Jeg vil så gjerne ut av forholdet, men aner ikke hvordan

[Anonym bruker]

Jeg er ulykkelig i forholdet, og om et par år er jeg 50. Jeg kjenner verkelig på at jeg trenger å leve uten mannen.

vi er grunnleggende uenig. Punktum, liksom. Ikke sånn at vi krangler høylytt, men vi klarer ikke samarbeide. Ikke om økonomi, ikke om oppussing og vedlikehold av hus og hjem.. Vi gleder oss ikke ver noe felles, og jeg puster best de gangene han ikke er her.

Men jeg aner ikke hvordan jeg skal ta steget. Jeg vet det hadde blitt en enorm krise for han. For selv om dette ikke funker så er det en trygghet. Ungdommen er ferdig på vgs om 1,5 år, og det er jo absurd å gi seg på målstreken før hen flytter ut, liksom. Og huset vårt er dårlig vedlikeholdt - på grunn av at vi kommuniserer så sykt dårlig om slike ting - så slik det står nå er jeg sikker på at vi vil tape penger.

Jeg kan jo ikke starte en prosess som dette med alle de faktorene.. men jeg orker ikke leve slik som dette heller. Jeg blir helt tom. Trenger å få sagt det til han, på en måte

Anonymkode: c0d43...3df

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (15 minutter siden):

Jeg er ulykkelig i forholdet, og om et par år er jeg 50. Jeg kjenner verkelig på at jeg trenger å leve uten mannen.

vi er grunnleggende uenig. Punktum, liksom. Ikke sånn at vi krangler høylytt, men vi klarer ikke samarbeide. Ikke om økonomi, ikke om oppussing og vedlikehold av hus og hjem.. Vi gleder oss ikke ver noe felles, og jeg puster best de gangene han ikke er her.

Men jeg aner ikke hvordan jeg skal ta steget. Jeg vet det hadde blitt en enorm krise for han. For selv om dette ikke funker så er det en trygghet. Ungdommen er ferdig på vgs om 1,5 år, og det er jo absurd å gi seg på målstreken før hen flytter ut, liksom. Og huset vårt er dårlig vedlikeholdt - på grunn av at vi kommuniserer så sykt dårlig om slike ting - så slik det står nå er jeg sikker på at vi vil tape penger.

Jeg kan jo ikke starte en prosess som dette med alle de faktorene.. men jeg orker ikke leve slik som dette heller. Jeg blir helt tom. Trenger å få sagt det til han, på en måte

Anonymkode: c0d43...3df

Parterapi

Anonymkode: 96603...8ee

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 minutter siden):

Parterapi

Anonymkode: 96603...8ee

Det er så grunnleggende forskjeller her at en terapeut ikke kan hjelpe. Jeg vil ikke mer 

HI

Anonymkode: c0d43...3df

[Anonym bruker]

Du må bare har litt ryggrad. Se etter leilighet, flytt for deg selv. Regner med du har egen inntekt. 

Anonymkode: 90106...6fa

[Anonym bruker]

Min mor gjorde det samme som deg da jeg gikk siste året på videregående og hun er lykkelig gift igjen med en ny mann på tolvte året. Vi barna visste alltid at de ikke hadde De har det ordentlig bra sammen.  Dette er det eneste livet du får, og det høres ut som du har bestemt deg. Slutt å tenk på det praktiske, det ordner seg. Tenk på deg selv nå ♥️

Anonymkode: dde43...4e0

[Anonym bruker]

«Vi barna visste alltid at de ikke hadde det bra sammen.» skulle det stå 😴

Anonymkode: dde43...4e0

[Anonym bruker]

Det er mye jeg kan leve med.. og vi har det fint sammen som familie, så det trumfer det meste.

Likevel er det i fredstid, og når vi ikke må samarbeide om de vanskelige tingene. Og når han igjen viser at han har et totalt fjernt virkelighetsbilde, hvor jeg er skyld i alt som har gått feil vei med barn og hjem.. da kjenner jeg at jeg mentalt er ferdig.

Jeg har en helt annen oppfatning av hva som har skjedd i livet vårt. Hvordan kan vi klare å leve sammen når vi ikke en gang kan dele en livshistorie?

Det er bare så mange som blir såret om jeg starter denne prosessen. 
 

HI

Anonymkode: c0d43...3df

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Min mor gjorde det samme som deg da jeg gikk siste året på videregående og hun er lykkelig gift igjen med en ny mann på tolvte året. Vi barna visste alltid at de ikke hadde De har det ordentlig bra sammen.  Dette er det eneste livet du får, og det høres ut som du har bestemt deg. Slutt å tenk på det praktiske, det ordner seg. Tenk på deg selv nå ♥️

Anonymkode: dde43...4e0

Tusen takk ❤️ Det er bare så fryktelig vanskelig. Og jeg tenker at jeg i alle fall kan vente til vi ikke har barn boende hjemme. Den uroen som vil komme ved et brudd vil kunne rote til denne viktige avsluttende tiden på skolen. 
 

HI

Anonymkode: c0d43...3df

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Du må bare har litt ryggrad. Se etter leilighet, flytt for deg selv. Regner med du har egen inntekt. 

Anonymkode: 90106...6fa

Jada, jeg er den som sitter best i det økonomisk. Det er en annen grunn til at det er vanskelig å gå.. jeg setter han i en vanskelig situasjon 

HI

Anonymkode: c0d43...3df

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Det er så grunnleggende forskjeller her at en terapeut ikke kan hjelpe. Jeg vil ikke mer 

HI

Anonymkode: c0d43...3df

Men da får dere hvertfall sagt hvor du står, kanskje dere greier fikse litt på huset sammen så dere ikke taper mye penger. Jeg anbefaler parterapi før dere gjør det slutt. Vi hoppet over den biten og vi mangler fullstendig closure. Ingen vet hva den andre tenker om noe og samarbeid med barna er håpløst.

Men, det beste jeg har gjort for meg selv og barna er å komme meg ut av det forholdet. Kan ikke kaste bort flere år på et sånt forhold, tiden får du ikke tilbake.

Anonymkode: 9ccba...8f7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (28 minutter siden):

Men da får dere hvertfall sagt hvor du står, kanskje dere greier fikse litt på huset sammen så dere ikke taper mye penger. Jeg anbefaler parterapi før dere gjør det slutt. Vi hoppet over den biten og vi mangler fullstendig closure. Ingen vet hva den andre tenker om noe og samarbeid med barna er håpløst.

Men, det beste jeg har gjort for meg selv og barna er å komme meg ut av det forholdet. Kan ikke kaste bort flere år på et sånt forhold, tiden får du ikke tilbake.

Anonymkode: 9ccba...8f7

Ja, du har nok rett.. vi trenger et blikk utenfra. Han har alltid hatt utfordringer i å se sin rolle i ting, og det har gått meg på nervene hele tiden. Likevel syns jeg det blir mer ekstremt. Det er alltid andres skyld. Foreldrene, skolen, søsken, venner og over alle andre - MEG. Når han er ute av stand til å se seg selv så kan han jo heller ikke rette opp i ting han har viklet seg inn i. 
 

Kanskje om noen andre ser det, og ikke bare jeg… 

Men så er han jo et godt menneske, og en som jeg en gang opplevde var sjelevenner min. Hva skjedde på veien? Ikke vet jeg.. livet I guess.. Jeg vet bare at jeg er bånn ulykkelig. Tårene ligger alltid like bak øyelokkene.. Jeg hadde kanskje blitt ensom alene. Men jeg tror jeg hadde fått ro. 

HI

Anonymkode: c0d43...3df

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

Ja, du har nok rett.. vi trenger et blikk utenfra. Han har alltid hatt utfordringer i å se sin rolle i ting, og det har gått meg på nervene hele tiden. Likevel syns jeg det blir mer ekstremt. Det er alltid andres skyld. Foreldrene, skolen, søsken, venner og over alle andre - MEG. Når han er ute av stand til å se seg selv så kan han jo heller ikke rette opp i ting han har viklet seg inn i. 
 

Kanskje om noen andre ser det, og ikke bare jeg… 

Men så er han jo et godt menneske, og en som jeg en gang opplevde var sjelevenner min. Hva skjedde på veien? Ikke vet jeg.. livet I guess.. Jeg vet bare at jeg er bånn ulykkelig. Tårene ligger alltid like bak øyelokkene.. Jeg hadde kanskje blitt ensom alene. Men jeg tror jeg hadde fått ro. 

HI

Anonymkode: c0d43...3df

Oppdaget at min fikk mer og mer narsissistiske tendenser. Alt var min feil, null selvinnsikt hos ham. Håpløst. Min var ikke snill, god far eller gjorde noe hjemme heller da så var jo ett lett valg når jeg plutselig forstod at det faktisk ikke var JEG som var problemet. 

Anonymkode: 9ccba...8f7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

Oppdaget at min fikk mer og mer narsissistiske tendenser. Alt var min feil, null selvinnsikt hos ham. Håpløst. Min var ikke snill, god far eller gjorde noe hjemme heller da så var jo ett lett valg når jeg plutselig forstod at det faktisk ikke var JEG som var problemet. 

Anonymkode: 9ccba...8f7

Så godt at du kom deg ut.

Det er jeg som gjør det meste hjemme, følger opp ungdommen osv. Sånn har det egentlig vært hele tiden. Og jeg har ikke kapasitet til å for eksempel vedlikeholde huset alene.

Og da blir jeg så ekstremt provosert når skyld plasseres hos meg for ting som ikke har gått helt som det skulle opp gjennom. Nå har vi en ungdom som har klart seg veldig bra altså, men noen ting kunne vært gjort annerledes selvfølgelig - og da er det jeg som har tatt feil valg.. Hadde vi bare gjort som han sa…

ehhh, hva sa du og hvorfor gjorde sunlike noe med det, liksom? Jo, fordi du var opptatt med andre ting.. 

Jeg bare kjenner at dette ikke er sånn jeg vil bruke den siste delen av livet mitt. Men jeg er så redd for hvordan det blir. Barn,  økonomisk, felles venner, familie, samarbeid oss i mellom. Jeg klarer ikke å pusle det sammen, og har ikke styrke til å ta det steget 🥲

HI

Anonymkode: c0d43...3df

[Anonym bruker]

Noen vil aldri klype i selvinnsikt og vil alltid skylde på alle andre når noe er feil. 
«ungen ble sur og tverr på tur, men det var fordi du gjorde eller sa slik og sånn» Det blir null utvikling når en bare skylder på alle rundt seg. Men tar gjerne æren for det som går bra. Slik oppførsel er skadelig. Spør han en gang i fredstid om å si 5 positive ting om deg. Min mann har også vært slik at alt som gikk feil var min feil. Vi har slitt med et av barna, og når det var noe var det alltid fordi jeg ikke satt hardt mot hardt eller satt grenser. Jeg satt meg ned å tok en prat med han og sa: jeg foreslår at du finner deg en ny jobb og ikke er på sjøen i lengre perioder, skal barnet lykkes må han ha far tilstede. Da ble han stresset da han elsker jobben sin. Jeg sa at det er bedre han er hjemme og oppdrar han som vet best, siden jeg er roten til at han feiler. På den måten kan han ta mer styring hjemme, så kan jeg fokusere mer på min jobb. Altså en alvorlig seriøs samtale. Det ble aldri noe av dette, men jeg sa det for at han skulle få en wake up. Han hadde en slags forventning om at jeg skulle ordne og oppdra, mens han var den som jobbet og forsørget familien. Minnet han på at jeg også forsørger familien da jeg tjener like mye som han, og har barn og hus. 
Han endret seg mye. Og det er ikke samme nå lengre 

Anonymkode: 2f665...0bd

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Så godt at du kom deg ut.

Det er jeg som gjør det meste hjemme, følger opp ungdommen osv. Sånn har det egentlig vært hele tiden. Og jeg har ikke kapasitet til å for eksempel vedlikeholde huset alene.

Og da blir jeg så ekstremt provosert når skyld plasseres hos meg for ting som ikke har gått helt som det skulle opp gjennom. Nå har vi en ungdom som har klart seg veldig bra altså, men noen ting kunne vært gjort annerledes selvfølgelig - og da er det jeg som har tatt feil valg.. Hadde vi bare gjort som han sa…

ehhh, hva sa du og hvorfor gjorde sunlike noe med det, liksom? Jo, fordi du var opptatt med andre ting.. 

Jeg bare kjenner at dette ikke er sånn jeg vil bruke den siste delen av livet mitt. Men jeg er så redd for hvordan det blir. Barn,  økonomisk, felles venner, familie, samarbeid oss i mellom. Jeg klarer ikke å pusle det sammen, og har ikke styrke til å ta det steget 🥲

HI

Anonymkode: c0d43...3df

Nei, det er tungt. Har du familie eller venner du kan søke støtte og hjelp hos? Jeg hadde ikke det så brukte fastlege, banken og familievernkontoret.

Banken hjalp meg å se over løsninger på det økonomiske, det er ofte det "verste". Jeg satte opp Inntekt og utgifter, stipulert hva utgifter ville bli for meg alene. Banken hjalp med å se hva jeg hadde råd til av bolig og ordne finansiering. Jeg begynte se etter bolig lenge før jeg gjorde det slutt. Planen min var helt klar den dagen jeg snakket med ham. Uheldigvis var jo han treg som bare det, så måtte vente og bo sammen i nesten 6 mnd før han fikk ut fingeren med sine ting og vi fikk solgt. 

Fastlegen hjalp å bare lufte ut til og få støtte i at jeg trengte å komme meg ut, var naturlig å ta det med henne for jeg ble syk av det dårlige forholdet. 

Fvk hjalp meg til å se løsninger, at jeg ikke var urimelig eller unormal og at "alle" kommer seg gjennom dette.

Lag deg en plan, sett opp pkt du vet du må gjennom som en tidslinje. Se hva som lett kan løses, hva blir vanskelig og hva krever hjelp.

Livet blir ikke som før etterpå, men det blir bedre. Tungt som bare det å gå gjennom, men verdt det. 

Felles venner går som det går, prøv å hold på de du vil beholde, og noen vil glippe. 

Barna ble selvsagt lei seg, men de har jo sett at vi krangler og ikke kysser slik foreldrene til "Anna" gjør. Sa fra til lærere og helsesykepleier på skolen og de fikk møte på fvk. Men mulig din er for gammel for dette da. Da får dere snakke sammen. Vær ærlig og åpen uten å dra den andre forelderen ned.

Hvis du spør om litt konkrete ting her kan sikkert mange komme med tips. Lykke til! 

Anonymkode: 9ccba...8f7