Traume fra barndommens

[Anonym bruker]

Hei. Jeg har opplevd ganske mye traumer ifra barndommen som har satt sine spor i meg. Den som utførte traume mot meg var min stefar. Jeg var 4 år ca når mor min ble sammen med han og jeg ble fort redd han. Mye av dette har jeg glemt, men min mor har fortalt meg i voksen alder. Jeg var 4-5 år og kunne miste bestikket mitt på gulvet for jeg skal og var så redd. Så kroppen min var i alarm modus fra ganske ung alder. Han var en person som hadde mye og si, var streng og hylte og skrek ofte på oss. Det var mye krangel hjemme. Det var på militær nivå både med rommet, rydding og alt vi barn måtte gjør av voksen arbeid. Han var en ganske sur og sint mann og du visste ikke hvor du hadde han. Når jeg ble eldre så tok jeg mer og mer igjen og vi kranglet ofte. Jeg skrek til han og motsatt. Tallerkner kunne fint knuses under middag, en hånd ble slått hardt i bordet osv. Når jeg ble 18 så valgte jeg å flytte da jeg orket ikke mer og var i den alderen. 1 år senere startet jeg med å få angst problemer, panikk angst ut av det blå men det trur jeg og hadde mye med hvordan jeg levde ute. Røykte mye røyk, drakk på cola hele tiden og våken i alle døgnets tider. Men uannsett, fikk hjelp til den og ting ble bedre. Jeg har alltid vært en bestemt jente med bein i nesa og visst hva jeg ville gjør. 
Jeg fikk barn når jeg var 22 år og hadde ett godt forhold til samboer da. Det ble slutt og mye skjedde i årene etterpå med dødsfall og tunge tider. Traff min mann som jeg er med nå når jeg var 26 år. Vi har hatt våres kamper og ting har ikke vært rosenrødt alltid. Jeg fikk ME når jeg var 26 og det har preget og tatt mye av livet mitt. Vært innen i alle grader av den sykdommen. Men mannen har jo en svakhet med seg selv, og det er at han blir fort sint til tider. Har kort lunte. Og jeg reagere med en gang og ønsker ikke dette i forholdet pga min barndom osv. mine unger skal ikke ha det slik som jeg hadde det. Men så sier han at jeg ødelegger mye og at jeg drar min barndom inn i dette forholdet. Men jeg mener at man må kunne kontrollere seg selv som voksen og må ikke skrike og være så høylytt. Som jeg sier til han at dette er ikke noe jeg kan kontrollere og min første reaksjon er å beskytte ungene mine, eller gå imot han. Min mor gjor ikke ofte det på meg. Jeg har sagt til han flere ganger om han kan vær så snill å stoppe med skrikinga for jeg takler det ikke. Men da er det jeg som er problemet. Ja jeg har vært hos psykologer osv mange ganger og snakket om det, med min mor også. Men kroppen får jeg ikke styrt. Og det er måte på hvor mange ganger jeg skal snakke om barndommen min. Jeg tenker ikke på den og alt er jo greit der nå. Men han sier at jeg må ta oppgjør alikevell, at jeg ikke har godtatt det eller noe siden jeg enda reagere. 
jeg vet ikke hva jeg skal gjør, er jo ikke noe jeg kan noe for. Det er jo blitt innprentet i meg fra jeg var 4 år..

noen som har noen råd til meg? Er det noe jeg får gjort med?

Anonymkode: cd576...a38

[Anonym bruker]

Men hvorfor må du holde på denne mannen? Han er bare en repetisjon av mønstrene som har ødelagt deg, og  det har du ikke godt av. Skriking har INGEN godt av, en mann med sinneproblemer er virkelig ikke god for noen.

Anonymkode: b0a61...631

[Anonym bruker]

Hmm Dette har ikke du eller barna noe godt av. ❤️ Du må bryte sirkelen. 

Anonymkode: f8b24...707

[Anonym bruker]

Prøv å være alene.

Med sykdommer som ME trenger man ro rundt seg, også inni hodet. At du opplever så mye uro i relasjonene rundt deg gjør deg sykere enn du trenger å være.

Anonymkode: 1ab69...29f

[Anonym bruker]

Jeg vil anbefale en terapi metode som heter somatic experiencing, det er en traume terapi som fokuserer på kroppslige reaksjoner etter traume, altså først og fremst kroppens nervesystem som er i beredskap, uten å måtte fortelle hele historien. Det er mange som har utdanningen nå, spesielt på Østlandet og vestlandet. Gode resultat. 

Og sette grenser for seg selv og barna i forhold til hvem du vil/klarer ha i livet ditt.

Anonymkode: 5ee51...64b

[Anonym bruker]

Takk for alle svar. Jeg har vært veldig emosjonell i det siste og alt henger i sammen. Vi har hatt ett veldig vanskelig og tøft år også. Mye krangel og vi forstår ikke hverandre. Veldig slitsomt og den psykiske delen har vært mer utfordrende

Anonymkode: cd576...a38

[TheWitch]

Enig med de andre her, på tide å være alene en stund med fokus på barn og egen helse. Dropp han! 

[Anonym bruker]

Ikke hør på han når han sier at du er problemet. Det er han som mister besinnelsen og skriker, og nei, voksne folk gjør somregel ikke det jevnlig. En gang i blandt når det koker over, men da snakker vi sjeldent. Så om dette skjer ofte, er det han som er et problem. Ville bedt han ta et sinnemestringskurs, eller forlatt han. Dette er ikke bra for hverken deg eller barnet. 

Anonymkode: f75d2...851