Skolevegring

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 timer siden):

jeg skjønner at dette må være kjempefrustrerende!!! og det er jo helt forferdelig for barnet også - både å potensielt henge etter faglig og sosial kontakt med andre. Jeg tror det er viktig å ta tak så tidlig som mulig før slike frykter får sette seg til en "vane", og her er det kjempeutfordrende at BUP og PPT bruker så lang tid både med å komme til og utredning - som gjerne tar flere mnd!

Har dere tenkt noe på psykolog? at barnet kan få hjelp til å sortere tankene på hvorfor det ikke vil på skolen og eventuelt noen verktøy til å håndtere stresset? Er det mulig å forhandle med barnet - feks er det enkelte fag som er triggere? Mitt barn er ikke skolevegrer, men jeg har sett noen tendenser til når hun ikke vil på skole og det har vært koblet til 1. dysfunksjonelt klassemiljø. 2.mobbing (ja dette var to separate saker) og 3.typiske fag med prestasjon som Gym, og eller om det var turdag/fremføring o.l.

Er det mulig å eksempelvis forhandle med barnet om at det slipper gym og sånn sett kan gå på skolen resten av tiden? eller kan komme sent og gå tidlig for å skjifte alene i garderobe? Vi må kunne være rause med hverandre og ha forståelse for at for noen er enkelte faser av livet vanskelig og at vi kan finne løsninger til å mestre....Onsker deg masser av lykke til ❤️ 

Anonymkode: b688c...af4

Tusen takk ♥️

Anonymkode: e7b41...9e7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 timer siden):

Er ikke alltid det hjelper å involvere barnet,13 åringen påsto hele tiden at alt var bra på skolen å nektet helt på at noe var galt. Likevel hadde han vondt i magen hver kveld på ukedager og vondt i magen hver morgen før skolen å ikke gå. Mens i helger hadde han aldri vondt i magen. Å ingen hjelp å få av læreren hans. Heldigvis tok avdelingslederen grep å klarte å få til endringer så skolevegringen etter hvert gikk over.

Anonymkode: 60af2...3e8

Hva gjorde avdelingslederen som fikk det til å gå over?

Anonymkode: eec40...5ab

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 8.2.2026 den 23.28):

Det er ingenting som heter skolevegring. Barnet vil bare ikke på skolen. Verre er det ikke. De aller fleste barn vil slippe skolen, derfor skulker mange. Jeg vil helt ikke på jobb, men kan ikke sette hjemme og sture, jeg må jobbe. Barn må på skolen. 

Anonymkode: 115a1...bc4

For noe tull. 

Anonymkode: d60bc...35f

[Optatium]

Anonym bruker skrev (12 timer siden):

Er ikke alltid det hjelper å involvere barnet,13 åringen påsto hele tiden at alt var bra på skolen å nektet helt på at noe var galt. Likevel hadde han vondt i magen hver kveld på ukedager og vondt i magen hver morgen før skolen å ikke gå. Mens i helger hadde han aldri vondt i magen. Å ingen hjelp å få av læreren hans. Heldigvis tok avdelingslederen grep å klarte å få til endringer så skolevegringen etter hvert gikk over.

Anonymkode: 60af2...3e8

Jo, jeg mener barnet alltid må involveres. Ikke i å finne løsningene, men å være villig til å prøve. Å sitte voksne i et rom og bestemme tiltak for en 12,13,14 åring, syns jeg er helt feil. Jeg har erfaring med at vi lykkes raskere og bedre dersom barna involveres. 

[Optatium]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Hva gjorde avdelingslederen som fikk det til å gå over?

Anonymkode: eec40...5ab

Ikke meg du spør, me svaret du får her vil være hva som funket for dem. I og med at det er så mange grunner til slikt fravær og så mange ulike barn, vil det også være svært ulikt hva som fungerer. For noen er det skolemiljø eller manglende trygge relasjoner, for andre kan man det være faglige vansker eller mangel på tilpasning (både opp og ned, men særlig opp faktisk), for andre kan det være søvn og rammer hjemme som må til. Det er komplekst, men løsninger finnes. 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

For noe tull. 

Anonymkode: d60bc...35f

Nei... 

Anonymkode: 115a1...bc4

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 timer siden):

Hva gjorde avdelingslederen som fikk det til å gå over?

Anonymkode: eec40...5ab

Husker ikke helt konkret hva hun gjorde. Han gruet seg veldig til å gå på skolen hver dag for han hadde ikke tryggheten han trengte. Han kom i klasse med noen av vennene,han gikk i klasse med 30 elever å det var mye større klasser han var vant med,å forsvant kanskje litt i mengden. Det var også en stor skole så det hjalp jo ikke på. Å lærerene var jo ny så han hadde ingen trygghet i de heller,selv om de sikkert gjorde sitt beste. Så han var utrygg fordi det var så mye nytt å lærerene gjorde ikke nok for å trygge han. Så da hadde han vondt i magen hver kveld og før skolen så jeg måtte tvinge han på skolen,mens jeg desperat prøvde å finne noen som hjelpe sønnen min. Fikk til slutt tips om å kontakte avdelingslederen å hun fikk satt inn tiltak for å trygge sønnen min,å det hjalp med tiden så han ble trygg,å da hadde han heller ikke vondt i magen lengre. 

Anonymkode: 60af2...3e8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (23 minutter siden):

Husker ikke helt konkret hva hun gjorde. Han gruet seg veldig til å gå på skolen hver dag for han hadde ikke tryggheten han trengte. Han kom i klasse med noen av vennene,han gikk i klasse med 30 elever å det var mye større klasser han var vant med,å forsvant kanskje litt i mengden. Det var også en stor skole så det hjalp jo ikke på. Å lærerene var jo ny så han hadde ingen trygghet i de heller,selv om de sikkert gjorde sitt beste. Så han var utrygg fordi det var så mye nytt å lærerene gjorde ikke nok for å trygge han. Så da hadde han vondt i magen hver kveld og før skolen så jeg måtte tvinge han på skolen,mens jeg desperat prøvde å finne noen som hjelpe sønnen min. Fikk til slutt tips om å kontakte avdelingslederen å hun fikk satt inn tiltak for å trygge sønnen min,å det hjalp med tiden så han ble trygg,å da hadde han heller ikke vondt i magen lengre. 

Anonymkode: 60af2...3e8

Men hvilke tiltak? Du skriver at lærerne ikke «gjorde nok for å trygge han». Hva var det avdelingslederen gjorde som lærerne ikke gjorde?

Anonymkode: eec40...5ab

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Husker ikke helt konkret hva hun gjorde. Han gruet seg veldig til å gå på skolen hver dag for han hadde ikke tryggheten han trengte. Han kom i klasse med noen av vennene,han gikk i klasse med 30 elever å det var mye større klasser han var vant med,å forsvant kanskje litt i mengden. Det var også en stor skole så det hjalp jo ikke på. Å lærerene var jo ny så han hadde ingen trygghet i de heller,selv om de sikkert gjorde sitt beste. Så han var utrygg fordi det var så mye nytt å lærerene gjorde ikke nok for å trygge han. Så da hadde han vondt i magen hver kveld og før skolen så jeg måtte tvinge han på skolen,mens jeg desperat prøvde å finne noen som hjelpe sønnen min. Fikk til slutt tips om å kontakte avdelingslederen å hun fikk satt inn tiltak for å trygge sønnen min,å det hjalp med tiden så han ble trygg,å da hadde han heller ikke vondt i magen lengre. 

Anonymkode: 60af2...3e8

Han kom IKKE i klasse med noen av vennene sine*

Anonymkode: 60af2...3e8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 9.2.2026 den 8.34):

Skolevegring kom med ettergivende foreldre. Vi som fikk ordentlig oppdragelse hadde INGEN skolevegrere.

Anonymkode: 9915c...900

Og nå ser vi også at skolevegring har en "smitteeffekt". Dessverre....

Anonymkode: 1e752...9d7

[Anonym bruker]

Jeg har flere skoleflinke barn, og er pedagog med en relativt stram oppdragerstil. Her sys ikke puter og alle må bidra med sitt. 
 

vi fikk plutselig en skolevegrer på mellomtrinnet, og det tok litt tid for meg å forstå omfang og konsekvenser av det. Som deg så tvang og presset vi mye i startet, kjørte og fulgte barnet til skolen. Og hentet igjen for de ringte at barnet var syk med vond mage, kvalme og oppkast. Vi tok også en stor og omfattende somatisk undersøkelse - og det dukke ikke opp noe der. Så koblet vi på helsesykepleieren med samtaler og støtte. Barnet fikk sammen med henne til å sette ord på og beskrive en del av utfordringene- de ble ikke borte av det, men vi kunne jobbe systematisk med det der. Ting vi gjorde;

- tydelige beskjeder for lekser og planer

- faste tillitsbaserte voksne, i perioder var det assistent el miljøterapeut inne i klassen

- PPT og psykologiske tester for å avdekke evt faglige behov, ingen funn 

- mye hjemmeskole under covid hjalp

- mye mestring i avklarte oppgaver 

- faste samtaler med helsesykepleieren som fulgte egen metodikk for skolevegrere, husker ikke hva dette het. Det var et slags samtalespill over tid

- involverte barnet, og minte på hver dag at alle vi voksne jobber sammen for at du skal ha det bra

- anerkjente symptomene som etter hvert var så heftige at barnet ble grå i fjeset og svetten piplet når vi kom til skolen 

- hver kveld hadde en av oss voksne en prat med barnet(som også fikk søvnproblemer og uro på kveld og natt) hvor vi fokuserte på dagens positive ting, og mestring, og ting å være takknemlig for 

 

vårt barn var bort neste to år, gjennom samtalene med helsesykepleieren fant vi årsaken/ bakgrunnen og når det ble kjent så tok skolen kraftige grep for å rette opp i det. Det hjalp også. 
 

Hva lærte vi? Jeg trakk strikken for langt, vi burde skjønt alvoret tidligere med hensyn til hvor mye jeg tvang gjennom for barnet mitt. De andre barna i vår familie ble også preget, fordi inntrykkene var massive, det var vondt for de å ha det kult på skolen når en ikke klarte å gå, og det ble mindre oppmerksomhet og ressurser igjen til de hjemme. Jeg er glad for at vi var to voksne, og en besteforelder som bidro i denne perioden. Fleksible arbeidsgivere gjorde også sitt når vi stadig vekk måtte hente og fortsette dagen på hjemmekontor. Lærte også at man må være ressurssterk i disse situasjonene og stå på kravene ifh til skolen, for oss var det gull å ha helsesykepleieren på lag. Skolevegring er høyst reelt og utfallet for barn tror jeg dessverre i noen grad styres av om du har foreldre som får til å stille krav på dine vegne. Og- sannsynligvis styres også utfall av barnets egen robusthet, eller evne til å bygge seg opp igjen.
 

I opplæringsloven fins det en paragraf om utrygge læringsforhold, den legger grunnlag for å kunne kreve tiltak. 
 

Og til sist- vi både gjorde og lærte mange ting disse årene, og jeg unner ikke min verste fiende å stå i dette. Hverken for store el små. Vårt barn har klart seg, kom seg tilbake til skolen ved overgang til ungdomsskole og ny skole. En del fravær og vanskelige balanser der, på vgs har det gått bra. Forholdsvis store faglige hull pga grunnleggende mangler ifb med fraværet, men lite eller ingenting fravær på vgs. 

Jeg følger utviklingen rundt skolevegring og de faglige diskusjonene der, syns det er både spennende og skremmende hvordan dette utvikler seg. Vi har også deltatt i et forskningsprosjekt hvor formålet var å kartlegge om man allerede på barnehagestadiet kan se mønster el tegn til hvilke barn som er utsatt eller sannsynlige skolevegrer. Hypotesen er at det kan man(jeg tenker at jeg kunne ikke det med mitt barn). Resultatet er ikke klar enda. 
 

Masse lykke på veien, tro på barnet ditt, lytt til barnet ditt, still krav og gjør avtaler med barnet, og still krav til skole og helse, ref opplæringsloven. 

Anonymkode: cff98...e3a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har flere skoleflinke barn, og er pedagog med en relativt stram oppdragerstil. Her sys ikke puter og alle må bidra med sitt. 
 

vi fikk plutselig en skolevegrer på mellomtrinnet, og det tok litt tid for meg å forstå omfang og konsekvenser av det. Som deg så tvang og presset vi mye i startet, kjørte og fulgte barnet til skolen. Og hentet igjen for de ringte at barnet var syk med vond mage, kvalme og oppkast. Vi tok også en stor og omfattende somatisk undersøkelse - og det dukke ikke opp noe der. Så koblet vi på helsesykepleieren med samtaler og støtte. Barnet fikk sammen med henne til å sette ord på og beskrive en del av utfordringene- de ble ikke borte av det, men vi kunne jobbe systematisk med det der. Ting vi gjorde;

- tydelige beskjeder for lekser og planer

- faste tillitsbaserte voksne, i perioder var det assistent el miljøterapeut inne i klassen

- PPT og psykologiske tester for å avdekke evt faglige behov, ingen funn 

- mye hjemmeskole under covid hjalp

- mye mestring i avklarte oppgaver 

- faste samtaler med helsesykepleieren som fulgte egen metodikk for skolevegrere, husker ikke hva dette het. Det var et slags samtalespill over tid

- involverte barnet, og minte på hver dag at alle vi voksne jobber sammen for at du skal ha det bra

- anerkjente symptomene som etter hvert var så heftige at barnet ble grå i fjeset og svetten piplet når vi kom til skolen 

- hver kveld hadde en av oss voksne en prat med barnet(som også fikk søvnproblemer og uro på kveld og natt) hvor vi fokuserte på dagens positive ting, og mestring, og ting å være takknemlig for 

 

vårt barn var bort neste to år, gjennom samtalene med helsesykepleieren fant vi årsaken/ bakgrunnen og når det ble kjent så tok skolen kraftige grep for å rette opp i det. Det hjalp også. 
 

Hva lærte vi? Jeg trakk strikken for langt, vi burde skjønt alvoret tidligere med hensyn til hvor mye jeg tvang gjennom for barnet mitt. De andre barna i vår familie ble også preget, fordi inntrykkene var massive, det var vondt for de å ha det kult på skolen når en ikke klarte å gå, og det ble mindre oppmerksomhet og ressurser igjen til de hjemme. Jeg er glad for at vi var to voksne, og en besteforelder som bidro i denne perioden. Fleksible arbeidsgivere gjorde også sitt når vi stadig vekk måtte hente og fortsette dagen på hjemmekontor. Lærte også at man må være ressurssterk i disse situasjonene og stå på kravene ifh til skolen, for oss var det gull å ha helsesykepleieren på lag. Skolevegring er høyst reelt og utfallet for barn tror jeg dessverre i noen grad styres av om du har foreldre som får til å stille krav på dine vegne. Og- sannsynligvis styres også utfall av barnets egen robusthet, eller evne til å bygge seg opp igjen.
 

I opplæringsloven fins det en paragraf om utrygge læringsforhold, den legger grunnlag for å kunne kreve tiltak. 
 

Og til sist- vi både gjorde og lærte mange ting disse årene, og jeg unner ikke min verste fiende å stå i dette. Hverken for store el små. Vårt barn har klart seg, kom seg tilbake til skolen ved overgang til ungdomsskole og ny skole. En del fravær og vanskelige balanser der, på vgs har det gått bra. Forholdsvis store faglige hull pga grunnleggende mangler ifb med fraværet, men lite eller ingenting fravær på vgs. 

Jeg følger utviklingen rundt skolevegring og de faglige diskusjonene der, syns det er både spennende og skremmende hvordan dette utvikler seg. Vi har også deltatt i et forskningsprosjekt hvor formålet var å kartlegge om man allerede på barnehagestadiet kan se mønster el tegn til hvilke barn som er utsatt eller sannsynlige skolevegrer. Hypotesen er at det kan man(jeg tenker at jeg kunne ikke det med mitt barn). Resultatet er ikke klar enda. 
 

Masse lykke på veien, tro på barnet ditt, lytt til barnet ditt, still krav og gjør avtaler med barnet, og still krav til skole og helse, ref opplæringsloven. 

Anonymkode: cff98...e3a

En viktig ting til vi gjorde; vi lot barnet delta på fritidsaktiviteter og andre sosiale lag som bursdag, turer og annet. Dette fordi barnet trengte sitt sosiale nettverk, og det viste seg over tid at de nærmeste vennene ble- og er fortsatt stødige støttespillere når det røyner på. Både vi og deres foreldre snakket med de to tre nærmeste om det som skjedde underveis. Det var gull for vårt barn å kunne delta på idretten sin for eksempel, og en pause for oss hvor vi fikk et glimt av det vanlige barnet vårt også. 

Anonymkode: cff98...e3a