Sutrekopp

[Anonym bruker]

Klassisk eksempel. Vi står opp, og jeg steller barnet så hun er helt klar til å dra. Mannen setter strammere og strammere frister for når han skal dra på morgenen. Han har alltid foretrukket å starte tidligst mulig, og etter barn var dette noe han savnet. Jeg henter i barnehagen hver dag og lager middag annenhver dag. Han leverer. Vi betaler de fleste regninger på to og eier like mye av boligen. Vi bytter på å ta netter og legging. Vi får tilkjørt mat fra Oda. Han støvsuger og vasker bad. Jeg tar all klesvask. Jeg sosialiserer barnet og tar henne med i timesvis av gangen i helgene. Mannen kan da gjøre ting hjemme, noe han liker. I hans hode er det bare han som tar ansvar hjemme, for var det ikke for han så hadde vi ikke hatt xyz. Han er helt blind og tror oppriktig at han gjør mest og bidrar med mest og at jeg hadde gått til grunne uten en som er så flink som han. Han huffer seg og klager over hvor mange ganger han vasker kjøkkenet selv om jeg gjør det alle dagene jeg er hjemme på morgenen før jobb.
 

Han påstår han hele tiden tilpasser seg meg. Alt er på mine premisser. Han har påtatt seg en rolle på jobb uten å si et kvekk til meg om det, og det er egentlig greit for meg. Problemet er at han legger opp til møter kl 8 og forventer nå at jeg/ vi tilpasser oss. Dette er tidspunkter han selv velger. Dette gir oss enda mer stressende morgener enn vi hadde før, og det er som om han gjør det med vilje for å presse igjennom hverdagen slik det passer han best. Andre jeg kjenner med barn som har det fleksibelt, velger ikke møter kl 8 og kl 16 nettopp av hensyn til barna så langt det lar seg unngå.
 

Han klager konstant over livet og kommer med galgenhumor til stadighet for å understreke hvor surt småbarnslivet er. Han mener oppriktig at han har det verst av oss og de fleste andre. Han huffer seg og klager daglig. Hver gang vi kjører forbi ungkarskåken hans må han kommentere at «det var tider» eller ser han noen trene, sier han « ja, hadde jeg enda hatt den muligheten». Han sender meg utallige memes av småbarnslivet der alt er negativt vinklet med litt humor. Da vi møttes syntes jeg han var så voksen, ansvarlig og stødig, men etter barn syns jeg han er en bortskjemt, bitter sutrekopp. 

Det ble et veldig stort problem da jeg i kveld ikke var så keen på at hun skal i barnehagen tidligst mulig i morgen nettopp fordi min bror skal hente henne ( avtalt lenge) og ta henne med hjem på middag. Han får ikke hentet før 16.30. Dette ble fullstendig krise og nok en gang må han tilpasse seg meg, sier han. Jeg husker før vi fikk barn også, at han ønsket at barnehagene skulle åpne kl 7 om ikke før. Han har ikke noe definert arbeidstid, men liker ikke å sumle om morgenen. Ideelt sett, vil han levere henne i pysjen og sende med noen skiver så hun får frokost der.

I dag hadde barnet og meg en fin morgenstund som jeg satte pris på. Tenker at dersom det var han, hadde han helt sikkert sutret ovet hvor UUURETTFERDIG ett eller annet hadde vært. 
 

Og neste sykt barn dag, vet jeg at blir en diskusjon. Han sier ALDRI « ja, jeg tar den» men det er alltid « hvor mange dager har du tatt?» Planleggingsdager like dan. Han har flere feriedager enn meg, men jeg får ikke lov å jobbe i romjulen, for DET ER URETTFERDIG at han må være med barnet sitt IGJEN mens jeg « slipper unna». Jeg er jo med mitt eget barn så ofte jeg kan, og vi drar bort og er borte i flere dager. 
 

Er det normalt?

Anonymkode: f9437...e9c

[Anonym bruker]

Ikke normalt nei. Noen blir litt sånn i småbarnfasen, ikke særlig sjarmerende, oftere damene som inntar den rollen «jeg gjør alt». Jeg har ei venninne som holdt på slik, for å være ærlig, kudos til dere som holder ut når partner går i det moduset. Det å ta med barna ut slik at den andre kan jobbe i fred med et prosjekt er da absolutt en likestilt oppgave. 
 

Hvordan svarer du når han sier slik? Jeg kunne fort blitt skikkelig sur over konstant klaging og svart opp med: vær så god, reis da, siden det er så plagsomt for deg å ha familien du selv valgte. Ingen tvinger deg. 
 

Kan alltids teste disse appene hvor man fordeler arbeidsoppgavene i huset, den er laget fordi man ofte ser mer hva en selv gjør enn andre. I appen blir det mer synlig, kanskje dere slipper de evinnelige diskusjonene.  
 

 

Anonymkode: 1b4b2...f1f

[Anonym bruker]

Hadde aldri kunnet leve med sånt, hadde heller blitt alenemor, helt seriøst

 

Anonymkode: 24ea6...a86

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Klassisk eksempel. Vi står opp, og jeg steller barnet så hun er helt klar til å dra. Mannen setter strammere og strammere frister for når han skal dra på morgenen. Han har alltid foretrukket å starte tidligst mulig, og etter barn var dette noe han savnet. Jeg henter i barnehagen hver dag og lager middag annenhver dag. Han leverer. Vi betaler de fleste regninger på to og eier like mye av boligen. Vi bytter på å ta netter og legging. Vi får tilkjørt mat fra Oda. Han støvsuger og vasker bad. Jeg tar all klesvask. Jeg sosialiserer barnet og tar henne med i timesvis av gangen i helgene. Mannen kan da gjøre ting hjemme, noe han liker. I hans hode er det bare han som tar ansvar hjemme, for var det ikke for han så hadde vi ikke hatt xyz. Han er helt blind og tror oppriktig at han gjør mest og bidrar med mest og at jeg hadde gått til grunne uten en som er så flink som han. Han huffer seg og klager over hvor mange ganger han vasker kjøkkenet selv om jeg gjør det alle dagene jeg er hjemme på morgenen før jobb.
 

Han påstår han hele tiden tilpasser seg meg. Alt er på mine premisser. Han har påtatt seg en rolle på jobb uten å si et kvekk til meg om det, og det er egentlig greit for meg. Problemet er at han legger opp til møter kl 8 og forventer nå at jeg/ vi tilpasser oss. Dette er tidspunkter han selv velger. Dette gir oss enda mer stressende morgener enn vi hadde før, og det er som om han gjør det med vilje for å presse igjennom hverdagen slik det passer han best. Andre jeg kjenner med barn som har det fleksibelt, velger ikke møter kl 8 og kl 16 nettopp av hensyn til barna så langt det lar seg unngå.
 

Han klager konstant over livet og kommer med galgenhumor til stadighet for å understreke hvor surt småbarnslivet er. Han mener oppriktig at han har det verst av oss og de fleste andre. Han huffer seg og klager daglig. Hver gang vi kjører forbi ungkarskåken hans må han kommentere at «det var tider» eller ser han noen trene, sier han « ja, hadde jeg enda hatt den muligheten». Han sender meg utallige memes av småbarnslivet der alt er negativt vinklet med litt humor. Da vi møttes syntes jeg han var så voksen, ansvarlig og stødig, men etter barn syns jeg han er en bortskjemt, bitter sutrekopp. 

Det ble et veldig stort problem da jeg i kveld ikke var så keen på at hun skal i barnehagen tidligst mulig i morgen nettopp fordi min bror skal hente henne ( avtalt lenge) og ta henne med hjem på middag. Han får ikke hentet før 16.30. Dette ble fullstendig krise og nok en gang må han tilpasse seg meg, sier han. Jeg husker før vi fikk barn også, at han ønsket at barnehagene skulle åpne kl 7 om ikke før. Han har ikke noe definert arbeidstid, men liker ikke å sumle om morgenen. Ideelt sett, vil han levere henne i pysjen og sende med noen skiver så hun får frokost der.

I dag hadde barnet og meg en fin morgenstund som jeg satte pris på. Tenker at dersom det var han, hadde han helt sikkert sutret ovet hvor UUURETTFERDIG ett eller annet hadde vært. 
 

Og neste sykt barn dag, vet jeg at blir en diskusjon. Han sier ALDRI « ja, jeg tar den» men det er alltid « hvor mange dager har du tatt?» Planleggingsdager like dan. Han har flere feriedager enn meg, men jeg får ikke lov å jobbe i romjulen, for DET ER URETTFERDIG at han må være med barnet sitt IGJEN mens jeg « slipper unna». Jeg er jo med mitt eget barn så ofte jeg kan, og vi drar bort og er borte i flere dager. 
 

Er det normalt?

Anonymkode: f9437...e9c

Klassisk ensidig historie fra kun kvinnens synspunkt. Hadde vært interessant å fått høre mannens side av saken her.

Anonymkode: 16479...ac3

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (26 minutter siden):

Klassisk ensidig historie fra kun kvinnens synspunkt. Hadde vært interessant å fått høre mannens side av saken her.

Anonymkode: 16479...ac3

Men trenger jo ikke den, det er hi sin opplevelse av situasjonen som er tema her. Hvis mannen lurer på noe får han spør selv. 

Anonymkode: afa0a...810

[Anonym bruker]

Bare sjuke folk kaller inn til møte klokka 8.

Anonymkode: ed283...ccf

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 minutter siden):

Men trenger jo ikke den, det er hi sin opplevelse av situasjonen som er tema her. Hvis mannen lurer på noe får han spør selv. 

Anonymkode: afa0a...810

Så sløv... Selvfølgelig trenger vi den ikke, men skal love deg at historien hadde vært en helt annen. 

Anonymkode: 16479...ac3

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (54 minutter siden):

Klassisk ensidig historie fra kun kvinnens synspunkt. Hadde vært interessant å fått høre mannens side av saken her.

Anonymkode: 16479...ac3

For da er det greit å konstant gnåle til partneren din om alt som er slitsomt og hvor bedre tider det var uten? 

Anonymkode: 1b4b2...f1f

[Anonym bruker]

Jeg kan tillegge denne tråden enda mer. I dag var enda et eksempel. Mannen gikk i vranglås etter et eller annet jeg ikke husker. Reaksjonen hans var helt ute av proporsjoner. Jeg har gjort alt jeg kan for å tilbringe kvalitetstid med barn og avverge ulykker, trassanfall, skiftet bleier, trillet i søvn, tatt alt tankearbeidet rundt hvordan vi fyller dagen, hva vi skal ha med oss, hvordan kle oss. Alt uten å egentlig anse det som noe belastende. Dette gjør samtidig at jeg ikke får gjort like mye husarbeid, naturlig nok. På fredagen opplevde jeg en veldig krevende situasjon med et familiemedlem som medførte en del telefonsamtaler og oppfølging med lege. Da min kjære i dag gikk i fistel for en bagatell ( tar alt som kritikk) begynte gnålet om « HVEM, HVEM, JEG SPØR DEG IGJEN HVEM tok sengeteppet på sengen i går? HVEM tok ut av tørketrommelen? HVEM STØVSUGDE BILEN? FUCK YOU!

Pulsen min gikk i sky og jeg gikk unna. Etterpå får jeg bilder av tøy jeg ikke har ryddet bort, hår på teppet fordi jeg røyter som ble synelig på et hvitt håndkle og bilde av en sokk som lå under sofaen. 

Selv legger han hauger av barnetøy fremme slik at jeg kan sortere. All sorteringen ser han jo ikke. All energi jeg gir barnet teller han ikke, og spiller det noen rolle? 
 

Jeg har kommet dit at jeg ikke lenger bryr meg om hvem som gjør hva. Det jeg bryr meg om er fred og ro og selvstendigheten og friheten til å la ting flyte litt når dagen går i vranglås. Slippe å høre på banning og stønning fra kjøkkenet. Slippe å høre Fuck you. Slippe å bo med en som kveler livsgnisten ut av meg. Jeg føler meg behandlet som et barn i mitt eget hjem. 
 

I går så vi noen gå tur og nok en gang kom kommentaren « hah, tenk å bare kunne gå seg en tur på en lørdag a?»

Det drøyeste var da han kjørte bilen før jeg hadde lukket døren og fått ordentlig ut tingene mine fordi han var så sint ( fordi jeg purret opp en medisin han skulle hente ), for jeg må aldri finne på å mase eller kritisere han

Anonymkode: f9437...e9c

[amandine]

På tide med parterapi og eller skilsmisse. 

[Anonym bruker]

Jeg hadde nok satt ned foten etter første ‘fuck you’. Hvorfor finner du deg i dette?

Anonymkode: afa0a...810

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (47 minutter siden):

Jeg hadde nok satt ned foten etter første ‘fuck you’. Hvorfor finner du deg i dette?

Anonymkode: afa0a...810

Hva skal jeg gjøre når han ikke forstår det? Jeg har sunget ut mange ganger. Har selv sagt dumme ting, men forsøker å bli bedre. Nå trekker jeg meg unna. Er morsinstinkt kicker inn og får meg til å beskytte. Det kommer noen stygge gloser når jeg er alene. Jeg er bevisst egen atferd og vet hva som er akseptabelt. Jeg anerkjenner at vi er på ville veier, men mannen lever i full fornektelse og vokser aldri. Han forsøker ikke å bli bedre, reflektere over rett og galt. Han blir bare mer og mer rigid og barnslig 

Anonymkode: f9437...e9c

[Superdolly]

Hva du skal gjøre? Du skal dra ham med på familievernkontoret. Gi ham valget: Parterapi eller skilsmisse.

Hvorfor i alle dager er du sammen med ham?

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (39 minutter siden):

Hva skal jeg gjøre når han ikke forstår det? Jeg har sunget ut mange ganger. Har selv sagt dumme ting, men forsøker å bli bedre. Nå trekker jeg meg unna. Er morsinstinkt kicker inn og får meg til å beskytte. Det kommer noen stygge gloser når jeg er alene. Jeg er bevisst egen atferd og vet hva som er akseptabelt. Jeg anerkjenner at vi er på ville veier, men mannen lever i full fornektelse og vokser aldri. Han forsøker ikke å bli bedre, reflektere over rett og galt. Han blir bare mer og mer rigid og barnslig 

Anonymkode: f9437...e9c

Morsinstinktet? Hvor er det når du utsetter barna for dette giftige miljøet?

Anonymkode: afa0a...810

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 timer siden):

Jeg kan tillegge denne tråden enda mer. I dag var enda et eksempel. Mannen gikk i vranglås etter et eller annet jeg ikke husker. Reaksjonen hans var helt ute av proporsjoner. Jeg har gjort alt jeg kan for å tilbringe kvalitetstid med barn og avverge ulykker, trassanfall, skiftet bleier, trillet i søvn, tatt alt tankearbeidet rundt hvordan vi fyller dagen, hva vi skal ha med oss, hvordan kle oss. Alt uten å egentlig anse det som noe belastende. Dette gjør samtidig at jeg ikke får gjort like mye husarbeid, naturlig nok. På fredagen opplevde jeg en veldig krevende situasjon med et familiemedlem som medførte en del telefonsamtaler og oppfølging med lege. Da min kjære i dag gikk i fistel for en bagatell ( tar alt som kritikk) begynte gnålet om « HVEM, HVEM, JEG SPØR DEG IGJEN HVEM tok sengeteppet på sengen i går? HVEM tok ut av tørketrommelen? HVEM STØVSUGDE BILEN? FUCK YOU!

Pulsen min gikk i sky og jeg gikk unna. Etterpå får jeg bilder av tøy jeg ikke har ryddet bort, hår på teppet fordi jeg røyter som ble synelig på et hvitt håndkle og bilde av en sokk som lå under sofaen. 

Selv legger han hauger av barnetøy fremme slik at jeg kan sortere. All sorteringen ser han jo ikke. All energi jeg gir barnet teller han ikke, og spiller det noen rolle? 
 

Jeg har kommet dit at jeg ikke lenger bryr meg om hvem som gjør hva. Det jeg bryr meg om er fred og ro og selvstendigheten og friheten til å la ting flyte litt når dagen går i vranglås. Slippe å høre på banning og stønning fra kjøkkenet. Slippe å høre Fuck you. Slippe å bo med en som kveler livsgnisten ut av meg. Jeg føler meg behandlet som et barn i mitt eget hjem. 
 

I går så vi noen gå tur og nok en gang kom kommentaren « hah, tenk å bare kunne gå seg en tur på en lørdag a?»

Det drøyeste var da han kjørte bilen før jeg hadde lukket døren og fått ordentlig ut tingene mine fordi han var så sint ( fordi jeg purret opp en medisin han skulle hente ), for jeg må aldri finne på å mase eller kritisere han

Anonymkode: f9437...e9c

For å være ærlig, jeg tror du har det best alene. Det der ville jeg aldri orket. 

Anonymkode: 1b4b2...f1f

[Anonym bruker]

amandine skrev (10 timer siden):

På tide med parterapi og eller skilsmisse. 

Klassisk kvinnesyn... Rart ikke han har kastet henne ut for lenge siden spør du meg. Dagens kvinner tror de kan bestemme hvordan ting skal være. Sånn er det bare ikke. Sånn har det heller aldri vært. Menn og kvinner har det bedre alene. 

Anonymkode: 16479...ac3

[Anonym bruker]

Om dere ikke har gjort det før - bruk den kommende uken på å skrive lister over hva hver av dere gjør hver eneste dag, hus, hjem, barn, hage, bil, klesvask (sortere skittentøy, vaske klær, tørke, legge sammen og legge på plass tørre), husvask osv. osv. Husk alle oppgaver med barnet. 

Neste helg setter dere dere ned og ser hvor mye du har gjort i løpet av uken (inkl. tidsbruken) og hva han har gjort (og tiden).

Og så tar dere utgangspunkt i dette og lager lignende lister for hver måned. Skifte av sesonger gir jo mye ekstraoppgaver (bare det å finne ut hva barnet trenger av nytt tøy, handle inn nye klær til barnet som vokser, sjekke ut ulike tilbud for å holde det innenfor fornuftige økonomiske rammer, reparere tøy, rydde vekk gammelt, kaste, legg frem nye til ny sesong). + høytider og andre spesielle tider av året.

Om han blir sint når han ser at du bruker mye mer tid enn ham, da tenker jeg at jeg hadde flyttet ut.

Selv hadde jeg gitt ham én sjanse, bli med i parterapi eller så blir det skillsmisse. Grunnen til dette er at han begynner å virke ganske ustabil, er så urimelig i hvordan han behandler deg og at han kaller deg ting og roper til deg. Det bikker egentlig over i psykisk vold det han nå holder på med. Og det hadde jeg aldri akseptert. 

Har han vært slik hele tiden, eller har han endret seg mye? Han virker å være en psykisk ustabil mann slik han oppfører seg nå. Samtidig er han ekstremt rigid på flere felt, så rigid at man kan lure på om han kan ha en diagnose av et eller annet slag. Men det spiller ingen rolle hva årsaken er - han behandler deg på en måte som du ikke kan finne deg i å bo med, ikke når dere har barn.

Anonymkode: b2420...03c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Om dere ikke har gjort det før - bruk den kommende uken på å skrive lister over hva hver av dere gjør hver eneste dag, hus, hjem, barn, hage, bil, klesvask (sortere skittentøy, vaske klær, tørke, legge sammen og legge på plass tørre), husvask osv. osv. Husk alle oppgaver med barnet. 

Neste helg setter dere dere ned og ser hvor mye du har gjort i løpet av uken (inkl. tidsbruken) og hva han har gjort (og tiden).

Og så tar dere utgangspunkt i dette og lager lignende lister for hver måned. Skifte av sesonger gir jo mye ekstraoppgaver (bare det å finne ut hva barnet trenger av nytt tøy, handle inn nye klær til barnet som vokser, sjekke ut ulike tilbud for å holde det innenfor fornuftige økonomiske rammer, reparere tøy, rydde vekk gammelt, kaste, legg frem nye til ny sesong). + høytider og andre spesielle tider av året.

Om han blir sint når han ser at du bruker mye mer tid enn ham, da tenker jeg at jeg hadde flyttet ut.

Selv hadde jeg gitt ham én sjanse, bli med i parterapi eller så blir det skillsmisse. Grunnen til dette er at han begynner å virke ganske ustabil, er så urimelig i hvordan han behandler deg og at han kaller deg ting og roper til deg. Det bikker egentlig over i psykisk vold det han nå holder på med. Og det hadde jeg aldri akseptert. 

Har han vært slik hele tiden, eller har han endret seg mye? Han virker å være en psykisk ustabil mann slik han oppfører seg nå. Samtidig er han ekstremt rigid på flere felt, så rigid at man kan lure på om han kan ha en diagnose av et eller annet slag. Men det spiller ingen rolle hva årsaken er - han behandler deg på en måte som du ikke kan finne deg i å bo med, ikke når dere har barn.

Anonymkode: b2420...03c

Han var en ganske annen da vi møttes. Rigid, absolutt. Men, han var rundere i kantene og førte ikke regnskap. Jeg tjente også vesentlig mye mindre enn han. 
 

Jeg tror han glorifiserer fortiden. Jeg har også tenkt det kan være en diagnose inne i bildet.

Han tar hensyn, men han tar ekstremt mye plass fordi han skal ha kontroll. Han hadde ikke akseptert min musikk på høytaler en kveld i huset, men selv setter han på sin, og jeg gidder ikke lage er nummer ut av det. Han kan aldri bare slappe av. Er vi ute på skogstur ser han på klokken og kjeder seg hele tiden. 
 

Han presser igjennom ting som angår barn som ikke er til barnbeste, men til sitt eget beste innen feks. kosthold, søvn og motvekten blir meg. Men det ender da også med at jeg omtrent blir psykisk mishandlet for det etterpå fordi jeg kritiserer. Når det er snakk om forstoppelse i 4 dager, må jo noe gjøres med kosthold. Jeg må være ekstremt forsiktig med hvordan jeg legger det frem for han går i forsvar og høvler løs med « når smurte du niste sist? Hæ! Svar meg! Når, spør jeg!» Også har han sagt han ønsker å gjøre det.

Jeg vurderer en slik liste, men da jeg åpenbart tok mest ( alt) med unntak av innkjøp, var han like sint. Jeg tror det er helt andre ting som plager han. 
 

Anonymkode: f9437...e9c

[Anonym bruker]

Hvor mange år er barnet? 

Det er krevende å ha små barn. Det er unntakstilstand. De som går fra hverandre gjør det når barnet er helt lite, så sjeldnere jo eldre barna blir. 

Virker som han savner å komme først.  Det kan være overveldende for mannfolk når barn kommer inn i familien. Vi kvinnfolk skal liksom ta på oss all jobben, det 3. Skiftet- bursdager, planlegging, ordne og styre. Vi drar lasset mest altså. Noen mannfolk vil ha gullmedalje for å gå ut med søpla. Sukk. 

Kan dere sette dere ned å snakke sammen? Ikke bruk ordet du, men jeg og vi. At dere to er det viktigste for barna. Viktig at de ser at dere er glad i hverandre. Støtter hverandre. De speiler dere, kan du si. Det eeeer slitsomt å ha barn. Kan dessverre ikke trøste deg om at det roer seg med årene heller. Skjønner at du ikke har så lyst til å værr så grei mot han der. Men, når han gjør noe bra, gi han skryt.  Kansje det hjelper han, noe som gagner deg. Jeg vet ikke om det går å få han med på å skjerpe seg og snu situasjoen. Men, livet går opp og ned. Kanskje ikke kicke han ut helt enda. Men jeg kjenner ikke han. Jeg vet bare at småbarnslivet er mayham til tider. 💜

Anonymkode: 5186e...1d6