Kronisk syke og sosialt samvær

[Anonym bruker]

Jeg har flere venner som er kronisk syke og utenfor arbeidslivet. Det fleste finner en grei balanse, men jeg er litt bekymret for en av dem. Hun  har vært ufør noen år og trives godt i eget selskap og stortrives med en bok eller å se på TV. Problemet er at hun trekker seg mer og mer vekk fra egne barn. Det virker som om det å sitte hjemme med lite stimuli (lite bevegelse, lite lyder) gjør henne mer og mer uvant og sensitiv til dette. Sykdommen kan selvsagt påvirke, men jeg er redd at all tiden hun tilbringer alene påvirker/forsterker dette veldig.

Hun blir sur om barna lager lyd når hun vil lese bok. Hun er jo vant med å ha det helt stille i løpet av dagen. Snakker mer enn en av dem samtidig (kan være med forskjellige folk) går hun midt i historien som blir fortalt henne fordi totalen er for mye. Forteller en av dem ivrig fra skolen avbryter hun med at nå har du fortalt nok eller nå snakker du for høyt. Barna trekker seg unna og hun er fornøyd med den ekstra tiden alene og at det da er stillere. For barna er dette en sorg. Er dette bare sykdommen slik at de bare må akseptere at slik er det, eller har dette med at vedkommende er så mye alene i et miljø der hun selv styrer sanseinntrykkene? I så fall, kan det kanskje trenes litt opp om vedkommende finner på ting sammen med andre og kommer seg ut av huset litt oftere?

Anonymkode: 824d6...859

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (49 minutter siden):

Jeg har flere venner som er kronisk syke og utenfor arbeidslivet. Det fleste finner en grei balanse, men jeg er litt bekymret for en av dem. Hun  har vært ufør noen år og trives godt i eget selskap og stortrives med en bok eller å se på TV. Problemet er at hun trekker seg mer og mer vekk fra egne barn. Det virker som om det å sitte hjemme med lite stimuli (lite bevegelse, lite lyder) gjør henne mer og mer uvant og sensitiv til dette. Sykdommen kan selvsagt påvirke, men jeg er redd at all tiden hun tilbringer alene påvirker/forsterker dette veldig.

Hun blir sur om barna lager lyd når hun vil lese bok. Hun er jo vant med å ha det helt stille i løpet av dagen. Snakker mer enn en av dem samtidig (kan være med forskjellige folk) går hun midt i historien som blir fortalt henne fordi totalen er for mye. Forteller en av dem ivrig fra skolen avbryter hun med at nå har du fortalt nok eller nå snakker du for høyt. Barna trekker seg unna og hun er fornøyd med den ekstra tiden alene og at det da er stillere. For barna er dette en sorg. Er dette bare sykdommen slik at de bare må akseptere at slik er det, eller har dette med at vedkommende er så mye alene i et miljø der hun selv styrer sanseinntrykkene? I så fall, kan det kanskje trenes litt opp om vedkommende finner på ting sammen med andre og kommer seg ut av huset litt oftere?

Anonymkode: 824d6...859

Dette er jo i mine øyne omsorgssvikt om ikke barna har andre som ser og hører dem. Kommer også an på barnas alder. Men selv om ungdommer har et sosialt nettverk så trenger de å bli anerkjent og fulgt opp hjemme. 

Anonymkode: 1fa70...39b

[Anonym bruker]

Dette er omsorgssvikt av verste sort. Det spiller ingen trille om det er sykdom som ligger bak. Det er like jævlig for barna uansett. Er bedre hvis hun slår barna de gangene de har gjort noe dumt, og det sier litt. 

Håper du snakker med venninnen din om at du sender bekymringsmelding til bvtj. hvis hun ikke tar seg i sammen. 

Jeg kan komme på minst 10 tiltak på stående fot som vil lette hverdagen for henne uten at det går utover barna. Hun kan jo begynne med å investere i noise cancelling ørepropper... Det finnes noen helt geniale på hjelpemiddelsentralen

Anonymkode: 9944b...051

[Anonym bruker]

Barna har en far som tar det meste med barna. Logistikk, diskusjoner, grensesetting osv er det far som tar seg av. Barna kan snakke med mor også og ha fine samtaler. Men om de blir for ivrige, andre prater eller det blir for høyt så orker ikke mor å høre på mer. Det at hun blir sur når de prater når hun leser bok sier hun ingenting til barna om. Men de merker jo hvor mors grenser går og oftere og oftere forteller de en kortversjon av sine opplevelser til mor og tar de lange pratene med far.  Hun har støydempende headset, men da ekskluderer hun seg enda mer fra familien så det bruker hun ikke så ofte. Hun blir jo gjerne med på de små samtalene. 

Mor er kronisk syk og en del av dette er nok pga sykdommen, men jeg lurer litt på om det at mor trekker seg slik tilbake gjør at hun blir mer sensitiv enn hun hadde trengt å være. At øvelsen/automatikken i det å tolerer lyder og inntrykk går mer ned enn den hadde gjort om hun fikk litt inntrykk i løpet av dagen også. Når man ofte har det helt stille rundt seg (både visuelt og med lyd), blir det jo en stor overgang når hele familien kommer inn dørene. 

Anonymkode: 824d6...859