Jeg tror jeg er bitter på broren min

[Anonym bruker]

Min bror flyttet til utlandet etter videregående skole. Han tok utdanningen der, giftet seg, kjøpte hus, fikk barn og jobb. Han er i Norge maks to ganger i året, og har ikke feiret jul her siden 2016.

Vi er en liten familie med kun han, meg og våre foreldre. De er nå pensjonister, men begge har hatt dårlig helse i lang tid. Jeg har hjulpet til med alt, handler for dem, vasker vinduer og andre tunge ting, inviterer dem på middag, drar på fyllinga, monterer og bærer møbler, fikser bursdagsselskap for dem, er samme dem alle høytidsdager som 17. mai, julaften og lignende. Det er ikke det at det er SÅ strevsomt å være den som tar ansvar, jeg skulle bare ønske at jeg hadde noen å ha ansvar sammen med. At han kunne si «vi kommer på 17. mai, så kan du og familien grille med venner» eller «i år har vi fikset julegaver til mamma og pappa selv». Bare vise at han også gjør noe eller bryr seg. 
Vi har ingen kontakt i det daglige lenger, og han sier aldri fra til meg hvis de planlegger tur til Norge. Til tross for at vi har barn på samme alder av samme kjønn. Jeg får tilfeldigvis høre av mamma at X kommer nå i oktober.

Jeg tror ikke vi kommer til å ha et forhold den dagen våre foreldre forsvinner, og jeg har nå (etter snart 50 år på denne jorden) innsett at jeg er bitter på min bror. Bitter for at han dro og etterlot meg med alt ansvaret. Jeg kommer aldri til å si noe til hverken han eller mine foreldre, det bare hjalp å si det til noen. 
Takk for at dere leste ❤️

Anonymkode: b56dc...e9a

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke si annet enn at jeg forstår deg, selv om min problemstilling er noe annerledes.

Min ex flyttet til en helt annen landsdel, ingen tilhørighet til plassen. Uansett, vi har 3 unger. Riktignok voksne, men vi er en liten familie, dvs ungene (jada, voksne) har kun meg som kan bistå med f.eks pass av barn, feire høytider, ja, uansett. Nå er de eldste begge snart foreldre, som igjen betyr endringer i rytmen i forhold til høytider, og jeg er den som skal "ivareta" ta dem, yngste som bor 100% hos meg og min mor. 

Mamma orker ikke lengre å feire med alle, det blir for mye støy. Vi må selvsagt finne nye tradisjoner og veier å gå her, men nå i startfasen er det faktisk vanskelig. Særlig med høytider.

Anonymkode: 999b2...aac

[Anonym bruker]

Du kan velge å være martyr eller du kan velge å sette grenser. ‘Nei, jeg har ikke mulighet til å dra på dynga eller montere møbler. Sjekk ut om en russegruppe kan hjelpe dere’. ‘I år skal vi grille med venner på 17.mai. Dere er velkommen til å være med’ etc. 
 

Bitterhet er som å drikke gift og håpe at den andre dør av det. Det er kun du som er ansvarlig for ditt liv og dine valg 

Anonymkode: 6daf2...1ae

[Anonym bruker]

Trasige søsken kan glatt velges bort. Folk som kun stjeler energi gidder jeg ikke å ha i livet mitt, ergo valgte jeg bort to-tre av dem. Befriende. 

Anonymkode: e459b...ec1

[Anonym bruker]

Hos oss er jeg den som flytter, og min søster sitter igjen i hjembyen med foreldrene våre. Jeg har litt dårlig samvittighet, men hun er et voksent menneske og kan sette grenser for seg selv. Jeg har brutt kontakten med foreldrene våre. De kunne sikkert trengt hjelp, men de har nok penger til å ansette noen til det, på samme måte som de brukte penger på å slippe å ta ansvar for barna sine.

Anonymkode: 5b15e...423

[Anonym bruker]

Ikke la bitterheten gå ut over din bror. Han har sine grunner og rammer for sitt liv, du har dine. Min søster bor rett ved foreldrene, jeg har flyttet langt vekk. Hun synes jeg slipper billig unna, jeg synes hun kan gjengjelde for alt hun har fått opp gjennom årene av hjelp og penger. Vi har hver vår sannhet. Bitterhet ville ødelagt.

Anonymkode: c1ca9...8d9