Jeg orker ikke mer…

[Anonym bruker]

Enebarn og har mistet begge foreldrene mine.

Gift med det jeg trodde var mitt livs kjærlighet. Mannen som er høyt profilert her vi bor, elsket av ALLE, unntatt meg. 
Mannen jeg hater, mannen som slår når ingen ser, som truer og som har øyner i nakken. 
Takk og lov, vi har ikke barn. Dette mistet jeg da jeg ble skubbet ned trappen. I følge han svimte jeg av og falt ned. Bestekompisen tok imot på legevakten og førte journal. 
 

Jeg trenger mammaen min, jeg trenger en klem og noen som sier at alt kommer til å løse seg. Jeg trenger noen som tror på meg og som ønsker at jeg skal finnes. 
Forsvinner jeg, er det som om jeg aldri har eksistert. Kanskje det er for det beste. Kanskje jeg da får møte mamma og pappa igjen, mine besteforeldre, mine kjære. 

Jeg er kun 34 år, likevel er jeg på mitt mørkeste noensinne, her jeg sitter på badet og renser mine sår. I kveld var det visst min feil, at butikken manglet det viktigste til middagen vår med gjestene.

Jeg vet det høres helt feil, jeg vet jeg må komme meg vekk, jeg vet - jeg vet.. 

 

Hilsen en fortsatt liten jente innvendig - som trenger mammaen sin akkurat nå.

Anonymkode: ee2e0...b9f

[FruGa]

Send meg PM hvis du vil. Så kan jeg hjelpe deg å kontakte rette instanser som kan hjelpe deg!

[Anonym bruker]

Jeg skulle gjerne ha gitt deg den klemmen! ❤️ 

Om du kontakter nærmeste Krisesenter, så vil du bli sett, du vil bli trodd, du vil få en klem, og du vil få støtte.

https://www.krisesenter.com/finn-ditt-krisesenter/

Jobber du, eller om du bare skal ut og handle, eller gå deg en tur, så kan du kontakte politiet direkte. De kan hjelpe deg både for å komme deg til Krisesenteret, og med å hente ut det du trenger etterpå fra hjemmet.

 

Du skrev her fordi du ønsker deg et annet liv, Hi. Fordi du vet at det du lever ikke er et liv, men at det normale er å ha et liv uten vold, et liv med nære som behandler deg bra. Du vet dette, og du ønsker deg dette, for du skrev her og ba om hjelp.

Jeg har vært et sted i livet hvor jeg ikke så noen utvei, jeg orket ikke mer, jeg hadde ikke tro på at ting kunne endre seg for meg, at det ikke lenger var håp. Og jeg var alene i det. Mange tanker gikk i retning at jeg heller ville slippe.  Men selv om jeg ikke greide å se det selv, så visste jeg logisk den gang at livet også for meg kunne by på mye godt i fremtiden. Så jeg begynte å fokusere på hva jeg måtte gjøre først, og så tok jeg det skrittet (var skremmende for meg, men jeg visste det måtte til). Det har ikke vært bare enkelt, definitivt ikke. Men det har vært verdt å kjempe meg ut av det. Og jeg har fått venner, har fått nettverk, har fått folk som er glade i meg. Og livet er verdt å leve. Ikke alltid bare enkelt, men det er mye bra i livet også.

Og du, HI, du vet det samme. For du skrev her, og det betyr at du også VET at du også kan få det mye bedre i livet. Du vet også hva som må være ditt første skritt mot et bedre liv - du må komme deg unna den voldelige mannen. Gjør hva som helst for å komme unna ham før han finner ut av det. Du VIL få hjelp til å komme deg helt unna ham! Alt du trenger å gjøre nå er å be om den hjelpen. Krisesenteret kan hjelpe deg. Politiet kan hjelpe deg. 

Det første du må gjøre er å be om hjelp. Bare gå inn på politistasjonen, eller et sted du kan ringe politiet. Eller ring nærmeste Krisesenter og si at du må komme deg unna NÅ! Kommer du deg unna i morgen vil du ha skadene som kan dokumenteres, og det vil være noe politiet ev. kan bruke mot din mann om nødvendig.

Det andre du må gjøre er å aldri gå tilbake til ham, men holde deg unna ham, ta trygge valg, holde deg trygg.

 

Jeg er helt sikker på at hvis din mor og far og dine besteforeldre kunne snakket med deg nå, så hadde de støttet deg fullt ut. Din mor ville gitt deg den klemmen, og hun ville sagt til deg at hun er glad i deg og at hun vil at du skal leve og ha det godt, og derfor må du komme deg ut av dette forholdet nå. Hun ville fortalt deg hvor god du er, hvor glad hun er i deg og at du selv må tro at du fortjener så mye bedre enn det den mannen gjør mot deg. Og du må leve. Hun ga deg livet for at hun ville du skulle leve og få det godt. Det gjelder fremdeles, selv om du nå har opplevd så mye vold!

 

Tenk at din mor, din far og dine besteforeldre går sammen med deg når du kontakter Krisesenteret eller politiet! ❤️ 

Jeg skal gå der sammen med deg i tankene også, og det er jeg sikker på at vi er flere her som vil gjøre også! ❤️ Tenk på oss som din egen, hemmelige hær, som støtter deg ut i trygghet. Du er ikke alene, det er mange der ute som du kan møte, bare du blir fri. Det er mange som vil bli glad i deg, og du i dem, bare du gir deg selv friheten du trenger.

Søk hjelp i morgen, kjære deg, eller første sjanse du får til å komme deg unna mannen. Ikke utsett det, gjør det nå mens det er ferskt at du har skrevet dette, og du fremdeles har sårene fra hans slag.

 

Anonymkode: 329b3...863

[Anonym bruker]

Ser veldig mange har lest, og få svart, det er fordi man er redd for å si noe feil, noe som kan fjerne det siste lille håpet du har om et bedre liv 

Det finnes et bedre liv for deg, garantert. Men du må selv ta det første skrittet for å komme dit.

Krisesenteret er et godt sted å begynne, der får du støtte, hjelp og møter vennlighet og omsorg. Det vil styrke deg.

Ta det skrittet, så vil ting sakte men sikkert bli bedre 

Jeg heier på deg ❤️

Anonymkode: 69bf8...b9f

[Anonym bruker]

Bare en klem fra meg til deg ❤️

Anonymkode: 5d4f4...3ce

[Anonym bruker]

Han får du ikke gjort noe med. Bortsett fra å gå. Uten barn er det enklere å gå. Bare nevner det. Gå. Hvorfor blir du?

Anonymkode: 39aca...03b

[Anonym bruker]

Jeg var over 30 da jeg brøt ut av et ganske vanskelig forhold. Det etter veldig mange år. Jeg fikk ikke barn med han fordi jeg ikke hadde samvittighet til det. Han slo meg ikke, men hadde truende atferd, kastet meg ut av bilen og kjørte etc. 

Jeg ringte krisesenteret. Jeg har i dag famile, men føler ikke på samme forelskelse. Jeg har det allikevel trygt. Du er ikke alene. Jeg har min mor, men hun har aldri vært en skulder å gråte på, så de klemmene jeg trengte kom ikke fra henne. Trøsten var i meg selv og på telefon med sos. 
 

Livet med barn og familie er ikke nødvendigvis noe som ga meg den kjærligheten jeg trengte. Det ble en ny mann å krangle med. Barnet elsker jeg. Du er fortsatt ung til å få deg barn, du kan få deg hund og du kan engasjere deg i noe hvor du kan finne et felleskap. 
 

Les og google narsissisme, psykopati og finn videor på youtube. Når du forstår syklusen, vil du innse at det aldri blir bedre og at du vil ødelegge deg selv, pådra deg livsstilssykdommer og andre varige skadet på grunn av alt stresset du påføres over tid. Høyt kortisolnivå over tid er ikke bra. Du kan velge, ta makten tilbake. Finn en exitstrategi så du ikke trigger mer sinne når du forlater han. Min ble å stryke han med hårene til jeg var ute av døren og han langt vekk

Anonymkode: 5ab6d...4d3

[Anonym bruker]

Mange klemmer fra meg ❤️🫂

Kontakt krisesenteret. De hjelper deg! Har selv måtte rømme til krisesenteret og de tar deg alvorlig!  Og hjelper deg !

Anonymkode: 43658...c67

[Nullstress;)]

Jeg bor i Drammen. Send meg en mld om du vil 🥰 Kanskje jeg kan hjelpe deg. 

Jeg kan ikke relatere meg til volden, men jeg mistet begge foreldrene mine som ung. Så sorgen og savnet kjenner jeg til ❤️

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 19.10.2025 den 0.53):

Enebarn og har mistet begge foreldrene mine.

Gift med det jeg trodde var mitt livs kjærlighet. Mannen som er høyt profilert her vi bor, elsket av ALLE, unntatt meg. 
Mannen jeg hater, mannen som slår når ingen ser, som truer og som har øyner i nakken. 
Takk og lov, vi har ikke barn. Dette mistet jeg da jeg ble skubbet ned trappen. I følge han svimte jeg av og falt ned. Bestekompisen tok imot på legevakten og førte journal. 
 

Jeg trenger mammaen min, jeg trenger en klem og noen som sier at alt kommer til å løse seg. Jeg trenger noen som tror på meg og som ønsker at jeg skal finnes. 
Forsvinner jeg, er det som om jeg aldri har eksistert. Kanskje det er for det beste. Kanskje jeg da får møte mamma og pappa igjen, mine besteforeldre, mine kjære. 

Jeg er kun 34 år, likevel er jeg på mitt mørkeste noensinne, her jeg sitter på badet og renser mine sår. I kveld var det visst min feil, at butikken manglet det viktigste til middagen vår med gjestene.

Jeg vet det høres helt feil, jeg vet jeg må komme meg vekk, jeg vet - jeg vet.. 

 

Hilsen en fortsatt liten jente innvendig - som trenger mammaen sin akkurat nå.

Anonymkode: ee2e0...b9f

Har du en venninne du kan stole på? Krisesenter er selvfølgelig riktig sted å få hjelp, men har du en venninne er det litt lettere «å prate gjennom» denne livskrisen og gjennomføre det praktiske. 

Husk at livet er større enn en livskrise. 

Prøv å ha fokus på hva din mamma og pappa hadde ønsket for deg. Hadde de ønsket å se deg i et dårlig forhold, uten kjærlighet, drømmer og muligheter? Nei. Dra innom en krisesenter og be om hjelp ❤️ 

 

Anonymkode: 63dff...096

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 19.10.2025 den 0.53):

Enebarn og har mistet begge foreldrene mine.

Gift med det jeg trodde var mitt livs kjærlighet. Mannen som er høyt profilert her vi bor, elsket av ALLE, unntatt meg. 
Mannen jeg hater, mannen som slår når ingen ser, som truer og som har øyner i nakken. 
Takk og lov, vi har ikke barn. Dette mistet jeg da jeg ble skubbet ned trappen. I følge han svimte jeg av og falt ned. Bestekompisen tok imot på legevakten og førte journal. 
 

Jeg trenger mammaen min, jeg trenger en klem og noen som sier at alt kommer til å løse seg. Jeg trenger noen som tror på meg og som ønsker at jeg skal finnes. 
Forsvinner jeg, er det som om jeg aldri har eksistert. Kanskje det er for det beste. Kanskje jeg da får møte mamma og pappa igjen, mine besteforeldre, mine kjære. 

Jeg er kun 34 år, likevel er jeg på mitt mørkeste noensinne, her jeg sitter på badet og renser mine sår. I kveld var det visst min feil, at butikken manglet det viktigste til middagen vår med gjestene.

Jeg vet det høres helt feil, jeg vet jeg må komme meg vekk, jeg vet - jeg vet.. 

 

Hilsen en fortsatt liten jente innvendig - som trenger mammaen sin akkurat nå.

Anonymkode: ee2e0...b9f

Du må jo dra fra han. Du vil leve som dette helt til DU gjør noe med det. Jeg er også i 30årene, levd i voldelig forhold - mest psykisk. Er alene nå me guri så godt! Selvom det er ensomt. Det åpner seg nye muligheter for deg. Bare gjør noe med dette, nå. 

Anonymkode: 6cef2...612