Forskjellsbehandling innad i en familie

[Anonym bruker]

Jeg har en venninne som er som en kusine for meg. Opprinnelig var hennes foreldre og mine foreldre venner. Foreldrene hennes hadde et tydelig favorittbarn, men de så det ikke selv. Søsteren var alvorlig syk som liten og etter det kompenserte de. Søsteren vokste opp med en forventning av fordeler. Det være seg noe begge vil ha, eller foreldrenes tid. Verken foreldrene eller søsteren mener selv at de er urettferdig. De har mange, lange og kreative forklaringer på hvorfor søsteren nok en gang skal få fordeler. De tror helt på disse forklaringene selv og forstår ikke hvorfor venninnen min er lei seg. De er ikke villig til å se mønsteret. Er det noe begge ønsker seg (f.eks. affeksjonsverdi i noe fra besteforeldrene) fikk søsteren det, mens min venninne fikk noe annet som kompensasjon. Hadde de avtale med min venninne droppet de det på kort varsel om søsteren hadde en forespørsel. Det var ingen vektig av viktighet. De kunne droppe aktivitet som hun hadde gledet seg til om søsteren ønsket hjelp til å henge opp et bilde... 

Foreldrene min synes dette var urimelig. De klarte ikke å få vennene sine til å se dette og tredde mer og mer inn livet til min venninne. Nå er foreldrene mine døde og jeg bor langt unna. Venninnen min føler igjen sterkere på det å bli bortprioritert. Det er tydelig igjen nå som ingen kompenserer. Ser man bort fra dette, er foreldrene koselig mennesker. De er glad i begge barna sine og så lenge det ikke er knapphet på noe er de deltagende i begge sine liv. Det er ikke lenger så ofte knapphet på noe, men når det er det er det det gamle mønsteret. Venninnen min blir såret av dette. Hvordan kan hun best håndtere dette? Noen som har opplevd forskjellsbehandling og har fått forholdet til å fungere på et vis? 

 

Anonymkode: 8b730...811

[Anonym bruker]

Jeg opplever det samme som henne. Jeg er ikke verdt noe. Mamma kan gjerne gi ting av verdi til meg og hjelpe meg mer enn de andre søsknene mine. Men tiden hennes får jeg ikke. Hun ble invitert til jul med oss, men velger søsteren min. Hun ble invitert i bursdagen til barna mine, men dro på hyttetur med søsteren min osv. jeg har aldri vært nummer en, aldri blitt valgt foran søsknene mine. Jeg er den de anser som mislykket, og jeg trodde på det lenge. At jeg ikke hadde samme verdi som andre osv. så begynte jeg å gi f. Jeg gidder ikke invitere, jeg gidder ikke ta initiativ. Jeg spør ikke om noe. Og jeg later som det er helt ok å ikke ha foreldre i livet mitt. Men jeg er dypt deprimert og føler meg fortsatt uten verdi og mislykket inni meg. Det bare snakkes ikke om og synes ikke utenpå

Anonymkode: 3d50b...e04