Dårlig beslutning og reaksjon

[Anonym bruker]

Jeg ble litt fasinert av svarene i en annen trå og hvordan de som svarer kritiserte hverandre.

Hvordan møter dere noen som har tatt en dårlig beslutning? Det er en tråd her der TR har skulket jobb og løyet om hvilke arbeidsoppgaver hun gjorde denne dagen og dermed tatt æren for andres arbeid. I tillegg er TS i en prøveperiode der mange gjerne legger ned ekstra innsats. Her er det to forskjellige typer tilbakemeldinger. Noen synes synd på TS, forsøker å trøste og oppmuntre. Andre er mer direkte med hvordan dette fremstår. Den siste gruppen får kjeft av den første. 

Familie og venner er jo der for den som har begått feil. De skal trøste og oppmuntre og hjelpe videre. Men hvordan skal andre reagere? Er det slik at konsekvenser av egne dårlige valg har blitt vanskeligere for mennesker å takle slik at andre må glatte over i stedet for å konfrontere? Tør vi å stille til ansvar og skal vi det?  Og om vi glatter over, hvordan finner vi balansen mellom opplevelsen til den som gjorde dette og den det gikk utover?

Anonymkode: 33038...6af

[Anonym bruker]

Om noen rundt meg har gjort en ærlig feil/tabbe, men står for det prøver å gjøre opp for seg så legger jeg ikke sten til byrden med å kjefte og påpeke hvor dumme de har vært. Har jeg noen gode råd får de dem.

TS i den andre tråden derimot har jo bevisst skulket unna jobben, som de i tillegg er ny i, og i attpåtil tatt æren for arbeid de ikke har gjort. Ville ikke hatt så mye empati i det tilfellet. Er man dum med vilje så får man tåle konsekvensen.

Anonymkode: 235a6...bf0

[Anonym bruker]

Jeg er en av dem som fikk kritikk i den tråden, ble kalt for å skape drama og at jeg var skadefro.

I den aktuelle tråden stjal egentlig hi der fra arbeidsgiver i form av å ta seg en fridag hun ble lønnet for fordi hun tok æren for den jobben hennes kollegaer hadde gjort - dvs. hun løy grovt to ganger til arbeidsgiver bare der. I realiteten stjal hun også fra sine kollegaer da hun påstod deres arbeid var noe hun selv hadde gjort. Når hun så fikk beskjed av sjefen å gjøre samme oppgaver videre, så hadde hun en mulighet til å være ærlig, men valgte å heller fortsette å la sjefen tro hun hadde gjort jobbene kollegaene hadde gjort. Og når hun oppdaget at de oppgavene krevde spesiell tilgang i systemet, som hun selv ikke hadde, så var hun opptatt av hvordan komme unna med dette. Null anger for hva hun hadde gjort.

Dette er alvorlig!  Svært alvorlig i arbeidslivet! Da tenker jeg det også må være lov å være veldig tydelig og direkte i sitt svar om at eneste mulighet nå er å legge seg flat, innrømme alt, beklage oppriktig, tilby seg å betale tilbake lønn for urettmessig fridag og håpe at sjefen likevel gir henne en ny sjanse siden hun (trolig) er i prøvetid. 

Alternativet med å komme med kosemoseprat, og finne nye løgner som personen kunne bruke overfor arbeidsgiver, det er noe som på ingen måte vil hjelpe hi i den tråden. Skal hun få sjansen til et godt arbeidsliv, så må hun lære å ta ansvar for egne handlinger, være ærlig og bli en god ansatt, medarbeider og kollega - en andre kan stole på.

Hi i den tråden har alle muligheter til å lære veldig mye om dette, både seg selv som person, men også av seg selv som profesjonell og i relasjon til andre, verdien av eget og andres arbeid, verdien av ærlighet, troverdighet, lojalitet. 

I tråder hvor andre står i andre livssituasjoner som er vanskelige, så har jeg enorm empati og er støttende. Men i det nevnte tilfellet var det en rekke helt overlagte, bevisste valg og handlinger som hi der hadde tatt og gjort. Det er noe helt annet, og da mener jeg det ligger langt mer omsorg i å gi en realitetsorientering, og gi et saklig og tydelig svar om hva følgene av egne handlinger er og kan bli - spesielt når man (jeg) i tillegg gir råd om hvordan hi kan forsøke å løse den floken hun selv har valgt å vikle seg inn i. 

Av og til må man rett og slett være litt tøff (men ikke ufin) for å riste folk ut av sin egenskadelige adferd. Skal man få det godt i arbeidslivet må man jobbe for at det skal bli bra selv også. I den aktuelle jobben som ble diskutert oppførte hi der seg som en unnasluntrende løgner som svindlet til seg ufortjent løgn og heder og ære for andres jobb. Nå er hun kommet så kort i den jobben at det kan repareres, ev. kan hun finne seg en ny jobb og der starte på nytt og oppføre seg og gjøre en god jobb. Men fortsetter hun som nå, så vil hun skade seg selv mer enn andre ved å få et dårlig rykte videre i arbeidslivet. Nå kan hun endre det - men da kan hun ikke lulle seg inn i en selvmedlidenhet, men hun må ta ansvar, være ærlig, beklage og vise i handling videre at hun er til å stole på. Det ER tøft å reparere de skadene hun der gjorde, men det er definitivt også verdt å rette seg opp i ryggen, ta ansvar for det man har gjort, vise at man har forstått og så bygge seg opp igjen på nytt og vise at man har lært, at man har endret seg, og i praksis vise at man legger inn en ekstra innsats for å kompensere for at man kom skjevt ut i begynnelsen.

Å sy puter under ermene på noen i denne situasjonen vil trolig bare gjøre vondt verre. Og enda verre å forsøke å lyve seg ut av egne løgner og bedrag.

 

Av og til må man være litt tøff for å få noen til å velge en bedre retning i livet før man ødelegger mer for seg selv. Hadde jeg lagt ut dette med nick, så er det mange på forumet som ville visst hva jeg har stått for på dette forumet gjennom år, hvordan jeg har brukt mye tid på å støtte andre der det har vært nødvendig. I det aktuelle tilfellet som her var diskutert så støtter man med å være tydelig på hva som må til for å rydde opp i situasjonen og hva følgene trolig vil være om det ikke gjøres.

 

Har vi i samfunnet blitt dårligere på å takle konsekvenser av egne handlinger? Kanskje, jeg vet ikke, jeg synes jeg ser begge deler. Men med foreldre som har sydd puter under ermene på barna og vært helikopterforeldre og curlingforeldre og skjermet barna fra det meste, så er det kanskje ikke unaturlig om en del av de unge voksne i dag kanskje er dårligere på å takle konsekvenser for egne handlinger, all den tid noen av dem knapt noen gang har lært å måtte ta slikt ansvar i oppveksten. I slike tilfeller har foreldrene gjort barna en bjørnetjeneste, og nærmest gitt barna sine et sosialt handikap, etter min mening. 

Bør andre av den grunn glatte over istedenfor å konfrontere? Nei, da fortsetter andre å bygge opp under det som gjennom livet blir dysfunksjonell adferd, og det ligger det liten omtanke i. Og om alle skal glatte over feil, så får vi rett og slett et dysfunksjonelt, og kanskje farlig samfunn etterhvert, all den tid vi ikke kan vite at vi har rett folk på rett jobb, at jobber som blir utført er forsvarlige osv. (uten sammenligning forøvrig, har vi sett på sykehuset på sørlandet hvor ille det kan gå når man støtter opp og skjermer og beskytter "kirurger" uten riktig utdannelse, enda verre enn det til og med var kan det gå i andre yrker).

Jeg tror vi må tørre å stille folk til ansvar for hva de gjør når de bevisst gjør slike urette handlinger! Om det er handlinger som ikke er gjort med overlegg, ikke er gjort for personlig vinning, så kan det være situasjoner hvor det kan være riktigere å gå inn og rådgi på en mildere måte, støtte personen om det f.eks. er livskriser eller vanskelige livssituasjoner som har ført til f.eks. uoppmerksomhet og dermed uønskede handlinger.

Hvordan vi finner balansen mellom opplevelsen til den som har gjort noe galt med forsett og den det gikk utover? Jeg tror vi der må jobbe for å rette det som ble gjort urett, at den som har ansvaret stilles til ansvar. På enkeltsaker kan man kanskje si det ikke betyr så mye å glatte over. Men på sikt fører en slik kultur med seg mistillit, følelse av ikke kunne stole på noen, vi skaper en ukultur hvor det er viktigere å holde seg inne hos de som er villige til å glatte over enn å gjøre en god og forsvarlig jobb. Det skaper kaos, og som samfunn fører slikt etterhvert til at samfunnsordenen smuldrer opp, legger tilrette for korrupsjon og kriminalitet. Skulle landet da plutselig stå i en større krise så vil slike holdninger, om de er blitt generalisert, kunne skape større kaos, som kan gjøre forskjellen mellom å komme seg gjennom krisen eller ikke. 

 

Om hi i den andre tråden hadde vært en venninne av meg, så hadde jeg stilt opp og støttet henne mye i tiden fremover hvis hun tok ansvar for det hun hadde gjort, var ærlig, betalte tilbake til arbeidsgiver det hun skyldte, og beklaget, og hun skjerpet seg ellers og ikke utnyttet systemet. Da hadde jeg støttet henne gjennom den tøffe tiden! Men om en venninne holdt på slik og så lurte seg unna ansvaret med nye løgner, da hadde jeg lurt på om dette var en person jeg ønsket å ha blant mine nære. 

Anonymkode: 25938...ab4

[Anonym bruker]

God artikkel som omhandler noe av det samme:

https://www.nrk.no/nordland/stadig-flere-ungdom-jobber-_-det-kan-vise-seg-a-vaere-en-fordel-1.17563121

16-åringen her har skjønt det, og i videoklippet nederst sier hun også at om det er noe som skjer så må man kommunisere med andre på arbeidsplassen. 

Anonymkode: 25938...ab4