Jeg er redd for mine foreldre

[Anonym bruker]

Hei🙂

Mine foreldre er sterke personligheter. De får ikke lett dårlig samvittighet. De er vant til å bestemme både på jobb og hjemme. Føler de er autoriteter.

Mine brødre er av samme type. Jeg er yngst og er mer følsom. Det plager meg nå at jeg siden barndom aldri har sagt hva jeg egentlig mener. Føler at jeg har dysfunksjonell familie der det ikke er greit å vise svakhet.

Jeg har lyst til å si mine egne meninger men er redd. De tror nok at alt er bra siden alt virker bra på overflaten. 

Jeg har aldri delt mine ekte følelser med mamma siden jeg begynte på ungdomsskole. 

Jeg er konstant redd for hvordan de skal reagere. Jeg tilpasser det jeg gjør og sier, det jeg tror de vil like å høre og se.

Er redd for at hvis jeg forteller dem dette, vil dette ikke bli tatt seriøst og jeg vil virke dumt. 

Jeg skvetter når de blir sure på andre folk.  Jeg føler de elsker meg og "gir meg alt" , eller er aldri sure på meg, siden jeg er taus og lever etter deres forventninger.

Jeg har opplevd hvordan de behandler folk og sine ansatte som kommer i kant med dem.

Jeg kan jo velge den enkleste vei at jeg forblir den lille søte jenta, men føler meg fanget.

Er rett og slett redd dem. Jeg tror ikke de vet eller vil forstå dette.

 

Anonymkode: 2dbcd...1c8

[Anonym bruker]

Huff høres leit ut, hvor gammel er du HI?

Anonymkode: 180e5...202

[Anonym bruker]

Det er nok litt kulturbetinget i familien at jenter skal «føye seg», bare gjør dine greier og ikke kom på feil side av dem, så kan du eventuelt minske kontakten etter hvert. 

Anonymkode: aa1c6...2b9

[Anonym bruker]

Vi har det helt likt. Jeg er over 40, er blitt litt bedre 

Anonymkode: dcc32...4ed

[Anonym bruker]

Jeg tror vi er mange som kan kjenne oss igjen i det at vi har avstand til våre egne foreldre, at ikke foreldrene våre kjenner oss som de vi egentlig er.
Jeg har valgt den enkle veien med å bare la det være, jeg anerkjenner at det er som det er og jeg har ikke den store lysten til å endre det. Jeg vet de er glade i meg og jeg er glad i dem, men vi har ikke noe i nærheten av det forholdet jeg har til mine barn og opplever at mine barn har til meg. Det var det jeg bestemte meg for å gjøre, å endre det jeg kunne endre fra min side. Jeg kan ikke endre andre enn meg selv. Så jeg sørger for å gjøre så godt jeg kan for å være for mine barn som jeg ville ønsket mine foreldre var for meg. Rettferdig, støttende, veiledende uten å være formanende, åpen og generøs med både tid og midler. 

Jeg har laget mitt liv, jeg er kanskje ikke i «innerste krets» i familien, men jeg har blitt voksen og det er greit som det er.

Anonymkode: 21c46...fe5