Skal jeg konfrontere min venninne?

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Ikke hør på disse dumme kommentarene, Hi. Jeg skjønner deg, men tror jeg hadde latt det ligge. Støtt mannen og barna. Bare la venninnen din oppføre seg som en tenåring og grave sin egen grav. Hun mister barna og venner med slik oppførsel. 

Anonymkode: 66121...792

Jepp, er slik det foregår, du bekreftet akkurat det jeg skreiv! Kvinner er kvinner verst!

Anonymkode: b5ff0...c7c

[Anonym bruker]

Det virker engentlig som om du og din mann alt har valgt mannen sin side, så det var bra at hun ikke har sagt noe til deg. Hvordan vet dere at alt mannen sier stemmer? Tror dere virkelig han er nøytral i dette her? Kan det være at hun er blitt fortalt av mannen av at ingen kommer til å være der for henne om hun går? 

Hvem tok mest ansvar når de var gift? Kan hun ha blitt lei av å bære mye av ansvaret alene? 

Anonymkode: 0d51e...5b5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Det virker som om du har tatt mannens parti og at du ikke er venninne LENGRE. Hun merker det nok og jeg ser at en i tråden her tidligere anbefalte å være venn  med mannen. Det er skikkelig god venninne. Jeg antar at hun er forelsket og at det går over. Min eks mann har ikke noe som helst med sine barn å gjøre, de kjenner ham ikke. Det er ingen, ikke noen prøver å få ham til å ta til vettet. Han har mange venner og alle heier på ham. Kvinner er kvinner verst! Når pene damer blir alene og er single, slutter dere å invitere dem, dere er så redd for at kvinnen skal erobre mannen deres. Men mannen, ja, han må ivaretas, hvorfor det? Jo, for han er ikke en trussel mot deg!

Anonymkode: b5ff0...c7c

Her er du ganske langt ute på vidda og sykler altså. Det er jo derfor jeg spør om jeg bør ringe henne. For å forklare hva jeg ser, så hun kan få en liten forståelse av hvordan barna oppfatter dette. Det har ingenting med sjalusi å gjøre! Jeg føler på en måte at det er å være venninne, selv om man ikke har noe med det. Hun er sikkert veldig forelsket, jeg skjønner jo det. Men hun lar barna komme i annen rekke og det er ikke bra for noen, heller ikke hun selv. 

Anonymkode: 1203d...4e0

[MissSaigon]

Hadde en av venninnene mine endret seg slik så hadde jeg selvsagt snakket med henne. Ikke konfrontert, men hørt hva hun tenkte om situasjonen. Hva er grunnen til at hun syns det er greit å sette barna i andre rekke i denne situasjonen?

[LillaGorilla♥♥]

Hvorfor og hvordan hun gikk fra sin mann har du ingenting med. Det bør du holde kjeft om. Dersom du reelt er bekymret for barna, kan du godt si klart i fra om det, men da på bakgrunn av fakta, og ikke sladder. 

[Anonym bruker]

Jeg tenker at en virkelig venn faktisk sier ifra også når du gjør dumme ting, eller er i ferd med å ta dårlige valg. En virkelig venn sitter ikke å ser på og heier når du er i ferd med å kjøre i grøfta! Det er slik jeg tolker HI sine motiver - at hun sitter å ser på sin gode venn gjøre veldig hodeløse ting som skaper dårlig relasjon til sine barn og sin eksmann, Og da mener jeg man er en god venn fordi man bryr seg og sier ifra!

Men HI - det er mange måter å si ifra på og vise at man bryr seg. Måten er ikke å prøve å lirke ut av henne om hun ble sammen med han nye før hun gikk fra mannen sin og lignende ting - som du indikerer i hovedinnlegget ditt - det er heller ikke moralisering om at hun valgte vekk ungene sine for kjærligheten - og du oppnår ingenting ved å gå ned de veiene og det er heller ikke omsorg.

Jeg tror jeg ville prøvd å snakke med henne om hvordan hun har det. Det må jo være veldig tøft å gå fra å være i et trygt stabilt forhold til der hun er nå? Spørre henne om hun opplever det vanskelig å ha barna og han nye kjæresten om hun føler på en lojalitetsskvis der? Hun gikk fra mann for han - og nå er det mye barnevakt for å være med han også? Får hun støtte fra kjæresten? Hva tenker hun om at hun bare har barna 50 % av tiden - hvordan føles det? Få henne til å snakke - og så kan du heller vise bekymring og si at det er kanskje noen ting du vet/hører ikke går så bra når du ser litt hvordan hun reagerer. Spørre hvordan du kan hjelpe? Kanskje til og med snakke om en skvis mellom hjertet og fornuft - som hun legger ut på facebook? Nøkkelen tror jeg er at du viser åpenhet og raushet samtidig som du formidler 1. at du bryr deg om henne og 2. tør å være ærlig med henne uten å gå for å moralisere og såre.

 

Anonymkode: a0440...bb6

[prekæs]

Tenker du gjør best i å ikke delta i dramaet. Nå er jeg muligens noe eldre enn deg og livet har lært meg at det uforståelige, ikke nødvendigvis er uforståelig likevel. Selv har jeg blitt oppfordret til å droppe venner, men også familie, ta side og ellers ta ting som blir sagt og gjort for god fisk. Har vært klar på at jeg tenker selv og bestemmer selv hvem jeg vil ha relasjon med, helt uavhengig av hva andre mener. Så kommer ting fram. Urimelig oppførsel fra den andre siden, utleveringer på det groveste fra forsmådde partnere. Ting som man burde hatt en viss anstendighet og holdt kjeft om, blir brukt som underholdning for å få vennekretsen over på sin side. For mange av oss som har opplevd slikt, får vi etter hvert en forståelse for at ting gikk som det gikk

Livet består av feiltrinn. Om noen år kan du oppleve at et av barna dine står oppe i det samme, enten på ene eller andre siden.

Som sagt øverst. Velg å ikke delta i dramaet. Du kan risikere å miste en god venn for godt

[Anonym bruker]

Ved vennepar sine brudd skal du holde deg nøytral. Fortsatt å vær en venninne og venn med de begge. Ikke ditt valg å ta parti. Snakk med henne og spør hvordan hun har det og vær en venn. Ting vil roe seg etter hvert for de, og det siste de trenger er venninner som tar parti. Du er skuffet fordi hun bruker mindre tid på dere men hun er nå forelsket i en ny og har hatt en livskrise. Du bryr deg ikke om barna, du har lyst å kjefte på henne da du føler for å si: hei!! Jeg vet hva du gjør. Ta henne på noe fordi du er skuffet og savnet slik det var. Gå en runde med deg selv 

Anonymkode: 0db2b...0cc