Forsterforeldre

[Anonym bruker]

Kunne du tenkt deg å blitt det? Eller noen her som er det? 
Jeg har selv snakket voksne barn og jobber med barn. Vi kunne klart oppgaven. Problemet mitt er bare at jeg hadde blitt svært knyttet til barnet, og tatt barnet som mitt eget. Når barnet da på et tidspunkt reiser hjem til sine foreldre hadde det vært sjelesorg, er ikke sterk nok til å ta det som et «oppdrag» 

Anonymkode: fcba5...534

[Anonym bruker]

Vi er fosterforeldre under frivillig plassering. Det er en stor oppgave, som gir masse kjærlighet. Men også mange bekymringer man ikke opplever med "egne" barn. Nettopp det du skriver, man blir så knyttet til barnet. I vårt tilfelle er barnet også vår biologiske familie, men det gjør ikke frykten noe mindre. Om barnet skulle havnet tilbake hos foreldrene, vil vi ha en viss oversikt. Men det er absolutt ikke lett å stå på sidelinjen uten å få gjort noe særlig heller. 

Jeg tror at det viktigste man må tenke på, er at man blir en plattform for disse barna, som de vet at de kan vende tilbake til om det blir sånn at de flytter tilbake til foreldrene. Man må gi de de verktøyene de trenger, og vise de tryggheten og kjærligheten så de vet at de ALLTID kan komme tilbake. At de ALLTID kan ringe eller be om hjelp. 

Men det gjør ikke nattesøvnen noe bedre...

Jeg krysser alt jeg har for at barnet "vårt" blir boende her til barnet blir voksen. Heldigvis er dialogen mellom oss, foresatte og barnevern veldig bra. Men det er jo en grunn til at barnet bor hos oss. Jeg er livredd for at tilbakeføring blir ett tema når barnet blir ungdom! 

Jeg krysser fingrene og skyver tanken bort så fort den sniker seg på. 

Det koker ned til at det gir masse glede og kjærlighet. Og det tar nattesøvnen din på litt tyngre dager. Men tross alt - 100% verdt det ❤️❤️❤️❤️

Anonymkode: 91598...fe5

[gale damen]

Vi er fosterforeldre, men har ikke barn som er frivillig plassert. Problemet med at barna tilbakeføres til biologisk familie er et problem først den dagen det blir aktuelt. Svært ofte er dette ikke engang et tema, fordi problemene hos biologiske foreldre er av en slik art at det aldri kommer til å gå over.

Du elsker selvsagt et barn som bor hos deg over tid. Det vil være hjerteskjærende dersom barnet returneres til egen familie og kontakten blir brutt. Men du har aldri noen garanti for noe som helst. Ei heller med egne barn. Vi gjør det vi kan for å gi en trygg oppvekst og et solid grunnlag. Så langt vi kan prøver vi å bøte på den skaden som har oppstått under tidligere omsorgssvikt. Det hender at tanken om at bvt skal informere meg om at barnet skal tilbake til egen familie slår hardt, men i vårt tilfelle vet jeg at det neppe blir aktuelt, og tanken kan legges under teppet. 
 

Jeg tenker at dersom du ser det som et «oppdrag» slik bvt omtaler det, så burde du muligens ikke gjøre det. Hvis du kan gå inn i det med åpent hjerte og stabile rammer, så hopp😊 Det er givende på et plan jeg ikke var klar over, selv om det tidvis er tungt😊

[Anonym bruker]

Først og fremst så må man jo huske på at det er en ting man gjør for barnets beste og at ens egne følelser alltid er sekundære. 

Vi har hatt fosterbarn i familien som etterhvert ble tilbakeført til mor og det ble ganske tungt for alle. Det som var det tyngste for fosterforeldrene var at mor hadde rett til å prøve saken for retten hvert år, så barna måtte gjennom dommeravhør hver vår. Det tok mange måneder først å forberede barna på hva som skulle skje og like lang tid i etterkant for dem å prosessere i ettertid. Mor var veldig på at fosterforeldrene hadde stjålet barna fra henne og lykkes til slutt med å overtale barna til å si til barnevernet og retten at de ville flytte hjem igjen. Da var det godt oppi tenårene, og det har på en måte gått greit med dem, men det er jo ingen tvil om at de hadde tjent på å få de siste tenårene under trygge rammer også. 

Så jeg er ambivalent og vi har havnet på at det er en oppgave vi som familie ikke kan ta på oss. 

Anonymkode: 93ac1...c20

[Anonym bruker]

Jeg kunne vært det for barn i eget nettverk om behovet oppstod, men det er ikke noe jeg ønsker. 

Kjenner mange fosterfamilier og kjenner godt systemet rundt. Det hadde plaget meg hvor lite forutsigbarhet fosterbarna får og hvor mye inkompetanse man utsettes for fra det offentlige. Svært mange barn i fosterhjem har store psykiske skader og disse følges sjelden opp som de burde. Det er ofte retraumatiserende i seg selv å leve i den midlertidigheten fosterhjemssystemet gir.

Anonymkode: 20450...9e8

[Anonym bruker]

Er fosterhjem og i prosessen med å få adoptere barnet jeg nå har. Barnet har bodd hos meg fra fødsel av.

Har vært fosterhjem for 2 andre barn. De ble etterhvert tilbakeført. Det var trist, men også likevel fint at barna kunne komme hjem til foreldrene sine. Hadde et godt forhold og et godt samarbeid med foreldrene. De kom hit i bursdager, inviterte dem med på skoleavslutninger, inviterte dem hit på middag før samvær osv. Fint for barna å se og oppleve at vi voksne samarbeidet, kunne være sammen og at vi likte hverandre. Har fortsatt kontakt med både barna og med foreldrene❤️

Barnet jeg har nå skal ikke tilbakeføres, gjennforeningsmålet er oppgitt av lagmannsretten og sak om adopsjon er fremmet. 

Anonymkode: d3383...898

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 timer siden):

Først og fremst så må man jo huske på at det er en ting man gjør for barnets beste og at ens egne følelser alltid er sekundære. 

Vi har hatt fosterbarn i familien som etterhvert ble tilbakeført til mor og det ble ganske tungt for alle. Det som var det tyngste for fosterforeldrene var at mor hadde rett til å prøve saken for retten hvert år, så barna måtte gjennom dommeravhør hver vår. Det tok mange måneder først å forberede barna på hva som skulle skje og like lang tid i etterkant for dem å prosessere i ettertid. Mor var veldig på at fosterforeldrene hadde stjålet barna fra henne og lykkes til slutt med å overtale barna til å si til barnevernet og retten at de ville flytte hjem igjen. Da var det godt oppi tenårene, og det har på en måte gått greit med dem, men det er jo ingen tvil om at de hadde tjent på å få de siste tenårene under trygge rammer også. 

Så jeg er ambivalent og vi har havnet på at det er en oppgave vi som familie ikke kan ta på oss. 

Anonymkode: 93ac1...c20

At det er tungt for fosterforeldrene er både forståelig, men også litt rart synes jeg. Da de har en jobb som å være fosterforeldre, og det ikke er egne barn. Så er det også det med biologiske foreldre barna har vokst opp med som har et sterkt bånd en fosterforeldre aldri kan få. 
måten du beskriver at mor har fått barna til.. det kan også tenkes at fosterforeldre også påvirker barna til å si det de vil for at de skal få ha barna. Barna blir stående mellom fosterforeldre og egne foreldre i en kamp. Det nye nå er at barn skal få partsrettigheter fra 12 år med egen advokat. Pr nå er det 15 år. 
Så har man en stor skala av biologiske foreldre som har hatt lettere vansker av ulik grad- til ekstreme tilfeller. 
I utg pkt skal barn bo hos sine foreldre hvis det ikke er helt ille med vold, rus og omsorgssvikt. 
Samarbeid må aldri treneres ut slik at barn blir brukt som en brikke i et spill. 
Mener jeg såg brennpunkt eller et program der fostermor kjempet for at barnet skulle bo hos henne, selv om barnet hadde en oppegående far. Da blir egeninteresse større enn barns interesse, rettssikkerhet og krav ivaretatt. 
Jeg kunne absolutt hatt et barn hos oss for en periode, men hadde sørget hele veien for at barnet skal ha det bra. Om det hadde vært hos oss eller egne foreldre. Det må domstolene bestemme. Man eier ikke disse barna. 

 

Anonymkode: fcba5...534

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

At det er tungt for fosterforeldrene er både forståelig, men også litt rart synes jeg. Da de har en jobb som å være fosterforeldre, og det ikke er egne barn. Så er det også det med biologiske foreldre barna har vokst opp med som har et sterkt bånd en fosterforeldre aldri kan få. 
måten du beskriver at mor har fått barna til.. det kan også tenkes at fosterforeldre også påvirker barna til å si det de vil for at de skal få ha barna. Barna blir stående mellom fosterforeldre og egne foreldre i en kamp. Det nye nå er at barn skal få partsrettigheter fra 12 år med egen advokat. Pr nå er det 15 år. 
Så har man en stor skala av biologiske foreldre som har hatt lettere vansker av ulik grad- til ekstreme tilfeller. 
I utg pkt skal barn bo hos sine foreldre hvis det ikke er helt ille med vold, rus og omsorgssvikt. 
Samarbeid må aldri treneres ut slik at barn blir brukt som en brikke i et spill. 
Mener jeg såg brennpunkt eller et program der fostermor kjempet for at barnet skulle bo hos henne, selv om barnet hadde en oppegående far. Da blir egeninteresse større enn barns interesse, rettssikkerhet og krav ivaretatt. 
Jeg kunne absolutt hatt et barn hos oss for en periode, men hadde sørget hele veien for at barnet skal ha det bra. Om det hadde vært hos oss eller egne foreldre. Det må domstolene bestemme. Man eier ikke disse barna. 

 

Anonymkode: fcba5...534

Og jeg synes det er rart om fosterforeldre ikke blir knyttet til barna. Jeg tror også det er ugunstig for barna om fosterforeldre ser på dem som en jobb. Jeg tror ikke-biologiske foreldre kan få like sterke bånd til barn som biologiske foreldre.

Anonymkode: 9f74c...f2a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (26 minutter siden):

Og jeg synes det er rart om fosterforeldre ikke blir knyttet til barna. Jeg tror også det er ugunstig for barna om fosterforeldre ser på dem som en jobb. Jeg tror ikke-biologiske foreldre kan få like sterke bånd til barn som biologiske foreldre.

Anonymkode: 9f74c...f2a

Klart de blir knyttet til barna. Men så må man vite vilkårene i bunn når man melder seg som fosterforeldre. Da skal man ikke kjempe i mot Bv og foreldre, men gjøre det beste for barnet. Fosterforeldre tjener godt på å ha barn hos seg. 
Det handler alltid om det beste for barnet. 
arv og gener vil alltid være sterkere. 
Min kollega hadde fosterbarn, de kom til henne da de var mellom 5-10 år. De har ingen kontakt i dag, da disse barna søkte mot sine biologiske. Barna hater fostermor, ikke fordi hun har gjort noe galt, men for at de skylder på henne fordi de ble plassert der. Urimelig ? Ja! Men dessverre en konsekvens av å bli plassert bort mot sin vilje. Tror det skader mye mer enn man tror. 
For andre er et godt fosterhjem redningen som gav de muligheter til en bedre barndom og bedre fremtid. Noen er rett og slett ikke egnet til å ha barn. Selv om foreldrene får tilbud om hjelp så evner de ikke å ta det i mot og gjøre endinger. 
kjente ei dame som fikk 5 barn, alle ble plassert etter hvert som barna kom til. Å ikke evne at man ikke er i stand til å få barn ?? Hun hadde ingen omsorgsevne og ruset seg.  

Anonymkode: fcba5...534

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 timer siden):

At det er tungt for fosterforeldrene er både forståelig, men også litt rart synes jeg. Da de har en jobb som å være fosterforeldre, og det ikke er egne barn. Så er det også det med biologiske foreldre barna har vokst opp med som har et sterkt bånd en fosterforeldre aldri kan få. 
måten du beskriver at mor har fått barna til.. det kan også tenkes at fosterforeldre også påvirker barna til å si det de vil for at de skal få ha barna. Barna blir stående mellom fosterforeldre og egne foreldre i en kamp. Det nye nå er at barn skal få partsrettigheter fra 12 år med egen advokat. Pr nå er det 15 år. 
Så har man en stor skala av biologiske foreldre som har hatt lettere vansker av ulik grad- til ekstreme tilfeller. 
I utg pkt skal barn bo hos sine foreldre hvis det ikke er helt ille med vold, rus og omsorgssvikt. 
Samarbeid må aldri treneres ut slik at barn blir brukt som en brikke i et spill. 
Mener jeg såg brennpunkt eller et program der fostermor kjempet for at barnet skulle bo hos henne, selv om barnet hadde en oppegående far. Da blir egeninteresse større enn barns interesse, rettssikkerhet og krav ivaretatt. 
Jeg kunne absolutt hatt et barn hos oss for en periode, men hadde sørget hele veien for at barnet skal ha det bra. Om det hadde vært hos oss eller egne foreldre. Det må domstolene bestemme. Man eier ikke disse barna. 

 

Anonymkode: fcba5...534

Jeg så også den (forferdelig sosialpornografiske) dokumentarserien og jeg glemmer det aldri. Far var ekstremt enkelt møblert og kunne ikke forstå at det var traumatisk for et tre-fire år gammelt barn å bli flyttet fra familien han hadde vært en del av fra fødsel. Han snakket kun om seg selv og hva han ville få ut av å ha sønnen på heltid. Den saken burde endt med at far fikk noe ala samværsrett annenhver helg, ikke at den en liten gutt måtte flytte fra det han opplevde som familien sin. Jeg skjønner godt at (foster)mor kjempet for ham.
 

En viktig detalj er også at mor hadde oppgitt far som ukjent. Hun var i følge rettsvesenet helt uegnet, og hun så ingen grunn til at far skulle være en del av barnets liv før det var helt klart at hun aldri ville få gutten tilbakeført. 

Anonymkode: 0a684...1e5