Den knallharde sorgen

[Anonym bruker]

I løpet av 2 år har jeg mistet 3 nære familiemedlemmer. Det første dødsfallet var traumatisk og har gitt meg ptsd. Dødsulykke av en ungdom. Dagene og ukene handlet om å klare de helt basale tingene som å puste, spise og sove. Dusje og overleve. 
hukommelsen ble dårlig, og kroppen va i alvorlig stress. Det eneste som hjalp var tiden. 
dette er nå 4 år siden, og den knallharde møtet med hard sorg og sjokk har lagt seg.  Sorgen og savnet blir aldri borte, men det er til å leve med og ikke så vond lengre. 
Flere som har opplevd sjokk og traume ved brått uventet dødsfall? 

Anonymkode: d5846...739

[Anonym bruker]

Det tror jeg alle som opplever slike ting kjenner på. Kroppen lagrer minner som hodet gjerne vil glemme, og veien videre kan være lang, kronglete og tung.

Anonymkode: 515f9...f89

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Det tror jeg alle som opplever slike ting kjenner på. Kroppen lagrer minner som hodet gjerne vil glemme, og veien videre kan være lang, kronglete og tung.

Anonymkode: 515f9...f89

De to andre dødsfallene jeg opplevde i kort tid etter var annerledes. Da det ene var sykdom i bildet og dødsfallet var ventet, og det andre var sykdom men uventet. Det var tungt og sorgfullt, men det veltet meg ikke slik som det første gjorde. 
 

Anonymkode: d5846...739

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

De to andre dødsfallene jeg opplevde i kort tid etter var annerledes. Da det ene var sykdom i bildet og dødsfallet var ventet, og det andre var sykdom men uventet. Det var tungt og sorgfullt, men det veltet meg ikke slik som det første gjorde. 
 

Anonymkode: d5846...739

Det gjør meg vondt at du har opplevd dette. Jeg tenker at du bare må la det få velte deg når det kommer. Din sorg og dine opplevelser kommer du til å ha med deg resten av livet, dessverre. Kanskje du kan finne en sorggruppe i nærheten som du kan hente støtte hos?

Anonymkode: 515f9...f89

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (40 minutter siden):

Det gjør meg vondt at du har opplevd dette. Jeg tenker at du bare må la det få velte deg når det kommer. Din sorg og dine opplevelser kommer du til å ha med deg resten av livet, dessverre. Kanskje du kan finne en sorggruppe i nærheten som du kan hente støtte hos?

Anonymkode: 515f9...f89

Det går heldigvis bedre, og jeg føler meg sterkere på mange måter, samtidig som jeg er konstant bekymret for andre. Redd for å oppleve tilsvarende igjen. 
føler ikke sorggruppe er noe for meg. Men har funnet en måte å håndtere det på. Snakker med andre som har opplevd lignende og hørt mye podcaster om samme. 
Prøvde psykolog men det var ikke nyttig for meg. Mindfullness der jeg skal tenke på et blad 🍁 funket ikke for meg. Jeg må ha noe konkret og logisk. 
 

Anonymkode: d5846...739

[Anonym bruker]

Mistet barnet mitt, som da var 10 år, i en ulykke for 2 år siden. Det går bedre nå. Jeg virker, er tilbake på jobb, fungerer og dagene går forsåvidt greit.

For 5 år siden døde mamma en brå og voldsom død. Kom over det også, selv om savnet er stort.

De fleste av oss har opplevd stort og smått..... 

Anonymkode: df5d2...7e9

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Mistet barnet mitt, som da var 10 år, i en ulykke for 2 år siden. Det går bedre nå. Jeg virker, er tilbake på jobb, fungerer og dagene går forsåvidt greit.

For 5 år siden døde mamma en brå og voldsom død. Kom over det også, selv om savnet er stort.

De fleste av oss har opplevd stort og smått..... 

Anonymkode: df5d2...7e9

Kondolerer og god klem til deg ❤️ å miste sitt barn må være det verste en mor kan oppleve. Det blir ikke verre enn det ❤️ kan jeg spørre hvordan du hadde det den første tiden? Min bror har opplevd samme, mistet barnet sitt i ulykke. Som tante jeg gikk helt i stykker 

Anonymkode: d5846...739

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Mindfullness der jeg skal tenke på et blad 🍁 funket ikke for meg. Jeg må ha noe konkret og logisk. 
 

Anonymkode: d5846...739

Hehe.

Sett Three billboards outside Ebbing Missouri?

Anonymkode: fa672...239

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Hehe.

Sett Three billboards outside Ebbing Missouri?

Anonymkode: fa672...239

Nei 😅

Anonymkode: d5846...739

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 minutter siden):

Nei 😅

Anonymkode: d5846...739

Det var noe med dette bladet 🍁 som fikk meg til å tenke på den. Vet ikke hvorfor. Er om en dame som gjør alt annet enn å «tenke på et blad» når hun selv er i sorg 😉

Er vel i det hele tatt litt kontrari når det kommer til selvhjelp og psykologi og slike ting. Man må gjøre det man føler hjelper, uansett hva det er. For min del er det ofte bøker og filmer og true crime eller musikk, eller et oppheng på en eller annen sak, som hjelper meg gjennom tøfff perioder. Men noen ganger orker jeg jo ikke det en gang.

Men mindfulness, nei, det må være noe av det verste jeg har prøvd. Fy for skam. Jeg leste her en dag at man kan bli psykotisk av det, og det holder jeg meg til. 

https://www.sciencealert.com/meditation-and-mindfulness-have-a-dark-side-we-rarely-talk-about

Anonymkode: fa672...239

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 minutter siden):

Det var noe med dette bladet 🍁 som fikk meg til å tenke på den. Vet ikke hvorfor. Er om en dame som gjør alt annet enn å «tenke på et blad» når hun selv er i sorg 😉

Er vel i det hele tatt litt kontrari når det kommer til selvhjelp og psykologi og slike ting. Man må gjøre det man føler hjelper, uansett hva det er. For min del er det ofte bøker og filmer og true crime eller musikk, eller et oppheng på en eller annen sak, som hjelper meg gjennom tøfff perioder. Men noen ganger orker jeg jo ikke det en gang.

Men mindfulness, nei, det må være noe av det verste jeg har prøvd. Fy for skam. Jeg leste her en dag at man kan bli psykotisk av det, og det holder jeg meg til. 

https://www.sciencealert.com/meditation-and-mindfulness-have-a-dark-side-we-rarely-talk-about

Anonymkode: fa672...239

Kjenner meg igjen å få et oppheng i en eller annen sak. Eller et eller annet prosjekt. Man må puste mellom slagene, og få pause. 
Man må absolutt gjøre det man føler hjelper. Å sitte å kjenne etter og tenke på en bestemt ting hjelper ikke meg. Da blir jeg ukonsentrert og henger meg opp i alt annet. Virker som mange psykologer har vært på kurs og har en fasit 

Anonymkode: d5846...739

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 timer siden):

Kondolerer og god klem til deg ❤️ å miste sitt barn må være det verste en mor kan oppleve. Det blir ikke verre enn det ❤️ kan jeg spørre hvordan du hadde det den første tiden? Min bror har opplevd samme, mistet barnet sitt i ulykke. Som tante jeg gikk helt i stykker 

Anonymkode: d5846...739

Husker ikke så mye av den første tiden..... 

Jeg har, dessverre, måtte ta noe avstand fra enkelte i familien. Jeg taklet ikke deres overveldende sorg og en opplevelse av at de matet sin egen sorg. Det ble for mye for meg og min følelse av tapet av mitt eget barn. Jeg ble nærmest sittende fast i deres sorg, enda det ikke var deres barn, og det ble for mye for meg. Jeg forstår at andre også sørget over tapet av min datter, men for meg ble det for vanskelig og jeg følte nesten at de "tok over" min sorgprosess der jeg endte opp med å måtte støtte dem, og ikke omvendt.

Jeg har mistet noen i dette, men det får bare være. Jeg måtte fri meg for å komme videre. 

Anonymkode: df5d2...7e9

[Anonym bruker]

Jeg møtte døden første gang som 11-åring, da tok gudfaren min livet sitt. Det har satt dype spor. 

Neste møte var som 16-åring, en gutt i klassen tok livet sitt. 

Deretter tok en i klassen fra ungdomsskolen livet sitt, et par år senere. 

De neste var 4 stk besteforeldre, de døde naturlig død, men tapet av bestemor og bestefar var spesielt vondt. 

Siste var ei venninne som ble drept av mannen sin. Han tok med de to barna også og satte fyr på huset før han tok sitt eget liv. Den var tøff.

Jeg mener alle dødsfall setter spor og mange også traumer. Om det er et naturlig eller uventet dødsfall, spiller ingen rolle. For akkurat den pårørende er følelsene rett, uavhengig av hvordan dødsfallet skjedde. 

Anonymkode: 81128...f86

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Jeg møtte døden første gang som 11-åring, da tok gudfaren min livet sitt. Det har satt dype spor. 

Neste møte var som 16-åring, en gutt i klassen tok livet sitt. 

Deretter tok en i klassen fra ungdomsskolen livet sitt, et par år senere. 

De neste var 4 stk besteforeldre, de døde naturlig død, men tapet av bestemor og bestefar var spesielt vondt. 

Siste var ei venninne som ble drept av mannen sin. Han tok med de to barna også og satte fyr på huset før han tok sitt eget liv. Den var tøff.

Jeg mener alle dødsfall setter spor og mange også traumer. Om det er et naturlig eller uventet dødsfall, spiller ingen rolle. For akkurat den pårørende er følelsene rett, uavhengig av hvordan dødsfallet skjedde. 

Anonymkode: 81128...f86

Jøss…

Jeg snakket med foreldrene mine i går om akkurat dette. De er på sine eldre dager og de rundt blir syke og dør. Og jeg vi snakker om at jeg (som åpenbart er yngre enn de) har opplevd at jevnaldrende dør gjennom hele mitt liv. Noen få av ulykker, de fleste av sykdom.

Men jeg har heldigvis aldri opplevd at noen har tatt livet sitt, eller blitt drept.

Ja, sykdom og ulykker er ille, men jeg tenker at mord, og særlig selvmord, i større grad etterlater mennesker med følelsen av at «det var noe mer vi kunne ha gjort», og dermed forsterker traumet. 

Anonymkode: fa672...239

[Anonym bruker]

Har for øvrig mistet alle fire besteforeldre og tre oldeforeldre og en del eldre mennesker gjennom livet, men aldri opplevd det som traumatisk eller sørgelig, faktisk nesten motsatt. Dette var mennesker som hadde mistet det meste, alle sine jevnaldrende, venner, helsen, synet, etc, og de gledet seg til å komme hjem til Jesus.

For meg var det slik at jeg heller tenkte på det å aldri dø, som et skrekkscenario. 

Anonymkode: fa672...239

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Husker ikke så mye av den første tiden..... 

Jeg har, dessverre, måtte ta noe avstand fra enkelte i familien. Jeg taklet ikke deres overveldende sorg og en opplevelse av at de matet sin egen sorg. Det ble for mye for meg og min følelse av tapet av mitt eget barn. Jeg ble nærmest sittende fast i deres sorg, enda det ikke var deres barn, og det ble for mye for meg. Jeg forstår at andre også sørget over tapet av min datter, men for meg ble det for vanskelig og jeg følte nesten at de "tok over" min sorgprosess der jeg endte opp med å måtte støtte dem, og ikke omvendt.

Jeg har mistet noen i dette, men det får bare være. Jeg måtte fri meg for å komme videre. 

Anonymkode: df5d2...7e9

Takk for at du deler dette. Dette er svært viktig at du sier. 
Jeg hadde det fryktelig tungt etter min bror mistet ungdommen sin i ulykke. Men jeg kunne ikke støtte meg på han da han hadde nok med seg selv. Vi var en storfamilie i sorg, men måtte søke utover for å ikke dra hverandre ned. 
Min bror klarer seg godt, men jeg forsto tidlig at min sorg ikke skulle tynge han. Jeg måtte fikse meg via psykolog. Min bror sa til oss alle at han ikke orket vår sorg, at vi måtte søke trøst andre steder enn hos han. Som tante er det vanskelig fordi en har sitt eget sjokk og sorg, samtidig er man pårørende til foreldrene som har mistet. Men jeg forstår min bror og det du erfarte godt. Dere trenger støtte, stabile og sterke folk rundt dere. Dere klarer ikke bære andres sorg. 

Anonymkode: d5846...739

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Har for øvrig mistet alle fire besteforeldre og tre oldeforeldre og en del eldre mennesker gjennom livet, men aldri opplevd det som traumatisk eller sørgelig, faktisk nesten motsatt. Dette var mennesker som hadde mistet det meste, alle sine jevnaldrende, venner, helsen, synet, etc, og de gledet seg til å komme hjem til Jesus.

For meg var det slik at jeg heller tenkte på det å aldri dø, som et skrekkscenario. 

Anonymkode: fa672...239

Det er litt annerledes med den naturlige livssyklusen. Når man er gammel, syk og har levd et liv så er det naturens gang. Selv om det er trist kan man også møte det med takknemlighet og kjærlighet. 

Anonymkode: d5846...739

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (45 minutter siden):

Det er litt annerledes med den naturlige livssyklusen. Når man er gammel, syk og har levd et liv så er det naturens gang. Selv om det er trist kan man også møte det med takknemlighet og kjærlighet. 

Anonymkode: d5846...739

Jepp, det er nesten som en helt annen hendelse en et dødsfall tidligere i livet. Som om det ikke i det hele tatt er sammenlignbart.

Innbiller meg at det muligens er den samme typen forskjell som ligger mellom sykdom og ulykker vs mord og selvmord. I alle fall til en viss grad. For all del, sykdomsforløp kan gå veldig raskt og ulykker er jo noe som skjer brått og brutalt. Likevel, jeg innbiller meg at følelsen av at det kunne ha vært mulig å unngå det, må være mye mer invalidiserende for de etterlatte, enn følelsen av at det var ingenting noen kunne ha gjort. 

Anonymkode: fa672...239

[Anonym bruker]

Og, forresten, jeg kom på en ting som har hjulpet meg gjennom sorg og stress;

Vitaminer og mineraler og omega 3.

Riktignok, de hjelper ikke mot sorg, men de hjelper for å bygge opp kropp og nervesystem som er under ekstrem belastning. Det å huske på vitaminene og omega 3 er en konkret handling som kan hjelpe, selv om ikke virkningen er så umiddelbar eller merkbar. Jeg mener de en gang ga norsk krill (omega 3) amerikanske soldater og det bidro til mindre ptsd. 

Anonymkode: fa672...239

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Jepp, det er nesten som en helt annen hendelse en et dødsfall tidligere i livet. Som om det ikke i det hele tatt er sammenlignbart.

Innbiller meg at det muligens er den samme typen forskjell som ligger mellom sykdom og ulykker vs mord og selvmord. I alle fall til en viss grad. For all del, sykdomsforløp kan gå veldig raskt og ulykker er jo noe som skjer brått og brutalt. Likevel, jeg innbiller meg at følelsen av at det kunne ha vært mulig å unngå det, må være mye mer invalidiserende for de etterlatte, enn følelsen av at det var ingenting noen kunne ha gjort. 

Anonymkode: fa672...239

Man er aldri klar uansett. Men med brå uventet død får man sjokk. 
Det sjokket får man ofte ikke ved langvarig sykdom og høy alder på samme måte. 
Det sjokket er ikke bare en følelse det er veldig fysisk. Det er verre enn det heftigste panikkanfallet en kan se for seg. 
Man mister tryggheten og blir aldri hundre prosent seg selv igjen etter en slik hendelse. Man blir glad igjen og livet må jo videre, men det vil alltid sitte ved 

Anonymkode: d5846...739

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 16.3.2026 den 3.05):

Det sjokket er ikke bare en følelse det er veldig fysisk. Det er verre enn det heftigste panikkanfallet en kan se for seg. 

Anonymkode: d5846...739

Ja, det er kroppslig.

Altså, alle følelser er kroppslige. De har innvirkning på helsen vår.

Men slike sjokk og alvorlig sorg, for så klart hardere ut over helsen enn de fleste andre ting. Det er også derfor jeg skrev om slike ting som vitaminer og mineraler og omega 3. På samme måte som følelser affiserer kroppen vår (vårt nervesystem, vårt endokrine system (hormoner) og setter seg i musklene våre) så vil også det motsatte gjelde, at det å bygge opp kroppen er med på å hele oss igjen.

Hvis man for eksempel vokser opp med traumer som barn så vil man ha langt større sjanse for å få diverse autoimmune sykdommer i voksen alder. Kropp og følelser henger sammen, og det må man ta hensyn til når man opplever sjokk og traumer. 

Anonymkode: fa672...239