Hjelp, pappa tar ikke sin diabetes (type 2) alvorlig!

[Anonym bruker]

Pappa fikk diabetes type 2 for noen år siden. Det kom både som et sjokk og ikke. Han har aldri vært flink til å trene og spist ganske usunt, men han har heller aldri vært overvektig. Han ser normal ut. Kanskje er det derfor han aldri har tatt det alvorlig, heller ikke mamma.

Det er bare jeg som er bekymret. Og jeg har endret MINE vaner (fordi jeg vet at dette er en arvelig sykdom som på sikt kan ramme meg også). Så JEG har endret mitt kosthold. Men når jeg prøver å ta opp sykdommen og livsstilen med pappa (og delvis mamma) er det som å snakke til en vegg. De vil ikke høre og fortsetter som før. Den ene gangen svarte pappa at han heller vil leve bra og nyte tiden enn å leve kjedelig/sunt i mange år. Jeg synes det er en teit og egoistisk innstilling. Jeg vil jo ikke miste pappa mange år «før tiden». Og han får det til på virke som at en sunnere livsstil = et dårlig. Det er jo ikke sant.

Jeg har diskutert med min samboer som kommer fra en "helsefamilie". Broren hans er også lege. De er sjokkert over pappa sin innstilling og at han ikke har endret noe etter at han fikk diagnosen. Men samboeren min vil ikke ta det opp med pappa selv, han mener at det må jeg eller broren min gjøre (broren min engasjerer seg ikke).

Pappas sykdom har gjort at jeg har lest mye om diabetes. Er ganske sikker på at jeg har mye mer kunnskap om det enn pappa som fornekter. Det jeg har funnet ut er at menn som får diabetes type 2 i pappas alder lever i gjennomsnitt 7 år kortere enn de uten diabetes. Mens for de som ikke gjør faktiske endringer rundt kosthold og mosjon etter diagnosen så reduseres levetiden med 8-12 år. Det gjør at pappas forventede levealder er forventet å være 70 år. Det er det han fyller om et halvt år! Jeg føler nå han lever på lånt tid og det gjør meg redd og engstelig. Jeg bruker altfor mye tid og krefter på det. Uroer meg hver gang mamma ringer for om det kan være en dårlig nyhet med pappa. Med den sykdommen vet jeg at døden ikke kommer gradvis, men plutselig på grunn av infarkt.  

Jeg er sikker på at pappa hadde forstått alvoret om han hadde fått kreft. Problemet med diabetes type 2 er nettopp at det fører brått til hjerteinfarkt eller slag som ender med plutselig død, og da rapporteres det ofte ikke som diabetes som årsak, selv om det er det. Men i medisinen sies det at diabetes type 2 er den viktigste driveren til for tidlig død og at personer med diabetes har dobbelt så høy dødelighet som de uten. Jo mer kunnskap jeg får om det, jo mer redd blir jeg.

Det blir alltid utrolig dårlig stemning når jeg beveger meg inn på tema hos mamma og pappa, selv om jeg prøver å være varsom. Jeg er bevisst på at jeg ikke er sint, men at jeg er bekymret. Jeg er bekymret fordi jeg fortsatt ser at han er inaktiv, at han fortsatt har et kosthold med hvitt brød, egg, bacon, kjøtt, bearbeidet mat, småspiser snacks, at han drikker juice, øl og sånt. Blir livet liksom dårlig av å spise grønnsaker, fisk, vann og gå eller jogge noen turer? Dette går jo bare en vei.

Jeg tror også det hadde vært lettere for både mamma og pappa og sett at de måtte gjøre noe om han var overvektig, men «dessverre» er han ikke det. Jeg har også lest at det i forskningen er funnet at normalvektige med diabetes type 2 har like høy eller høyere dødelighet enn overvektige diabetikere, det kalles et såkalt "obesity paradox".

Jo mer kunnskap jeg får om sykdommen og jo mer jeg ser på pappas liv, jo mer redd blir jeg. Det er fordi jeg er glad i han og vil ha han lengst mulig hos oss, som pappa og bestefar. Jeg forstår heller ikke at mamma som lever sammen med han ikke kan gjøre mer. Hun virker også å være litt kunnskapsløs eller i fornektelse og for opptatt av å holde han fornøyd. Det er liksom ikke snakk om å gjøre noen endringer, og jeg merker de blir sure når jeg ikke serverer søtsaker til kaffen eller dessert når de er på besøk hos oss fordi jeg vet at han kommer til å dytte i seg foran meg.

Er det bare jeg som må lære meg og akseptere at de lever sine liv og jeg mitt? Skal jeg bare se på og akseptere at han ikke gjør noe for å begrense sykdommen sin? At han skal få lov ti å "kose seg" så lenge han vil det selv? Jeg sliter som dere sikkert ser med dette, og jeg lurer vel på om noen har råd, og særlig om noen har opplevd samme situasjon? 

Anonymkode: 9d25d...886

[Anonym bruker]

Hva er det primært som er så ille med det de spiser? Og typen 2 diabetes er vel en livsstil sykdom , så om du har bra kosthold så vil du ikke få det. Det som gjør det «arvelig» er vel mere at man har ofte samme kosthold i en husholdning. Får han medisiner for sin diabetes? Eller skal ha regulere det med kosthold?

Anonymkode: faa94...502

[Himmel og hav]

Du har åpenbart sagt hva du tenker til han. Du har sikkert også delt av dine kunnskaper flere ganger. Hva mer er det du tenker at du kan gjøre? Han er en voksen mann og jeg antar at han er i stand til å velge selv, og det er det han gjør. Akkurat som du velger for deg. La det nå ligge. Du kan ikke tvinge han til noe han ikke vil og mas kan komme til å ende med at det gode forholdet deres får en knekk. En annen ting...det kan virke som det eneste du ser når du ser på faren din nå er diabetes, og at det å f. eks. ikke servere dessert når han er hos deg, om det var noe du gjorde før, virker som en demonstrasjon av hvor flink du er og hvor dårlig du synes han er. Med mindre han er hos deg fire ganger i uka til kaffe så har den ene sjokoladebiten eller det ene kakestykket ingen ting å si annet enn at antagelig vokser trassen i både han og moren din. Dropp det. Diabetesen er en ting han og legen hans skal snakke om og ta seg av. Så kan du bruke kreftene dine på å glede deg over at han er her og ikke regne på hvilken dag han kommer til å dø. 

[Anonym bruker]

Hvor høyt er langtidsblodsukkeret hans da? Går han på medisiner?

Med diabetes må man på kontroll for å sjekke blodsukkeret jevnlig, og er det over en viss grense får man medisiner 

Mammaen til svigerdattereren min har diabetes type 2 og ønsker ikke gjøre noe med kosten, så hun får medisiner.

Diabetes 2 kostholdsreguleres bare opp til et visst nivå, over det reguleres det med medisiner.

Anonymkode: ae6d9...946

[gale damen]

Han er en voksen mann med ansvar for seg selv. Butt out! Du har garantert gjentatt deg selv med råd og tips til det kjedsommelige. Dette får du ikke gjort noe med.

[Anonym bruker]

Hva med å prøve litt omvendt psykologi?

Si noe som at du respekterer at det er hans liv, og ønsker han å leve kortere slik som han gjorde nå er det hans valg, og i den forbindelse er det noe du lurer på. Ønsker han å bli begravet eller kremers, er det noen spesiell musikk han ønsker det spilles i begravelsen og lignende..

Anonymkode: e1318...cfd

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Hva med å prøve litt omvendt psykologi?

Si noe som at du respekterer at det er hans liv, og ønsker han å leve kortere slik som han gjorde nå er det hans valg, og i den forbindelse er det noe du lurer på. Ønsker han å bli begravet eller kremers, er det noen spesiell musikk han ønsker det spilles i begravelsen og lignende..

Anonymkode: e1318...cfd

Det er ikke omvendt psykologi, det er bare ondskap.

Anonymkode: 56c52...d18

[Anonym bruker]

Spør han om han syns det å risikere å bli blind er å "leve et godt liv". Det samme om han får problemer med tærne og i verste fall risikere å måtte amputere noen tær. Begge deler er mulige problemer som kan oppstå med uregulert diabetes. 

Anonymkode: f03db...e70

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (16 minutter siden):

Spør han om han syns det å risikere å bli blind er å "leve et godt liv". Det samme om han får problemer med tærne og i verste fall risikere å måtte amputere noen tær. Begge deler er mulige problemer som kan oppstå med uregulert diabetes. 

Anonymkode: f03db...e70

Men det står da ingen steder at det er uregulert?

Jeg har diabetes 2 selv, da jeg fikk det sa legen at langtidsblodsukker mellom 42 og 48 er pre-diabetes, ved 48 til 52 får du diagnosen diabetes, men det blir kostholdsregulert. Fra 52 og opp får du medisiner.

Jeg hadde 51 og fikk beskjed om at jeg enten måtte legge om kosten for å få det ned, eller regne med å måtte ta medisiner om jeg fortsatte å spise som jeh gjorde 

Jeg valgte å legge om kosten. Jeg var ikke veldig overvektig, men gikk ned 10 kg til normalvekt og spiser nå så jeg har kontroll. Sist sjekk var blodsukkeret 39, så helt normalt. Men jeg har jo diabetes om jeg ikke spiser riktig 

Mammaen til svigerdatteren min vil som sagt ikke legge om kosten, så hun tar blodprøver hver tredje til sjette måned og har det kontrollert med medisiner.

Regner med pappaen til hi også har det regulert med medisiner?

Anonymkode: ae6d9...946