Jeg er så lei av alt

[Anonym bruker]

Jeg misunner alle som er gode å se det fine i livet- jeg er naturlig motsatt. Jeg er faktisk så motsatt at jeg irriterer meg over mennesker som tilsynelatende er glade uten grunn, og med grunn mener jeg store gode grunner. Klarer ikke endre meg selv. Jeg har et A4-liv med en godt betalt jobb, egen bolig, barn, der jeg tidligere var en oppegående rusmisbruker. Jeg savner tiden før, da jeg hadde noe å se fram til hver eneste dag; rus! Nå er livet en grå masse, og gleder meg ikke til noe. Fredag er noenlunde greit, søndager vurderer jeg å gi fra meg alt jeg har for å leve et slaraffenliv uten ansvar. Savner å ruse meg, være våken sent og gjøre tilsynelatende dumme ting, men som for meg hadde dyp mening. Var rusmisbruker i mange år, men i jobb eller utdanning hele tiden. Sluttet pga barn. Hvordan skal jeg lære meg de små gleder i livet? 

Anonymkode: 8ea0f...7eb

[Anonym bruker]

Har du prøvd å ha samtaler med en coach/psykolog?

Det er noe med å akseptere at livet er som det er, og ikke hele tiden strebe etter noe som ikke er.

Det er klart det er mye psykiatri i dette, og misbruk, all type misbruk, ødelegger noe i en. En person med en spiseforstyrrelser vil alltid ha et problematisk forhold til mat selv om han/hun spiser riktig mengde mat til å holde seg frisk. En tidligere alkoholiker vil alltid være en tørrlagt alkoholiker, en person som har spilt seg fra gård og grunn kan ha sluttet å spille, men vil alltid ha en dragning mot det.

Det er en grunn til at mange bytter ut et misbruk med et annet, det er flere alkoholikere blant slankeopererte f.eks. De har byttet ut en overspisingslidelse mot alkoholisme.

Det er flere tidligere rusmisbrukere som har blitt ekstreme religiøse, de må liksom ha en altoppslukende lidenskap for å holde seg unna rusen.

Noe er annerledes i kroppen, noe ble ødelagt av misbruket, også må man lage seg en hverdag hvor man lever et så godt liv som mulig med det handikapet man drar med seg videre, og aksepterer at det er sånn, da får man en ro og et bedre liv tror jeg.

For å komme dit kan det være godt å ha en samtalepartner som hjelper en å sortere tankene.

Du vil aldri bli et menneske som ikke har vært rusmisbruker, ingen vits i å irritere seg over at andre er skrudd sammen annerledes. De har ikke din fortid.

Det er bare du som taper på det, bitterhet og misfornøydhet vil spise deg opp.  En person i rullestol kan irritere seg grønn over folk som jogger, men vil ikke selv kunne jogge for det.

Anonymkode: a13b9...746