av familien min bor langt borte).  Jeg klarte meg fint uten byturer, var heller på barnevennlige aktiviteter med andre barnefamilier.  

Nå er barna store og jeg har truffet drømmemannen min.  Vi har kjent hverandre et par år, barna begynner å bli kjent med ham og vi planlegger å flytte sammen i løpet av året.  

Men jeg er glad for all tiden jeg har hatt alene med barna.  Jeg er veldig glad for kjæresten min, men livet mitt var allerede godt før jeg traff ham.  Jeg har blitt godt kjent med meg selv, vet jeg mester alt mulig og har det bra.  Jeg er glad for at jeg er i en situasjon der jeg ikke trenger en mann for å få livet til å fungere.  

Anonymkode: 7e6a7...e42

Det er vel ingen som trenger en mann for å få livet til å fungere? Så nedverdigende sagt! 

Man ønsker jo kjærlighet, at noen bryr seg om en og nærhet, fellesskap og sex. Man føler seg jo allerede elsket og har noen å elske i barna, men der er jo ikke det samme. Og de flytter jo også ut etterhvert og starter egne liv som man ikke har så stor del i. 

Jeg klarer meg jo helt fint alene, men savnet etter romantikk og kjærlighet er jo der for det. 

Anonymkode: 2c516...2b7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Det er vel ingen som trenger en mann for å få livet til å fungere? Så nedverdigende sagt! 

Rull inn.

Her er det ikke den du siterer som sier noe feil. Her er det deg som lar deg krenke av et helt uproblematisk innlegg.

Anonymkode: 9c748...0e1

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Rull inn.

Her er det ikke den du siterer som sier noe feil. Her er det deg som lar deg krenke av et helt uproblematisk innlegg.

Anonymkode: 9c748...0e1

Det var en fryktelig unødvendig kommentar å slenge med på slutten, hva annet skulle den påpeke mener du?

Anonymkode: 2c516...2b7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Det var en fryktelig unødvendig kommentar å slenge med på slutten, hva annet skulle den påpeke mener du?

Anonymkode: 2c516...2b7

Hun var glad på egne vegne, forsto jeg det som. Er jo en klassisk tanke man får når man tenker på det å være singel; at oisann, jeg klarer meg alene.

Anonymkode: 9c748...0e1

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 minutter siden):

Hun var glad på egne vegne, forsto jeg det som. Er jo en klassisk tanke man får når man tenker på det å være singel; at oisann, jeg klarer meg alene.

Anonymkode: 9c748...0e1

Ok, det visste jeg jo før bruddet også, men ok. Da var det sikkert slik det var ment. 

Anonymkode: 2c516...2b7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Jeg ble skilt for cirka 10 år siden.  Jeg var og er glad for at jeg ble skilt.  

Men jeg opplevde likevel en sorg fordi ekteskapet mitt mislyktest. Jeg skulle bli gammel og få barnebarn sammen med ektemannen min.  Jeg synes fremdeles sivilstatus = skilt er trist.  

Men, jeg var så heldig å ha gode venner som stilte opp for meg.  Jeg faset også ut en del vennskap som ikke var så gode som jeg trodde.  Jeg hadde barna 100% og fokuserte på dem.  Jeg tok i mot det jeg fikk av praktisk hjelp (min mor er død og resten av familien min bor langt borte).  Jeg klarte meg fint uten byturer, var heller på barnevennlige aktiviteter med andre barnefamilier.  

Nå er barna store og jeg har truffet drømmemannen min.  Vi har kjent hverandre et par år, barna begynner å bli kjent med ham og vi planlegger å flytte sammen i løpet av året.  

Men jeg er glad for all tiden jeg har hatt alene med barna.  Jeg er veldig glad for kjæresten min, men livet mitt var allerede godt før jeg traff ham.  Jeg har blitt godt kjent med meg selv, vet jeg mester alt mulig og har det bra.  Jeg er glad for at jeg er i en situasjon der jeg ikke trenger en mann for å få livet til å fungere.  

Anonymkode: 7e6a7...e42

Jeg tenker du legger mye identitet i å være to. Sivilstatus skilt vil ikke ha selv om jeg er det. Da er jeg singel. 

Anonymkode: 37c3c...840

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Jeg tenker du legger mye identitet i å være to. Sivilstatus skilt vil ikke ha selv om jeg er det. Da er jeg singel. 

Anonymkode: 37c3c...840

Det er jeg helt enig i. Singel er mye bedre enn skilt, det forholdet jeg var i skal ikke definere meg. 

Anonymkode: 2c516...2b7