Når barna flytter ut

[Anonym bruker]

Har en sønn på 20. han har bodd på hybel i 2 år da han var læring i en annen by. Han var hjemme hver helg, og ofte mer enn det også. Flytter hjem igjen og fikk fast jobb. Veldig godt å få han hjem. 
Nå har han flyttet ut og fått seg leilighet. Nå er det mer permanent, han vil ut og bo for seg selv. Det kom veldig brått på, da vi trodde han ville bo hjemme et par år og legge seg opp litt penger. 
Alt er normalt, det er ikke det. 
Men dette handler om meg. Jeg liker ikke forandringer, og dette ble liksom en ny epoke. Det er sorg, savn, osv. Joda, vi har gjort noe riktig når en har barn som klarer seg og står på egne bein. Men igjen så sitter jeg å lurer på om han har hatt en god barndom, oppvekst og om han har fått med seg det han trenger til å klare seg selv. Har grått i ei uke nå. Bor bare 30 min unna i bil. Så det er ikke det. Men som mor har man eller hvertfall jeg behov for å gi omsorg, lage mat, vaske klær osv. jeg synes det er vanskelig. Barna har vært livet mitt de siste 20 årene. Nå er jeg plutselig ei som har utflytta barn. Hvem er jeg nå? Håper virkelig vi får barnebarn etter hvert så jeg kan få den nærheten til de. 

Anonymkode: 16e1a...31a

[Anonym bruker]

Yngste på 16 år flytta ut i august. Litt trist, men sånn er det. De 2 eldste flytta også ut da de var 15 og 16 år. 
De kommer fortsatt hjem i ferier, yngste også i helger😀 

Anonymkode: 75501...c47

[Anonym bruker]

Det var bare deilig da ungene her flyttet ut. Misforstå ikke, vi var begge glad i de, men da de flyttet ut ble det stille i huset, mindre og gjøre, og det ble billigere.

Anonymkode: 7ab8b...9be

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Yngste på 16 år flytta ut i august. Litt trist, men sånn er det. De 2 eldste flytta også ut da de var 15 og 16 år. 
De kommer fortsatt hjem i ferier, yngste også i helger😀 

Anonymkode: 75501...c47

Da hadde du vært gjennom det allerede og har erfaring med at det går greit. 
samtidig er det jo litt vemodig når siste flytter. 

Anonymkode: 16e1a...31a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (28 minutter siden):

Det var bare deilig da ungene her flyttet ut. Misforstå ikke, vi var begge glad i de, men da de flyttet ut ble det stille i huset, mindre og gjøre, og det ble billigere.

Anonymkode: 7ab8b...9be

Det er nok en overgang som en blir vant med etter hvert. Jeg har litt vanskelig for å gi slipp på. Samtidig er det jo ikke å gi slipp heller. Det viktigste er at de gjør det de har lyst til, og utvikle seg og bli selvstendig. Målet er jo at barna skal klare seg selv og stå på egne bein. Handler nok mest om mangel på kontroll hos meg. 
Det er jo mitt problem, ikke deres. 
Klart en merker det blir mindre klær å vaske, bedre plass i huset og det går mindre penger. 
tror det vil gå bra når jeg har vendt meg til det 

Anonymkode: 16e1a...31a

[Anonym bruker]

Jeg kan forstå vemod, men grining i en uke fordi en 20-åring flytter ut? Da tenker jeg at du må ta deg sammen og finne ut hva som er det neste i livet. Trening, venner, hobby, god tid til partner osv?

Anonymkode: 8faa8...daf

[Anonym bruker]

At det vemodig og kanskje litt trist og tomt er helt naturlig. Å fundere på hva man skal bruke fritiden sin på er også helt naturlig. 

men det er ikke normalt å gråte en uke fordi ditt voksne barn er blitt selvstendig og flytter ut. og når han i tillegg har bodd på hybel de siste to årene… Du har hatt to år å tenke etter hva du skal bruke fritiden din på, to pr på å venne seg til at han er flyttet ut osv. I tillegg har han ve gradevis blitt mer selvstendig og har hatt mindre «bruk for» dere i løpet av ungdomstiden?

Ikke bli den mora som klamrer deg til sønnen sin. Det skremmer bort alle potensielle partnere!

Anonymkode: cbba5...9f2

[Anonym bruker]

Det er en overgang, og helt naturlig at man føler seg litt ensom og bortkommen en periode. 

På engelsk heter det "empty nesters", det har sikkert et navn på norsk også.

Fasen av livet med hjemmeboende barn er ganske lang, så det er klart omstillingen tar litt tid.

Mine to eldste har flyttet hjemmefra, og selv om man mister kontrollen og oversikten er følelsen av stolthet større. Fokuser på den.

Jeg for min del synes overgangen til to tenåringsgutter i kosten var det mest problematiske. Jeg lagde altfor mye middag og handlet inn altfor mye pålegg og mat lenge 😅

Anonymkode: d0e18...3e1

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Det er en overgang, og helt naturlig at man føler seg litt ensom og bortkommen en periode. 

På engelsk heter det "empty nesters", det har sikkert et navn på norsk også.

Fasen av livet med hjemmeboende barn er ganske lang, så det er klart omstillingen tar litt tid.

Mine to eldste har flyttet hjemmefra, og selv om man mister kontrollen og oversikten er følelsen av stolthet større. Fokuser på den.

Jeg for min del synes overgangen til to tenåringsgutter i kosten var det mest problematiske. Jeg lagde altfor mye middag og handlet inn altfor mye pålegg og mat lenge 😅

Anonymkode: d0e18...3e1

To tenåringsgutter MINDRE i kosten....

Falt ut et mindre der.

Anonymkode: d0e18...3e1

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

To tenåringsgutter MINDRE i kosten....

Falt ut et mindre der.

Anonymkode: d0e18...3e1

Joda, men han bodde hjemme et halvår før han flyttet. Han bestemte seg på en liten uke bare. Så det kom så brått på. 
Jeg har jo fortsatt yngste som bor hjemme og har også mann. Så er ikke ensom. Trives også i eget selskap. Men er stolt av alt han har fått til. 
 

Anonymkode: 16e1a...31a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

At det vemodig og kanskje litt trist og tomt er helt naturlig. Å fundere på hva man skal bruke fritiden sin på er også helt naturlig. 

men det er ikke normalt å gråte en uke fordi ditt voksne barn er blitt selvstendig og flytter ut. og når han i tillegg har bodd på hybel de siste to årene… Du har hatt to år å tenke etter hva du skal bruke fritiden din på, to pr på å venne seg til at han er flyttet ut osv. I tillegg har han ve gradevis blitt mer selvstendig og har hatt mindre «bruk for» dere i løpet av ungdomstiden?

Ikke bli den mora som klamrer deg til sønnen sin. Det skremmer bort alle potensielle partnere!

Anonymkode: cbba5...9f2

Har ikke grått i ei uke i strekk da. Har jo vært på jobb og gjort mine ting. Men har grått litt ja og følt meg tom. Jeg klamrer meg ikke til han, men man er ikke voksen når man er 20. han er voksen på mange måter, men også umoden på en del. Men ingen tvil på at han vil klare seg. Det er bare litt tungt å kjenne på at nå var den epoken over. 

Anonymkode: 16e1a...31a

[Anonym bruker]

Jeg gruer meg litt til siste flytter ut. Det jeg kommer til å savne mest er de gode samtalene. Kommer jo selvsagt fortsatt til å ha dem; både med ungene og venner, men det blir sjeldnere. Ungene har alltid undret seg over verden og det som skjer i den, delt frustrasjoner og gleder fra livet sitt. Kan ha gode og spennende samtaler med mye iver og interessante vinklinger når vi er uenig. Spesielt om kvelden har de gjerne mye på hjertet. Det er kjekt å bli så inkludert i deres tanker og betraktninger og få være så delaktig i deres liv. Har jeg opplevd noe spennende, gøy, spesielt så er det artig å fortelle det til ungene fordi de engasjerer seg og rives med av fortellingen. Mannen ser på TV. Han har en kronisk sykdom der samtaler fort blir til støy, men også før dette var han ikke så interessert i samtaler. Han er mer av typen som snakker for å gi beskjeder og som mistolker engasjement/iver som sinne/krangel. Jeg er engasjert på fritiden så har nok å gjøre og kommer ikke til å kjede meg. Men samtalene, spesielt kveldssamtalene, kommer jeg til å savne. 

Anonymkode: cac87...c54

[sug lut]

Herlighet. Jeg har hverken sørget eller grått over at unger er normale og velfungerende og derfor selvsagt flytter, hjemmeboende unger i tjue- eller til og med tredveåra er jo en uting og et avvik fra normal utvikling som virkelig ikke skal oppmuntres. Du må da virkelig ha mer i livet ditt enn ungene.

[Anonym bruker]

sug lut skrev (14 minutter siden):

Herlighet. Jeg har hverken sørget eller grått over at unger er normale og velfungerende og derfor selvsagt flytter, hjemmeboende unger i tjue- eller til og med tredveåra er jo en uting og et avvik fra normal utvikling som virkelig ikke skal oppmuntres. Du må da virkelig ha mer i livet ditt enn ungene.

TS har også fortsatt et barn hjemme. Hun skriver: "Jeg har jo fortsatt yngste som bor hjemme"

Med det ble tråden litt meningsløs  TS er ikke alene. Hun har både mann og barn hjemme. 

 

Anonymkode: 75501...c47

[Anonym bruker]

Har full forståelse for følelsen ❤️ Det er jo uansett en stor overgang. Jeg sliter med det motsatte. Har en på 20 som viser alt for liten interesse for å klare seg selv. Har diagnoser som gjør at vi har gitt henne mer service enn normalt i oppveksten, så det går sakte. Men vi gjør stadig fremskritt, så prøver å slå meg til ro med det. 

Anonymkode: 759a6...c58

[Lektor Doppler med tillegg]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

TS har også fortsatt et barn hjemme. Hun skriver: "Jeg har jo fortsatt yngste som bor hjemme"

Med det ble tråden litt meningsløs  TS er ikke alene. Hun har både mann og barn hjemme. 

 

Anonymkode: 75501...c47

La også merke til dette. Jeg har heller aldri sørger over at mine barn vil prøve sin selvstendighet. Det er en helt naturlig ting. 

[MissSaigon]

Jeg har absolutt sørget. Ikke i den grad at jeg har vært deprimert eller grått (mye), men mer som vemod over en epoke som er over og som aldri kommer igjen. Det er naturlig, sunt og forventet at barna frigjør seg, men å fremstille det som at man er hysterisk og ikke har annet å leve for om man ikke bare kjenner på glede over at barna flytter syns jeg blir ganske teit. Det blir litt sånn "se på meg, hvor selvstendig og klok jeg er". 

Jeg har kjent på en sorg ved alle av livets store endringer, det være seg siste dag i barnehagen eller det å kjøre flyttelasset for en spent student. Det betyr ikke at jeg vil at tiden skal stå stille eller at jeg vil ha barna i kjelleren hele livet. 

[Anonym bruker]

sug lut skrev (6 timer siden):

Herlighet. Jeg har hverken sørget eller grått over at unger er normale og velfungerende og derfor selvsagt flytter, hjemmeboende unger i tjue- eller til og med tredveåra er jo en uting og et avvik fra normal utvikling som virkelig ikke skal oppmuntres. Du må da virkelig ha mer i livet ditt enn ungene.

Det er ikke ofte jeg er enig med deg, men støtter deg fullt ut her. 

Anonymkode: 7ab8b...9be

[Anonym bruker]

kan det være litt andre ting som plager deg HI - for det virker litt ekstremt å gråte i en uke fordi det eldste barnet flytter 30 min unna og du fremdeles har hjemmeboende barn. I tillegg virker det som om du mener det er et pluss at barna skal klare seg selv osv og påpeker at dette er et "deg"-problem.

Jeg er i perimenopause og kan si at jeg er blitt veldig "følelsesladet". Der jeg tidligere var mer rasjonell og pragmatisk går tin inn på meg nå på en helt annen måte. Kjenner ikke meg selv igjen. Kan det være noe tilsvarende hos deg? Eller at du - som en over skriver - kanskje trenger et nytt fokus i livet ditt nå som barna er store? Finne en hobby gjerne utenfor hjemmet? Noe å engasjere deg i som flytter fokus litt?

Lykke til og håper det går bedre nå ❤️ 

Anonymkode: edb77...ccd

[Anonym bruker]

sug lut skrev (På 7.1.2026 den 10.25):

Herlighet. Jeg har hverken sørget eller grått over at unger er normale og velfungerende og derfor selvsagt flytter, hjemmeboende unger i tjue- eller til og med tredveåra er jo en uting og et avvik fra normal utvikling som virkelig ikke skal oppmuntres. Du må da virkelig ha mer i livet ditt enn ungene.

Gråter jeg for at barnet mitt er normalt? Spesielt å skrive.. 

At du ikke sørget over det betyr ikke det at det er mer rett eller galt? 
Skal jeg skrive til deg at du er unormal og sikkert dårlig mor som gledet deg til å få barna ut av huset da? 
Du føler kanskje på andre ting som jeg ikke kjenner på? 
Folk reagerer ulikt, og ofte hvis en har ting fra før så kan det ene forsterke det andre. 
Men som jeg også skrev er jeg glad han har klart seg godt 

Anonymkode: 16e1a...31a