Hvordan takle dårlig foreldresamarbeid

[Anonym bruker]

Vi hadde et for meg fryktelig forhold på slutten, jeg holdt ut lenger rnn jrg burde pga barna trodde jeg.

Viser seg nå i ettertid at EM del av det han drev med mot meg er klassifisert som psykisk vold. Jeg så det ikke midt oppi det siden jeg alltid har blitt fortalt fra ham at "alt er min skyld". 

Nå etter bruddet har jeg det så MYE bedre, og barna også -når de er her. Hos ham er de jo i hans "klør" og må tilpasse seg hans ønsker og behov. Han har alltid vært sånn at det i grunnen bare er hans ønsker og behov som gjelder, han evner ikke engang å se at andre har noen?

Samarbeid om barna er selvsagt ikke eksisterende og jeg må fortsatt dra lasset. Han husker ingenting, tar ikke ansvar for noe og oppfører seg ikke bra. Dette sliter veldig på oss alle. Merker at ungene blir annerledes rett før og etter samvær, og de tar mye kontakt med meg når de er der.

Han lager også kvalme der han kan, og tar jeg opp noe for å bedre på ting, blir det påfølgende "straff". 

Vi går hos FVK, men de kan jo ikke egentlig si noe til ham så det jaktes liksom bare med og de kommer ikke med krav til ham, bare litt åpne spm som han selvsagt er helt enig i, men overhodet ikke følger. 

Jeg blir helt utslitt, til tross for at vi har så lite kontakt som mulig, og han ikke har stort samvær.

Anonymkode: 507d2...5fd

[Anonym bruker]

Du har fått barn med et «barn». Hvor gamle er barna dine? Hvis de er over 12 kan og skal de vel høres om de vil være hos faren?

Hvordan er familien hans mot deg? Støtter de deg?

høres ut som en låst situasjon 

Anonymkode: 4e90c...fca

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 minutter siden):

Du har fått barn med et «barn». Hvor gamle er barna dine? Hvis de er over 12 kan og skal de vel høres om de vil være hos faren?

Hvordan er familien hans mot deg? Støtter de deg?

høres ut som en låst situasjon 

Anonymkode: 4e90c...fca

Det ene er 12, det andre yngre. Problemet er at de ikke tør si hva de mener, ekstrem lojalitet og "beskytter" faren på en måte. De sier hva de ønsker hos meg, men de vil ikke at faren skal vite det. For da går han inn med tung guilt tripping og "straff" mot dem. De er jo glad i faren og vil at han skal være glad i dem også. Fryktelig vanskelig.

Familien hans ser jo ikke denne siden av ham, ingen andre gjør det. Han fremstår som en helt annen person utad. Tipper han har foret dem med hans "sannhet" om hvor ustabil og vanskelig jeg er (fordi jeg ikke bare fortsatte å la ham overkjøre meg i alt). Har lite kontakt med dem.

Anonymkode: 507d2...5fd

[MissSaigon]

Det virker jo som en ganske fastlåst situasjon. Kan det, for din egen sjelefreds skyld, være enklest å tenke at du har ansvar for alt. Så slipper du irritasjonen og stadig brutte forventinger? 

Det er jo absolutt ikke rettferdig for deg å ha det slik, men det kan være godt å slippe den evige irritasjonen. 

[Anonym bruker]

MissSaigon skrev (18 minutter siden):

Det virker jo som en ganske fastlåst situasjon. Kan det, for din egen sjelefreds skyld, være enklest å tenke at du har ansvar for alt. Så slipper du irritasjonen og stadig brutte forventinger? 

Det er jo absolutt ikke rettferdig for deg å ha det slik, men det kan være godt å slippe den evige irritasjonen. 

Det er fastlåst ja. Ja, det du sier gir mening, bare tenke at jeg har ansvaret og ikke ha noen forventning til noe overhodet. Skal prøve det❤️

Jeg glemte å ta med i første innlegg, hvordan snakke med barna om dette uten å direkte si noe stygt om faren. Feks når han stadig lover ting som aldri følges opp. De har jo en endeløs rekke med skuffelser foran seg. Future faking, det har han også alltid holdt på med.

Anonymkode: 507d2...5fd