Hvem har rett her? Hatt en diskusjon med min svigerinne.

[Anonym bruker]

Kona til min manns bror er alltid litt sånn som tror hun vet best. Hun er 13 år eldre enn meg, så jeg vet jo at hun har litt mer livserfaring enn meg. Men jeg vil aldri oppdra mine unger på samme måte som henne. Ungene hennes er voksne nå, i tjueåra, og høflige og greie så det er ikke det. Men hun har alltid vært sånn en hønemor, og litt vel overbeskyttende synes jeg. Jeg har barn på 9 og 12 år. 

I går hadde vi bursdags-selskap for min minste, og jeg nevnte at jeg var så glad for at ungene var blitt så store. Greit nok det. Men så sa jeg at den verste tida var over nå, med arbeid og oppfølging, nå ble det bare enklere og enklere og da flirte min svigerinne litt. Jeg spurte hva som var så morsomt, og da svarte hun at vi fikk snakkes igjen når ungene mine kom i tenårene. Jeg sa at barn er ulike, og det ikke er sikkert at jeg får noen problemer med dem da. "Neida, fortsatte hun, men jeg ville ikke ha uttalt meg så bastant uten å vite hva jeg snakket om", fikk jeg tilbake midt i trynet. 

Ærlig talt, bare fordi hun har hatt litt bal med spesielt den ene ungen sin, så gjelder jo ikke det for alle? Hva svarer man sånne folk?

Anonymkode: 011d2...172

[Østerdølen]

Svigerinnen din har rett. Bare vent til hormoner koker, de er i opprør og skal krangle på alt. Når du ligger våken om nettene fordi de er ute, og du vet at de må få prøve seg, samtidig som du egentlig har lyst til å låse de inne i 10 år til. 

[Sommerkroppen 2029]

Din svigerinne har rett. Hun har vært igjennom den fasen, med både egne og andres barn. Hun vet godt hva det innebærer. Du gjør ikke det enda. 

[Anonym bruker]

Din svigerinne har helt rett

Anonymkode: c781d...330

[Anonym bruker]

Din svigerinne har selvsagt helt rett. Du vet jo ikke hva du snakker om. Du må egentlig bare holde munn. Du fikk svar på tiltale. Har ingenting med at hun er hønemor å gjøre heller, er helt irrelevant. Hun vet bedre enn deg. Og jeg vet bedre enn deg. 

Anonymkode: 36a17...a02

[Anonym bruker]

Teoretisk har din svigerinne rett, MEN man kjenner jo egne unger. Jeg har tre, yngste er 18. jeg skjønte fra rundt 8-10 hvem som kom til å kreve mest. To var helt supre unger og tredje var kilde til bekymring asså. H*n landet trygt til slutt da. 
Tenker du kjenner ungene dine, men det er jo alltid faktorer man ikke kjenner til. Jeg kunne tatt feil med mine, men jeg gjorde ikke det. 
Uansett skjønner jeg ikke poenget med å diskutere slik og finne ut hvem som har rett. 
Jeg personlig trives med større barn, småbarn er for meg langt mer slitsomt. 

Anonymkode: 6cf3f...863

[MissSaigon]

Svigerinnen din har helt rett. Det blir travelt på en helt annen måte, utfordringene blir ofte større og mer seriøse enn med yngre barn. De skal absolutt følges opp i mange år enda, det blir nattevåk og skysstrafikk. Man trenger ikke å ha ungdommer med utfordringer for å føle at det er travelt og utmattende. 

Så her er det svigerinne som vet hva hun snakker om, og jeg skjønner at hun smiler litt i skjegget av deg. Det er nok gjort med kjærlighet, hun vet at du ikke vet hva du står foran. 

[Anonym bruker]

Det er jo ganske individuelt da. Jeg har to tenåringer, 14 og 19, har ikke vært mye styr med noen av dem (jeg er klar over at mye kan skje enda). Selvfølgelig er man tidvis bekymret, men ikke mer enn da de var yngre, for vår del. De er stort sett blide og greie, om enn rotete 😄

Akkurat som at jeg ikke antar at alle tenåringer er som mine så kan ikke alle tenåringsforeldre bastant påstå at alle tenåringer er vanskelige. I mange tilfeller tør jeg påstå at en del av vanskene kommer av hvordan foreldrene møter tenåringene sine.

Anonymkode: 5feb2...29c

[Anonym bruker]

Hun har jo helt rett i at du ikke vet hva du snakker om, enda.

Men hun kan heller ikke vite om du synes ungdomstiden er slitsom, eller om dine barn vil gi store eller små utfordringer.

Vi som foreldre er forskjellige, og barna våre er forskjellige. Så litt rart med sånne diskusjoner...

Anonymkode: 91cb6...031

[MissSaigon]

Anonym bruker skrev (37 minutter siden):

Det er jo ganske individuelt da. Jeg har to tenåringer, 14 og 19, har ikke vært mye styr med noen av dem (jeg er klar over at mye kan skje enda). Selvfølgelig er man tidvis bekymret, men ikke mer enn da de var yngre, for vår del. De er stort sett blide og greie, om enn rotete 😄

Akkurat som at jeg ikke antar at alle tenåringer er som mine så kan ikke alle tenåringsforeldre bastant påstå at alle tenåringer er vanskelige. I mange tilfeller tør jeg påstå at en del av vanskene kommer av hvordan foreldrene møter tenåringene sine.

Anonymkode: 5feb2...29c

Jeg tenker at man ikke trenger å ha vanskelige ungdommer for å oppleve at det er travelt på et helt annet nivå. Man trenger ikke å tenke på barnepass, klesvask og bråk i huset på samme måte, men det er jo ganske intenst å navigere i tenårene. Oppdragelsen av småbarn er jo rimelig enkel i forhold, der er grensene for hva som er lov og ikke ganske klare, for eksempel. Med tenåringer må man ta vurderinger som i verste fall er forskjell på liv og død. Skal de få dra på hyttetur, hvor lenge skal de få være ute, hva kan man gjøre for å forhindre at de faller utpå med alkohol og stoff, hvordan forbereder man dem på en skummel verden hvor man må passe på drinken sin og ikke gå alene hjem på nattestid +++

Jeg elsker å ha barn i alle faser i livet, men tenårene var absolutt mest mentalt slitsomme for meg som mor. Takke meg til nattevåk med en febervarm smårolling enn nattevåk fordi man ikke klarer å sovne før tenåringen er trygt i sin seng. 

[Anonym bruker]

Du får skrive her inne om noen år. Jeg synes det var slitsomt da ungene var små, men denne tenåringsfasen er utmattende. Så jeg er enig med din svigerinne.

Anonymkode: 95a4d...3a3

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (19 minutter siden):

Du får skrive her inne om noen år. Jeg synes det var slitsomt da ungene var små, men denne tenåringsfasen er utmattende. Så jeg er enig med din svigerinne.

Anonymkode: 95a4d...3a3

Og jeg synes ikke det er spesielt slitsomt, mye fordi jeg ikke er en veldig bekymret type. Bekymring er den mest ubrukelige følelsen jeg vet om fordi den ikke gjør noen forskjell. Jeg kan bekymre meg til jeg blir blå, men gale ting vil skje, eller ikke skje, uansett.

Jeg tar ikke sorgene på forskudd og stoler på at ungene tar fornuftige valg (for det meste), fordi de aldri har gitt meg grunn til å tenke noe annet. Skjer det noe tar vi det da. Jeg stoler også på at de ringer hjem om de trenger hjelp. Jeg må enten låse dem inne, eller akseptere at de blir større og må få strekke vingene. 

Anonymkode: 5feb2...29c

[Anonym bruker]

Jeg tror mange synes ungdomstiden/ung voksen er den vanskeligste tiden. Ikke fordi man bekymrer seg for ting som kan/ikke kan skje, men fordi tenåringene kan komme opp i krevende opplevelser - særlig følelsesmessig. Det å støtte og være der - på riktig måte/si de riktige tingene til riktig tid - kan være mentalt utfordrende. 

Noen ungdommer kan flytte til en annen kant av landet for studier og slite med å finne venner, noen kan få psykiske lidelser, andre kan få mennesker inn i vennegjengen som ikke er greie, som oppfører seg dårlig og som fryser ut de som sier fra. Plutselig står ungdommen uten de personene rundt seg som den stolte på og å møte russetiden alene. Det er kjærlighetssorg og svik. Kanskje har de selv sviktet noen og må leve med konsekvenser de ikke så for seg. Det er rusmidler og dårlige valg. Det er studier de kanskje ikke mestrer. Det er venner som tar selvmord. Plutselig blir livet veldig virkelig. De har gjerne kaos i hodet nå som de skal bli unge vokse og opprivende opplevelser kan være ekstra krevende. De skal løsrive seg og finne sin egen vei og mange aner ikke hva de vil. De kan ta dårlige valg som lukker dører og brenner broer som er viktig for dem og det kan være vanskelig å takle når de må ta inn over seg dette. En venn dør fordi alle trodde noen andre passet på når vennen var døddrukken. Dette skal leves med osv. Og foreldre skal støtte og være der for ungdommene som prøver å finne sin egen vei. 

Ungdomstiden er ofte den vanskeligste tiden for et menneske. Det er så mye som skjer inni tenåringen samtidig som det er så mye som endrer seg rundt. Man får nye venner, kjæreste, man skal ta viktige valg angående studier og jobb. Man skal lære seg hvem man kan stole på og hvem man ikke kan stole på. Man skal passe på hverandre når man selv egentlig har fokus et annet sted. 

Noen glir lettere igjennom ungdomstiden. Der er ikke drama, de har gode venner og et kjæresteforhold siden ungdomsskolen. De vet hva de vil og har karakterene til det. Ingen dør rundt dem. Andre opplever mer utfordringer og motgang. For de voksne rundt, kan dette være en vanskelig reise. Det er vanskelig og krevende å hjelpe en tenåring videre som har det vondt.  

Anonymkode: 07a31...687

[Anonym bruker]

Humanist nok rett. For selv om ikke dine nødvendigvis blir utagerende , sinte , hormonelle eller flyr på fest, vil det være dager sivile kjenner dem igjen, dager de behandler dere som luft og dager med løsrivelse. Og det kan være like ille. Å ha tenåringer er ikke noe man kan forberede seg på, det må oppleves. Så ja, hun har rett. 

Anonymkode: 7cfbf...b89

[Anonym bruker]

Ingen vet hvem som har rett før støver har lagt seg. Mine har vært greie tenåringer, hvis du måler i oppførsel. Men det å se en tenåring nesten utslettes over å bli fryst ut er langt tøffere enn å sette litt grenser for en trassen treåring. 
 

Fikk selv barn tidlig, må innrømme jeg har tenkt mitt noen ganger når jeg hører andre bastant tro de vet uten å ha erfart. Men jeg pleier å bite det i meg, tenker de får tidsnok erfare. Hva vet ingen. 

Anonymkode: c5302...f24

[Anonym bruker]

Svigerinnen din har helt rett, selvfølgelig. Det heter seg jo at de beste foreldrene er de som ikke har barn, det gjelder ikke bare for småbarn. Med tanke på oppfølging er det like mye å gjøre med ungdommer som med barn. Uten tvil.

Anonymkode: 0eba9...0f6

[Anonym bruker]

Det samme sa en kollega til meg for flere år siden. Og hun hadde helt rett. Tenårings tiden er noe helt annet... Unger er forskjellige da. Jeg har 5, og jeg har hatt unger i begge ender av skalaen. Fra å knapt merke de til at jeg nesten river meg i håret. Men joda: deilig med store unger 😉

Anonymkode: 74376...15a

[Anonym bruker]

Hun har rett. Det sære her er imidlertid reaksjonen din på en veldig uskyldig kommentar. Antyder jo betydelig strev i relasjonen til svigerinnen.

Anonymkode: e82f8...cd8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Kona til min manns bror er alltid litt sånn som tror hun vet best. Hun er 13 år eldre enn meg, så jeg vet jo at hun har litt mer livserfaring enn meg. Men jeg vil aldri oppdra mine unger på samme måte som henne. Ungene hennes er voksne nå, i tjueåra, og høflige og greie så det er ikke det. Men hun har alltid vært sånn en hønemor, og litt vel overbeskyttende synes jeg. Jeg har barn på 9 og 12 år. 

I går hadde vi bursdags-selskap for min minste, og jeg nevnte at jeg var så glad for at ungene var blitt så store. Greit nok det. Men så sa jeg at den verste tida var over nå, med arbeid og oppfølging, nå ble det bare enklere og enklere og da flirte min svigerinne litt. Jeg spurte hva som var så morsomt, og da svarte hun at vi fikk snakkes igjen når ungene mine kom i tenårene. Jeg sa at barn er ulike, og det ikke er sikkert at jeg får noen problemer med dem da. "Neida, fortsatte hun, men jeg ville ikke ha uttalt meg så bastant uten å vite hva jeg snakket om", fikk jeg tilbake midt i trynet. 

Ærlig talt, bare fordi hun har hatt litt bal med spesielt den ene ungen sin, så gjelder jo ikke det for alle? Hva svarer man sånne folk?

Anonymkode: 011d2...172

Hun har jo rett? Ungdomstida er ikke til å spøke med altså, pubertet og løsriving. Småbarnsalder er slitsom og det føles lettere ut når de blir eldre, men så bærer det løs igjen fra puberteten. De gjør jo ting selv, men de er jo mer selvstendige og man mister kontrollen. Det er mye rart de kan havne borti da og mange sliter også når kropp og hjerne er under ombygging. Du har jo ikke vært der enda så merkelig at du ikke skjønner at du faktisk ikke vet hva du går til. 

Anonymkode: d0cfd...99b

[Anonym bruker]

Hun har helt rett.

Anonymkode: 30bf3...5ef

[Anonym bruker]

Hvilken erfaring har du med egne barn og tenåringer har du som kan si at svigerinnen din absolutt tar feil?  Hun tar ikke feil.  For de fleste er det ikke "fælt" å være foreldre til tenåringer, men det krever mer enn man antageligvis har sett for seg på forhånd.  Det er mye bekymring også.  Og det hører med, for de skal jo slippes ut av det "foreldrestyrte" regime og begynne forberedelsene til sitt voksne liv samtidig som hormonene raser i kroppen og de er langt i fra så voksne som de selv gjerne vil være.  Det går fint for de fleste, og det er en interessant tid å følge dem gjennom, men til tider veldig tøft og flere våkenetter enn da de var små. Det skal gjennom vennskap som kanskje ryker fordi de utvikler seg på forskjellige vis, vanvittige kjærlighetssorger, problemer med å passe inn og / eller tilpasse seg,  vanskelige valg og mye annet som kan skje før de i den andre enden kommer ut en ung voksen som kanskje ligner litt mer på barnet som gikk inn i tenåringstiden for noen år siden. 

Det kan komme mange små og store humper i veien - ikke nødvendigvis så farlige (men noen kan være det), men det krever mye mer enn man kanskje har drømt om på forhånd. 

Anonymkode: 7d270...0ae

[Anonym bruker]

Det er ikke sikkert du kommer til å synes det er slitsomt med tenåringer i hus, men likevel har svigerinna di rett: hun har en erfaring som du ikke har.

En merkelig ting å bli så fornærmet over. Det er ikke farligst noen har mer erfaring enn deg på enkelte områder.

Anonymkode: 999d4...d64

[Anonym bruker]

Din svigerinne har helt rett. Du har vært småbarnsmamma og vet ikke om annet. Hun har vært gjennom hele spekteret og vet hva hun snakker om. 
Småbarnstiden er en lek i forhold til ungdomstiden. Når hormonene tikker inn, og tenårene kommer vil du ikke kjenne igjen barna dine på mange måter. Det er nå jobben begynner for din del. Ungdomsårene er ikke enkle år. For noen ja, men for de fleste nei. 

Anonymkode: f08cb...abe

[Anonym bruker]

Din svigerinne har rett. Ungdomstiden er noe helt annet enn småbarnstiden. Vi er midt oppi det, og fy så utmattende og slitsomt det kan være. Hun eldste som nå er 17 var et "englebarn", trodde aldri vi skulle komme til selvskading, rømme hjemmefra, den type frekkhet og ljuging. Det er heldigvis over nå, hun har sine dage, men mye bedre.

Nr.2, og jente, 15 år, hun var og fryktelig snill og god, hun er hittil den verste med surhet, frekkhet, tok henne i vaping osv, så gleder meg til det roer seg.

Nr.3, og jente, er bare 9 år, så får forhåpentligvis en liten pause. Hun er og fryktelig snill og en enkel unge, så gjenstår å se hvordan hun blir.

Jeg tar heller 4 stk 3 åringer enn disse ungdommene altså.

Anonymkode: 13fee...7d1

[Anonym bruker]

Lurer på om Hi skjønner at hun har feil her, og svigerinnen har rett... 

Anonymkode: 36a17...a02