Reaksjon på triste nyheter

[Anonym bruker]

I en periode (mange år) av livet mitt avløste den ene triste og tragiske nyheten den andre. Når det endelig så ut til at vi etter mye dårlige nyheter endelig skulle få en god stund ved at et familiemedlem respondere på behandlingen og dermed kunne holde sykdommen i sjakk fikk plutselig et annet familiemedlem dødsdommen. Vi har hatt mye alvorlig sykdom og skade tett på, både blant familie på begge sider og blant venner. I tillegg har noen blitt utsatt for svindel og svik osv. Alt er urelatert slik at det ikke er mulig å forvente/stålsette seg. Nå har det på et vis roet seg. Litt trist på en måte fordi det har innebåret at noen av de syke/skadde er døde. Men sorgen er en del på avstand nå. Og noen av de andre holder sykdommen fortsatt i sjakk. 

Oppi dette så har jeg begynte å flire/små-le av dårlige nyheter (ikke så triste som dødsfall - der gråter jeg direkte). Ikke en glad og hjertelig latter, men en oppgitt, lavmelt/stille/forsiktig. "Not again", "Det var bare det som manglet" type latter. Det er som sagt ingen glad latter. Det er heller ingen hysterisk latter. Jeg er ikke så trist der og da at jeg begynner å gråte, men er det ganske trist kommer det etter jeg har lagt meg og roen senker seg. Dette er en latter som kommer automatisk, men om jeg tenker at jeg ikke skal le så er det nok ikke noe problem å ikke reagere slik. 

Jeg har en venninne som reagerte på latteren. Hun hørte at den ikke var glad, men mente at latter aldri passet ved triste nyheter. Som regel har jeg vært hjemme når jeg har fått slike nyheter - så jeg har ikke reflektert over latteren. Har faktisk ikke hatt et bevist forhold til den. Den har bare sneket seg inn i mitt reaksjonsmønster. Når venninnen min reagerte hadde jeg litt problemer med å forklare latteren.  Jeg vet om hysterisk latter når noen for sjokk og blir veldig lei seg eller veldig redd. Denne oppgitte latteren jeg har, vet jeg ikke helt hvordan jeg skal forklare. Nå som jeg har fått et bevisst forhold til det, skal jeg selvsagt ikke gjøre det igjen. Jeg vil jo ikke at noen skal føle at jeg ler av triste nyheter fordi jeg ikke tar det alvorlig, at jeg ikke bryr meg eller synes det er morsomt for dette er jo veldig langt fra sannheten. Er det noen andre som vet hva dette er, som kjenner til dette eller kjenner seg igjen? 

Anonymkode: 20660...1b0

[Himmel og hav]

Latter kan dukke opp som reaksjon på de rareste ting etter min erfaring. Jeg har det med å le når jeg har veldig vondt. Sånn auuuhahaha og så kan tårene renne samtidig. Ei jeg kjenner må kjempe med latteren i begravelser. Ikke fordi hun synes det er gøy, men fordi det er hennes reaksjon på det triste, stillheten, det litt nervøse. Jeg tror jeg ville tolket latteren din som en "skal jeg grine eller le" og da er det kanskje mer håndterbart å le litt og "riste det litt av seg"? Om det fungerer for deg synes jeg ikke du skal slutte med det. Vi trenger alle måter å lette trykket på og det å le og riste litt på hodet av at ting tårner seg opp er veldig harmløst, synes jeg. 

[Anonym bruker]

Ja, jeg har opplevd det noen ganger.

Det har vært i livssituasjoner som den du beskriver, HI. Hvor det har vært så mye over lang tid, at det på en måte galgenhumor.

Litt som at jeg ler fordi det heldigvis ikke var verre akkurat denne gangen. 

Vet jeg lo slik første gangen da jeg hadde fått flere alvorlige beskjeder på svært kort tid, inkl. sykdom  selv m.m. Så fikk jeg enda en svært alvorlig nyhet, og selv om jeg egentlig syntes det var en forferdelig nyhet å få, så var det noe med den situasjonen som gjorde at jeg reagerte med å le så tårene trillet.

Eller, egentlig har jeg hatt tendensen til det tidligere også, kommer jeg på, men da i mindre alvorlige situasjoner, men likevel situasjoner med akutt svært høyt stress. Der andre da kan bli ubrukelige pga. situasjonen, så ender jeg gjerne med å le, bli ekstremt klartenkt, og handlekraftig. 

Jeg orker ikke å skjule det når jeg ler på denne måten. Men jeg har blitt oppmerksom på at jeg kanskje bør forklare hvorfor jeg ler. I situasjonene så vil noen da reagere med å kunne le selv av galgenhumoren i det som skjer og føle at det er frigjørende og de kan gå fra "panikk" til å bli fokusert igjen - mens det for noen kan oppfattes feil uansett, dette er personer som i de aktuelle situasjonene ikke har greid å handle fokusert der de da var avgjørende.

Le der det er naturlig for deg, det er stor forskjell på en oppgitt latter, galgenhumor eller en følelsesløs latter hvor man nesten godter seg eller finner det tragiske morsomt. Å le oppgitt eller i galgenhumor er absolutt en måte å vise følelser på.

Anonymkode: cfe62...7d9

[Anonym bruker]

Du har opplevd mange overveldende store endringer og vonde opplevelser på kort tid. Kroppen din har vært i alarmberedskap lenge. Når du endelig begynner å kjenne på en slags normal så skjer det noe igjen. 
Det du kjenner på nå, er rett og slett overlevelsesmodus. Ikke fordi du er kald eller ufølsom. Men fordi du ikke klarer å ta inn mer elendighet. Ting som ikke preger deg personlig lar du rulle forbi. Det handler om at kropp og hode ikke har kapasitet til å ta inn det som ikke er nødvendig nå. 
Jeg har det helt likt som deg, og ditt innlegg kunne like gjerne vært mitt. 
Dette er forklaringen jeg har fått på min reaksjon. 
Jeg føler meg også kald, men jeg må være det for å tåle stå i etterdønningene. Men så knekker jeg når jeg er alene av og til. 
vær raus med deg selv. Din venninne klarer ikke forstå dette

Anonymkode: d1e37...89f