Overdreven bekymring for barn? Hjelp..

[Anonym bruker]

Jeg har et barn på 9 år som bor 50/50 hos meg og far. Mitt problem er at jeg har en ekstrem bekymring for at det skal skje noe med barnet. Alle foreldre har det sikkert litt sånn, men min bekymring går utover hverdagen og livskvaliteten min. 

Eksempler: - dersom barnet ikke svarer meg på telefonen, tenker jeg med en gang at det har skjedd noe forferdelig og blir livredd. (Jeg har bla reist hjem fra jobb et par ganger fordi barnet ikke har svart på tlf).

- barnet har sporing på telefonen, slik at vi kan følge med på kartet hvor hen befinner seg. Men dette kartet er tidvis unøyaktig, eller kan også vise feil. Jeg sitter og følger med på kartet svært hyppig dersom barnet feks er ute og leker, eller er hjemme alene. Og det skal svært lite til før jeg får for meg at noe er galt.

- ved et par anledninger har barnet glemt telefonen hjemme, dersom hen har gått til skolen, eller dratt ut med venner. Jeg går da i full krisemodus og blir livredd når jeg føler jeg ikke har noen kontroll på hvor barnet er eller jeg ikke kan få tak i barnet.

Ja.. jeg har uttallige slike eksempler... det toppet seg i dag, da barnet er hjemme alene hos far pga planleggingsdag på skolen. Jeg får ikke tak i barnet på telefonen og bestemmer meg derfor for å dra innom å se til hen før jeg dro på jobb. Jeg ringer på døren flere ganger, men barnet åpner ikke opp. Det hele ender med at jeg ringer far og hans foreldre helt hysterisk og sier at dersom ingen kommer med nøkkel for å låse opp, så kommer jeg til å knuse vinduet.. det ender til slutt med at jeg får kontakt med barnet. Hen hadde glemt tlf i et annet rom, og åpnet ikke opp døren fordi hen har fått beskjed av oss foreldre at hen ikke skal åpne døren når hen er hjemme alene...

Jeg blir gal av dette.. det er helt forferdelig å være så redd.. jeg forsøker å ikke vise all min redsel overfor barnet, men hen merker selvfølgelig dette.. jeg er livredd for kidnapping, død, at hen skal ferdes i trafikken, at hen skal være ute i mørket. Jeg er så forferdelig redd for at noe skal skje..

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men lurer jo på om noen kjenner seg igjen, eller har noen tips til hvordan håndtere dette..

Anonymkode: 0f6dd...ca6

[Anonym bruker]

Her burde du absolutt skaffe deg hjelp. Dette har gått over i en form for tvangstanker, og sjansen for at du klarer å stoppe det på egenhånd er liten.

Har du mulighet til å bestille privat ville jeg gjort det, om ikke er første stopp fastlegen.

Anonymkode: e4ad6...d75

[Anonym bruker]

Du må få hjelp. Dette er helt tydelig angst og tvangstanker. Du trenger behandling og medisiner som tar angsten. Jeg hadde det slik for mange år siden og etter oppstart på efexor så forsvant disse tankene. 

Anonymkode: dd6da...4c9

[Anonym bruker]

Som de andre sier her - du må søke hjelp før du ødelegger barnet, deg selv og andre rundt deg fullstendig.  Om det er samtale eller medisiner eller annen behandling kan ingen andre enn behandleren din finne ut av.  Men DU må søke hjelp.  Det er normalt å være engstelig av og til og grue seg til når barnet skal gjøre enkelte ting på egen hånd før første eller andre gang, men å miste kontrollen helt eller være redd for alt, må du gripe tak før barnet og / eller forholdet til barnet ditt blir ødelagt. 

Det finnes hjelp! Søk den!

Anonymkode: 321d5...b48

[Anonym bruker]

Det er jo helt uholdbart som du holder på, både for deg og for din eks men aller mest for barnet. Skal ikke barnet få ha noen frihet i det hele tatt? Du kan jo ikke holde på sånn videre, det skader barnet ditt. 
Dette er ditt problem å løse og det må du få fart på umiddelbart. Begynn med fastlegen. I morgen. 

Anonymkode: 09b6e...641

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Jeg har et barn på 9 år som bor 50/50 hos meg og far. Mitt problem er at jeg har en ekstrem bekymring for at det skal skje noe med barnet. Alle foreldre har det sikkert litt sånn, men min bekymring går utover hverdagen og livskvaliteten min. 

Eksempler: - dersom barnet ikke svarer meg på telefonen, tenker jeg med en gang at det har skjedd noe forferdelig og blir livredd. (Jeg har bla reist hjem fra jobb et par ganger fordi barnet ikke har svart på tlf).

- barnet har sporing på telefonen, slik at vi kan følge med på kartet hvor hen befinner seg. Men dette kartet er tidvis unøyaktig, eller kan også vise feil. Jeg sitter og følger med på kartet svært hyppig dersom barnet feks er ute og leker, eller er hjemme alene. Og det skal svært lite til før jeg får for meg at noe er galt.

- ved et par anledninger har barnet glemt telefonen hjemme, dersom hen har gått til skolen, eller dratt ut med venner. Jeg går da i full krisemodus og blir livredd når jeg føler jeg ikke har noen kontroll på hvor barnet er eller jeg ikke kan få tak i barnet.

Ja.. jeg har uttallige slike eksempler... det toppet seg i dag, da barnet er hjemme alene hos far pga planleggingsdag på skolen. Jeg får ikke tak i barnet på telefonen og bestemmer meg derfor for å dra innom å se til hen før jeg dro på jobb. Jeg ringer på døren flere ganger, men barnet åpner ikke opp. Det hele ender med at jeg ringer far og hans foreldre helt hysterisk og sier at dersom ingen kommer med nøkkel for å låse opp, så kommer jeg til å knuse vinduet.. det ender til slutt med at jeg får kontakt med barnet. Hen hadde glemt tlf i et annet rom, og åpnet ikke opp døren fordi hen har fått beskjed av oss foreldre at hen ikke skal åpne døren når hen er hjemme alene...

Jeg blir gal av dette.. det er helt forferdelig å være så redd.. jeg forsøker å ikke vise all min redsel overfor barnet, men hen merker selvfølgelig dette.. jeg er livredd for kidnapping, død, at hen skal ferdes i trafikken, at hen skal være ute i mørket. Jeg er så forferdelig redd for at noe skal skje..

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men lurer jo på om noen kjenner seg igjen, eller har noen tips til hvordan håndtere dette..

Anonymkode: 0f6dd...ca6

Jeg har det desverre også sånn. Min er tenåring no da og det gjør det ikke bedre 

Anonymkode: 61533...afb

[Anonym bruker]

Takk for fine svar. Jeg er jo fullt klar over at dette er uholdbart for alle. Jeg forsøker så godt det lar seg gjøre å ikke vise mine bekymringer overfor barnet, men slike ting skinner jo igjennom, så at hen merker det tror jeg nok absolutt. Jeg har periodevis slitt med angst tidligere i livet, og jeg ser jo at dette likner på det jeg har slitt med før, bare i en annen form. Jeg skal ta til meg rådene og skaffe hjelp. Forferdelig å ha det på denne måten. Hi

Anonymkode: 0f6dd...ca6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

Takk for fine svar. Jeg er jo fullt klar over at dette er uholdbart for alle. Jeg forsøker så godt det lar seg gjøre å ikke vise mine bekymringer overfor barnet, men slike ting skinner jo igjennom, så at hen merker det tror jeg nok absolutt. Jeg har periodevis slitt med angst tidligere i livet, og jeg ser jo at dette likner på det jeg har slitt med før, bare i en annen form. Jeg skal ta til meg rådene og skaffe hjelp. Forferdelig å ha det på denne måten. Hi

Anonymkode: 0f6dd...ca6

Så bra du skaffer hjelp. Det er jo slik at angsten finner ting å fokusere på. Hadde det ikke vært barnet, så hadde du trolig hatt andre ting angsten fokuserte på. Derfor er det viktig å behandle den. Lykke til!

Anonymkode: dd6da...4c9

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Takk for fine svar. Jeg er jo fullt klar over at dette er uholdbart for alle. Jeg forsøker så godt det lar seg gjøre å ikke vise mine bekymringer overfor barnet, men slike ting skinner jo igjennom, så at hen merker det tror jeg nok absolutt. Jeg har periodevis slitt med angst tidligere i livet, og jeg ser jo at dette likner på det jeg har slitt med før, bare i en annen form. Jeg skal ta til meg rådene og skaffe hjelp. Forferdelig å ha det på denne måten. Hi

Anonymkode: 0f6dd...ca6

Det er jo helt normal omsorg å være litt på om du skjønner, når man har barn.

Det kommer man aldri unna, man ønsker det beste og bekymrer seg for det verste liksom.

Men fra det til en sånn desperat angst som du forteller om, å se fanden på veggen med en gang du ikke har 100% kontroll, det er ikke normalt.

Vi kan ikke binde ungene våre fast i gjerdestolpen og ha kontroll på dem hele tiden, de må sakte men sikkert slippes ut i verden og lære seg å selv ha kontroll, ta ansvar for seg selv osv. Barnet ditt er i en alder hvor man gradvis må slippe opp mer og mer, la dem klare ting selv, være alene litt, dra ut på egenhånd osv, og den løsrivningsprosessen har trigget noe i deg som er veldig ødeleggende.

Så det er kjempefint at du oppsøker hjelp, for din angst skal ikke prege den løsrivningsprosessen for barnet ditt.

Anonymkode: cf498...f66