Gå til innhold

Jeg har ikke snakket med et menneske på flere måneder


Anbefalte innlegg

Skrevet

Vil nå heller ikke se sola.

Jeg er uføretrygdet. For å unngå kontakt med folk sover jeg på dagen, står opp sent på kvelden for å dra på butikken kl. 22. Hvis jeg må kjøpe noe ekstra i tillegg til hjemlevert mat.

Når jeg må til lege, eller annen butikk, gruer jeg meg. Da må jeg ut på dagen og er søvnig.  

Mine tenåringer klarer seg. De får mat hjemme og det materiellet.

Vi har fått felles forståelse for hvordan dette fungerer. "Mamma er syk, og hun passer på oss til vi kan flytte ut som voksne. Mamma er sær,men hun er snill".

Er jeg egoist?

Anonymkode: e6bb9...1d2

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Ja.

Anonymkode: e5784...0d5

Skrevet

Ja

Anonymkode: 4c00d...282

Skrevet

Snakker du ikke med barna dine??

Og ja - kjempe egoist. 

Anonymkode: dddbb...76c

Skrevet

Det første jeg tenker er at du ikke kan ha det særlig bra med deg selv, du trenger hjelp for å få hverdagen til å fungere og til å snu døgnet. Du kan dra i butikken kl 22 selvom du er våken på dagtid om du ikke vil treffe folk. Eller bestille maten hjem. 

Anonymkode: 40d39...6e6

Skrevet

Mine tenåringer trenger meg til mer enn å skaffe mat. Synes ikke dette høres greit ut i det hele tatt.

Anonymkode: 78a6e...376

Skrevet

Stakkars tenåringer. Du svikter i omsorgen 

Anonymkode: 8df98...be9

Skrevet

Du er vel antagelig veldig syk mer enn egoist.

Det resulterer åpenbart i omsorgssvikt og du bør søke hjelp. 

Anonymkode: 96bca...543

Skrevet

Fælt å si det... Men tenåringer trenger deg nesten mere nå enn før. 

Jeg er ufør selv, en kamp hver dag. Sover på dagtid, men står alltid opp når barna kommer hjem fra skolen. Du må begynne å snu døgnet. ❤️ Barna dine trenger deg. 

Anonymkode: 4a60a...10a

Skrevet

Men du snakker med barna dine? Hva gjør du hjemme da? Har du noe du liker å drive med?  Har du annen familie? 
Jeg er også uføretrygdet, og har lite behov for å møte andre. Men en gang i blant liker jeg å møte venner og finne på noe. Men nå har jeg jo veldig lite energi, så da er det vel ikke så rart at jeg sjeldent har overskudd til å finne på noe eller møte noen. 

Anonymkode: 927d2...007

Skrevet
Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Vil nå heller ikke se sola.

Jeg er uføretrygdet. For å unngå kontakt med folk sover jeg på dagen, står opp sent på kvelden for å dra på butikken kl. 22. Hvis jeg må kjøpe noe ekstra i tillegg til hjemlevert mat.

Når jeg må til lege, eller annen butikk, gruer jeg meg. Da må jeg ut på dagen og er søvnig.  

Mine tenåringer klarer seg. De får mat hjemme og det materiellet.

Vi har fått felles forståelse for hvordan dette fungerer. "Mamma er syk, og hun passer på oss til vi kan flytte ut som voksne. Mamma er sær,men hun er snill".

Er jeg egoist?

Anonymkode: e6bb9...1d2

Ja, du er en stor egoist. 

Anonymkode: 79864...b0c

Skrevet

Du må få hjelp. Tenk igjennom om det var slik du forestilte deg hvordan livet skulle bli. Vi er sosiale dyr og sosial omgang vil gjøre dagen din bedre. Ha noen å snakke med, om det å bare er om strikkeoppskrifter og været. Det trenger ikke være foreninger, men de små dagligdagse samtalene man fort kan komme borte i i kassakøen eller på et venteværelse. Det som er fint er at litt sosial trening, fort kan utvikle seg til enda mer sosial trening og til sist går mye av seg selv. Ta det med legen din. Legen har sikkert forslag til hvordan komme i gang og verktøy du kan bruke. For sånn som dette kan du jo ikke ha det. Sender en klem.

Skrevet

Nå vet jeg ikke hvorfor du er ufør, men for meg høres det ut som om du har en ekstrem sosial angst. 

Etter min mening bør du før hjelp til den, og barna bør flytte til pappaen sin siden du ikke klarer å ta deg av dem

Anonymkode: 77f2e...29f

Skrevet

Egoist er kanskje ikke riktige ordet, men veldig galt blir det.

Jeg er ufør selv, og har tenåringer på 16 og 18 år. Jeg står opp sammen med dem om morgenen, snakker med dem og ønsker dem en fin dag. Jeg er her når de kommer fra skolen, vi spiser middag sammen, jeg kjører og henter når de trenger det.

Jeg har heller ikke noe stort sosialt liv, men jeg snapper mye med søsteren min og møter noen venninner en gang i måneden.  Noen impulser utenfra trenger også vi som er syke.

Nå høres det ut som du er psykisk syk, mens jeg er fysisk syk, og jeg skjønner at det er en forskjell på det, men du må prøve å få hjelp ut av det sporet du har kommet i nå. Livet skal ikke være sånn, og tenåringer trenger mammaen sin mer enn som så.

Anonymkode: 71f57...313

Skrevet

Det er vanskelig å være ung og ung voksen og ikke ha en fungerende mamma. Uansett hva du tror. Kommer du til å kunne stille opp for dem etterhvert? Når de skal øvelseskjøre, når de trenger å blåse ut om venner, kjærlighetssorg, når de skal etablere seg, når de får barn. Kommer du til å klare å være den som stiller opp som barnevakt for barnebarna dine? 
Det høres ut som et trist ungdomsliv med en mor som er våken kun på kveld og natt. 

Anonymkode: bb9af...361

Skrevet
Anonym bruker skrev (10 timer siden):

Vil nå heller ikke se sola.

Jeg er uføretrygdet. For å unngå kontakt med folk sover jeg på dagen, står opp sent på kvelden for å dra på butikken kl. 22. Hvis jeg må kjøpe noe ekstra i tillegg til hjemlevert mat.

Når jeg må til lege, eller annen butikk, gruer jeg meg. Da må jeg ut på dagen og er søvnig.  

Mine tenåringer klarer seg. De får mat hjemme og det materiellet.

Vi har fått felles forståelse for hvordan dette fungerer. "Mamma er syk, og hun passer på oss til vi kan flytte ut som voksne. Mamma er sær,men hun er snill".

Er jeg egoist?

Anonymkode: e6bb9...1d2

Ja, hvorfor gjør du det der? Jeg er også ufør, men lever jo et liv som inneholder der meste unntatt jobb. Barna settes jo selvsagt først.

Anonymkode: 764d9...822

Skrevet
prekæs skrev (1 time siden):

Du må få hjelp. Tenk igjennom om det var slik du forestilte deg hvordan livet skulle bli. Vi er sosiale dyr og sosial omgang vil gjøre dagen din bedre. Ha noen å snakke med, om det å bare er om strikkeoppskrifter og været. Det trenger ikke være foreninger, men de små dagligdagse samtalene man fort kan komme borte i i kassakøen eller på et venteværelse. Det som er fint er at litt sosial trening, fort kan utvikle seg til enda mer sosial trening og til sist går mye av seg selv. Ta det med legen din. Legen har sikkert forslag til hvordan komme i gang og verktøy du kan bruke. For sånn som dette kan du jo ikke ha det. Sender en klem.

Dette er jo ikke helt riktig, noen av oss er introverte og innadvendte og vi trenger faktisk ikke andre. Men barna må hun jo ta vare på.

Anonymkode: 764d9...822

Skrevet
Anonym bruker skrev (1 time siden):

Dette er jo ikke helt riktig, noen av oss er introverte og innadvendte og vi trenger faktisk ikke andre. Men barna må hun jo ta vare på.

Anonymkode: 764d9...822

Alle trenger noe, selv introverte. 

Anonymkode: e5784...0d5

Skrevet

Jeg tenker ikke at du er egoist, men at du ikke er frisk og at barna dine antagelig tåler altfor mye for å beskytte deg. Du blir antagelig heller ikke friskere av å sove om dagen og være våken om natta. Dagslys er viktig for helsa. Se 10 år fram. Hva tror du, helt ærlig, barna da vil si om oppveksten sin? Denne "felles forståelsen" er jeg redd er noe du luller deg inn i for å forsvare at du vet at du gjør en dårlig jobb som forelder. Tenåringer trenger langt mer enn mat og klær. Det er av deg de skal lære hvordan man takler livet og alt det medfører. Det er av deg de lærer hvordan man er forelder, viser omsorg og er tilstede. Jeg tenker at du burde oppsøke hjelp. Det tror jeg at du har alt å vinne på. 

Skrevet

Tenåringer trenger veldig mye mer enn mat og klær.  Mine barn er 18 og 22 og bor fremdeles hjemme.  De fungerer helt normalt i forhold til utdannelse, jobb, venner osv.  Likevel har de bruk for meg.  Jeg øvelseskjører med den yngste, går på visninger med den eldste som ønsker å kjøpe bolig, de ber om råd/hjelp til alt fra kakeoppskrifter til hvordan man bruker helsenorge-appen.  I tillegg gjør vi selvfølgelig hyggelige ting sammen, besøker besteforeldre, går ut og spiser sammen, går tur med hunden sammen osv.  

Jeg er introvert og har et stort behov for alenetid av og til.  Men jeg er ingen einstøing, jeg har kjæreste, venner, familie og jobb.  

Jeg anbefaler deg å i første omgang kontakte fastlegen for å søke hjelp.  Barna dine trenger deg.  Hvem går på foreldremøter, heier på fotballkampene deres, følger dem til legen, henter dem hvis de har mistet bussen osv?  Lykke til!

Anonymkode: 4b9f9...457

Skrevet
Anonym bruker skrev (9 timer siden):

Alle trenger noe, selv introverte. 

Anonymkode: e5784...0d5

Alle trenger «noe» ja, men ikke all trenger sosial omgang.

Anonymkode: b3c6e...410

Skrevet
Anonym bruker skrev (16 minutter siden):

Alle trenger «noe» ja, men ikke all trenger sosial omgang.

Anonymkode: b3c6e...410

Om det er så marginalt at man ikke engang evner å snakke og sosialisere med egne barn så bør man ikke få barn

Anonymkode: 8df98...be9

Skrevet
Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Om det er så marginalt at man ikke engang evner å snakke og sosialisere med egne barn så bør man ikke få barn

Anonymkode: 8df98...be9

Nei det skal jeg ikke nekte for.

Anonymkode: b3c6e...410

Skrevet

Hvis dette er en markant endring i fungering, er det ekstra bekymringsfullt. Var det en utløsende hendelse som førte til at du trakk deg tilbake eller har det vært en gradvis tilbaketrekning? Den gangen du møtte faren til barna dine, var det en vanlig flørt? Forholdt du deg til omverden da barna var mindre? Savner du omgang med voksne? Er du sosial digitalt? Svarene på disse spørsmålene indikerer hvor bekymret du bør være over situasjonen. 
 

Også sosial omgang er en treningssak. Hvis det sosiale generelt er litt tungt for deg, maler du deg inn i et hjørne ved å trekke deg mer og mer unna, og det vil bli vanskelig å bryte mønsteret. Husk at du også er rollemodell for barna dine. Vil du lære dem at løsningen er å ikke løse problemene sine? Hva når de flytter ut, vil du at de skal ha lyst til å komme på besøk? Tror du at det blir lett for dem å ha med seg kjærester hjem? Hva slags livskvalitet vil du få når de ikke lenger bor hjemme? 
 

Jeg tenker at du trenger noen som løfter deg ut av det sorte hullet du har havnet i. I så stor isolasjon som du lever i nå, er det lett å bli egosentrisk. Man får ingen impulser som utfordrer. Har du en venninne, et søsken eller andre du kan snakke med? Hvis ikke bør du vurdere å fortelle fastlegen hvordan du har det, og få en henvisning til en profesjonell samtalepartner. Det går bra, men det koster at du utfordrer deg selv og slutter å unngå utfordringene dine. 

Skrevet

Hvor lenge har dette vart, hi?

Anonymkode: e5784...0d5

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...