Ekteskap på prøve i livskrise

[Anonym bruker]

Mitt ekteskap. 

Vært sammen med mannen min i 25 år, gift og har 2 snart voksne barn. 
Vi står godt i det økonomisk og har en flott enebolig som er godt vedlikeholdt. Begge i jobb. Han er snill, omtenksom, god far, god mann. Vasker hus, lager middag, handler, rydder. Han er klok og kunnskapsrik, smart og sosialt oppegående. Han er sjef i jobben sin og ble årets leder. 
Vi to har det fint sammen, men vi har hatt utfordringer med ene ungdommen vår som har satt forholdet på prøve. Vi har vært i kjelleren både samtidig og hver sin gang. Han føler seg utbrent og er kun på jobb og hjemme med familien. Han orker ikke mas eller folk. Mens jeg ønsker å prate om det, og være sosial med andre sammen så orker han ikke det nå. 
i store livskriser reagerer vi likt men også ulikt. Det er en grense hva mennesker skal måtte tåle over tid. Vi får lite tid til å pleie kjærligheten da alt handler om krisen vi står i. Han blir fort sint og jeg går på nåler. Han vil bare ha fred og ro. 
Vi får begge hjelp hver for oss nå, men hans behandler har vært sykmeldt lenge og han vet ingenting om hva skjer videre. Hører ingenting. 
jeg på min måte har lav energi og det å gå med søpla er et ork. 
Jeg går ikke inn på hva det er med vår ungdom her inne, og hva som er skjedd. Tråden handler om vårt forhold når en står i en vanskelig situasjon. Noen med lik erfaring som kan gi råd? 


 

Anonymkode: f2358...9cb

[Anonym bruker]

Vi har opplevd noe av det samme, det pågikk i en del år. Kritisk ene året, de andre har det vært rene seigpiningen. Hver dag står du bare opp og drar deg gjennom dagen. Begge er slitne. Det er ganske stor forskjell på at en er nede for telling og begge er det. Når du er utslitt, så blir man veldig sår på det rundt og overskuddet til det som er positivt forsvinner. Alt føles lork og tålmodigheten blir borte. 
 

For min del var en behandler som selv personlig har hatt erfaring med hva vi var i, ganske viktig. For det er noe med å møte andre som forstår. Vet ikke om det finnes pårørendegrupper eller annet om ikke dere finner behandlere som kan følge dere opp på en god måte? For hvis du trenger å snakke om det, så er det så viktig å ha et sted å snakke om det der noen faktisk skjønner hva du står i. Når en ikke fungerer helt hver dag, så var det å «gå systematisk til verks». Bli enige om at denne timen snakker vi om det som er vanskelig, så legger vi det bort.
 

Finn pusterom til å være dere to. Det trenger ikke være stort og avansert, for livet er ikke alltid slik at du kan bare reise bort en helg og slå deg løs. Ta med middagen på terrassen, sett på musikk fra tiden dere møttes, se på bilder fra ferier dere har hatt. Bare en time hvor dere kan minne hverandre på hvorfor dere valgte hverandre i utgangspunktet. Si noe positivt om den andre. La den timen være kun deres, det er ikke da dere skal løse 

Det er ikke lett, vet ikke om det er så mange råd en kan gi dere ikke alt har forsøkt. Men jeg kan si at det blir bedre. Nå er vi på et mye bedre sted. Når krisen stod på handlet det mest om å holde ut, akseptere at man tråkker feil, akseptere at den andre takler på en annen måte. Nå som den ikke tar all tiden vår, har vi mer å gå på, kan løfte blikket. Ett skritt frem hver dag, om enn små. En dag står dere der, ser tilbake og tenker at i alle dager? Det var litt av en reise. 

Anonymkode: 7e1b5...8f2

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Vi har opplevd noe av det samme, det pågikk i en del år. Kritisk ene året, de andre har det vært rene seigpiningen. Hver dag står du bare opp og drar deg gjennom dagen. Begge er slitne. Det er ganske stor forskjell på at en er nede for telling og begge er det. Når du er utslitt, så blir man veldig sår på det rundt og overskuddet til det som er positivt forsvinner. Alt føles lork og tålmodigheten blir borte. 
 

For min del var en behandler som selv personlig har hatt erfaring med hva vi var i, ganske viktig. For det er noe med å møte andre som forstår. Vet ikke om det finnes pårørendegrupper eller annet om ikke dere finner behandlere som kan følge dere opp på en god måte? For hvis du trenger å snakke om det, så er det så viktig å ha et sted å snakke om det der noen faktisk skjønner hva du står i. Når en ikke fungerer helt hver dag, så var det å «gå systematisk til verks». Bli enige om at denne timen snakker vi om det som er vanskelig, så legger vi det bort.
 

Finn pusterom til å være dere to. Det trenger ikke være stort og avansert, for livet er ikke alltid slik at du kan bare reise bort en helg og slå deg løs. Ta med middagen på terrassen, sett på musikk fra tiden dere møttes, se på bilder fra ferier dere har hatt. Bare en time hvor dere kan minne hverandre på hvorfor dere valgte hverandre i utgangspunktet. Si noe positivt om den andre. La den timen være kun deres, det er ikke da dere skal løse 

Det er ikke lett, vet ikke om det er så mange råd en kan gi dere ikke alt har forsøkt. Men jeg kan si at det blir bedre. Nå er vi på et mye bedre sted. Når krisen stod på handlet det mest om å holde ut, akseptere at man tråkker feil, akseptere at den andre takler på en annen måte. Nå som den ikke tar all tiden vår, har vi mer å gå på, kan løfte blikket. Ett skritt frem hver dag, om enn små. En dag står dere der, ser tilbake og tenker at i alle dager? Det var litt av en reise. 

Anonymkode: 7e1b5...8f2

Beklager skrivefeil. Byttet telefon og den er veldig ivrig på å «rette» på det jeg skriver 🙄

Anonymkode: 7e1b5...8f2

[Anonym bruker]

Vi står i noe lignende. Jeg to til slutt kontakt med familiekontoret for å få hjelp. Vi var begge så slitne at vi sluttet å snakke ilag. Vi fikk utrolig godt hjelp. Problemet her var ikke følelsene for hverandre, men hvordan vi skulle kommunisere godt igjen. Og prioritere hverandre.

Anonymkode: 7b82b...c62

[Anonym bruker]

Har ingen andre råd enn tid og forståelse for hverandre. Vi hadde det likt for noen år siden. Livet stod på vent, og det var utrolig tøft. Mens det pågikk klarte vi bare å ta en dag av gangen. Jeg fikk en reaksjon etterpå og ble sykemeldt, men etterhvert gikk det seg til. Ungdommen ble bedre (takk og lov) og ting gikk etterhvert over. Hold ut, er mitt råd, og ha forståelse for at dere takler ting litt ulikt. Gi hverandre rom og forståelse og ro. 

Anonymkode: 38983...fd8

[Anonym bruker]

Vil bare uttrykke min medfølelse. Det er tøft når ungene sliter. Vi har 5 år med BUP og selvmordstanker og trang, selvskading og spiseforstyrrelser bak oss. Hun er 20 nå og over i voksen. Og endelig rett behandling.

Stå sammen. Støtt hverandre, hent styrke der der dere kan. Ta pauser en og en.

Og sjekk at du har vitaminer og alt på stell. Jeg trodde sist vinter jeg var deprimert og stressa pga situasjonen men det var b12 mangel. 

Lykke til. Det kommer bedre dager.

Anonymkode: 8c862...b3b