Når den ene vil oppleve – og den andre ikke

[Anonym bruker]

Jeg er 49 år og står i en situasjon jeg sliter med å finne ut av. Jeg har alltid satt pris på opplevelser – enten det er en reise, en konsert, teater eller bare en spesiell tur sammen. Til bursdagen min ønsket jeg meg en opplevelse sammen med mannen min, men responsen jeg fikk var at han i alle fall ikke ville ha noen opplevelse i gave, og at han ikke på noen måte hadde behov for å gå i opera eller teater. Og da ble det jo ikke så veldig artig å skulle "få" denne gaven. 

Jeg kjente meg både avvist og trist. For meg handler det ikke først og fremst om selve aktiviteten, men om å dele tid, opplevelser og minner sammen. Når han så tydelig sier nei, opplever jeg at døren blir lukket til noe jeg ser på som viktig for fellesskapet vårt. 

Jeg sitter igjen med en vond følelse: Hvordan skal jeg forholde meg til dette de neste 40 årene av livet mitt? Betyr det at jeg må gi opp den delen av meg selv som lengter etter å dele opplevelser, for å tilpasse meg hans nei? Eller skal jeg gjøre slike ting alene eller sammen med venner – og i så fall, hvordan vil det påvirke forholdet vårt? La meg legge til at vi reiste mye tidligere. 

Jeg lurer på hvordan andre i lignende situasjoner har funnet en balanse. Er det mulig å akseptere at man er så forskjellig, eller er det et varsel om at man beveger seg i ulike retninger?

Anonymkode: ac5b3...ed9

[Anonym bruker]

Men er det bare teater og opera han ikke vil, eller vil han bare sitte hjemme uten å gjøre noe?

Her har det blitt ganske forskjellig pga sykdom, jeg klarer ikke like nye rett og slett.

Så her gjør jeg noe, både fordi det er sunt for meg også (selv om dørstokkmila kan være tøff), men også for å glede mannen og pleie forholdet vårt, samtidig som han også gjør mye med venner, uten meg.

Anonymkode: 557f9...504

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (19 minutter siden):

Men er det bare teater og opera han ikke vil, eller vil han bare sitte hjemme uten å gjøre noe?

Her har det blitt ganske forskjellig pga sykdom, jeg klarer ikke like nye rett og slett.

Så her gjør jeg noe, både fordi det er sunt for meg også (selv om dørstokkmila kan være tøff), men også for å glede mannen og pleie forholdet vårt, samtidig som han også gjør mye med venner, uten meg.

Anonymkode: 557f9...504

Han er strålende fornøyd med å drive hjemme og pusle omkring der. I sommer var vi på en kort tur, hvor han hele tiden var mest opptatt av være hjemme. Vi var ikke mer enn tre timer unna så da kunne vi raskt da hjem. Det føles mest som å fra på tur med en tenåring. 

Men jeg føler meg lurt. Nå er ungene ute av huset, økonomien er bra, og så skal vi ikke finne på noe noen gang. Da ungene var små greide vi å lure oss til små turer flere ganger i året. Det er ikke noen dealbreaker, for han har mye bra for seg ellers, men jeg må finne min egen vei her da. 

Anonymkode: ac5b3...ed9

[Anonym bruker]

Siden han ellers er en god ektemann kan du jo gå på teater og opera med venninner, familie osv.  

Har du foreslått andre aktiviteter?  Vin-/ølsmaking, museum, spa, fjelltur...  For meg ville det kanskje vært en dealbreaker å ha en mann som ikke ville gjøre noe som helst sammen med meg utenfor hjemmet.  Jeg ønsker "alt", hjemmekos, aktiviteter sammen og aktiviteter hver for oss.  

Anonymkode: 33124...f4c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 minutter siden):

Siden han ellers er en god ektemann kan du jo gå på teater og opera med venninner, familie osv.  

Har du foreslått andre aktiviteter?  Vin-/ølsmaking, museum, spa, fjelltur...  For meg ville det kanskje vært en dealbreaker å ha en mann som ikke ville gjøre noe som helst sammen med meg utenfor hjemmet.  Jeg ønsker "alt", hjemmekos, aktiviteter sammen og aktiviteter hver for oss.  

Anonymkode: 33124...f4c

Jeg foreslo museum, Roseslottet, en helg i Stavanger - ingen av oss har vært der i tillegg til teater/opera. Poenget var ikke opera, poenget var å gjøre noe sammen. Jeg er litt som deg tror jeg, vil ha alt. Jeg ble veldig deppa av utsikten til at vi ikke skal gjøre noe annet enn å tråkke omkring hjemme eller på hytta resten av livet. 

Anonymkode: ac5b3...ed9

[Anonym bruker]

Og la meg legge til, han er veldig glad i opera så det var en åpning for å gjøre noe han likte. 

Anonymkode: ac5b3...ed9

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Jeg er 49 år og står i en situasjon jeg sliter med å finne ut av. Jeg har alltid satt pris på opplevelser – enten det er en reise, en konsert, teater eller bare en spesiell tur sammen. Til bursdagen min ønsket jeg meg en opplevelse sammen med mannen min, men responsen jeg fikk var at han i alle fall ikke ville ha noen opplevelse i gave, og at han ikke på noen måte hadde behov for å gå i opera eller teater. Og da ble det jo ikke så veldig artig å skulle "få" denne gaven. 

Jeg kjente meg både avvist og trist. For meg handler det ikke først og fremst om selve aktiviteten, men om å dele tid, opplevelser og minner sammen. Når han så tydelig sier nei, opplever jeg at døren blir lukket til noe jeg ser på som viktig for fellesskapet vårt. 

Jeg sitter igjen med en vond følelse: Hvordan skal jeg forholde meg til dette de neste 40 årene av livet mitt? Betyr det at jeg må gi opp den delen av meg selv som lengter etter å dele opplevelser, for å tilpasse meg hans nei? Eller skal jeg gjøre slike ting alene eller sammen med venner – og i så fall, hvordan vil det påvirke forholdet vårt? La meg legge til at vi reiste mye tidligere. 

Jeg lurer på hvordan andre i lignende situasjoner har funnet en balanse. Er det mulig å akseptere at man er så forskjellig, eller er det et varsel om at man beveger seg i ulike retninger?

Anonymkode: ac5b3...ed9

Virker som de fleste begynner å få opp øynene og innse at man har det mye bedre uten en mann... detxer og blir bare daukjøtt. Noen ganger er muskelkraft greit, men det kan leies inn.

Anonymkode: 83f97...a2d

[Anonym bruker]

Ja og nei. En del opplevelser kan du fint dele med venner, finn deg en likesinnet reisekamerat, for du skal ikke kun sitte på hytta når du vil oppleve verden. Så er det litt gi og ta. Han må delta litt i ditt liv og du litt i hans. Kanskje noen opplevelser er lettere å delta på enn andre her. Finne en balanse? 
 

Det blir litt hybrid, men så lenge dere har det godt ellers, er det ikke noe feil i å oppleve litt av livet med andre enn kun partner. 

Anonymkode: 0a63e...ba7

[Anonym bruker]

Kan han ha sosial angst? Dra med venninner da. Ikke alle er like gira på slike ting. Min mann liker ikke slike sosiale greier, men da gjør jeg det med venner. Så drar jeg og mannen på turer og ferier ellers. 

Anonymkode: ac14b...011

[Anonym bruker]

Hadde ikke holdt ut med en sofasliter og en heimføing. Å komme seg litt ut av huset er sunt og godt. 
Ville ikke blitt lenge i et slikt forhold 

Anonymkode: ff729...917

[Anonym bruker]

Hvorfor ikke si at du ønsker at dere reiser bort for å være sammen bare dere. Menn tenker fort veldig bokstavlig og når du sier opera etc så er det som han tror du vil

Anonymkode: 440c8...ffe

[Anonym bruker]

12 minutes ago, Anonym bruker said:

Hadde ikke holdt ut med en sofasliter og en heimføing. Å komme seg litt ut av huset er sunt og godt. 
Ville ikke blitt lenge i et slikt forhold 

Anonymkode: ff729...917

Så sant ikke dette er noe som har skjedd nå nylig så vet HI vel at det er slik han er?

Anonymkode: 440c8...ffe

[Iiiiik]

Å stå på terskelen til en endring i livet betyr at man må anstrenge seg for å få det nye til å bli bra. Hvis han ikke ønsker noen felles opplevelser, og det er viktig for deg, trues jo forholdet. Selv om det ikke er viktig for ham, bør han kunne gjøre det innimellom for deg og for forholdet. Ellers må parforholdet leves kun på hans forutsetninger, og det funker neppe på sikt. 

[the amazing spidermamma]

Det som jeg reagerer på, er egentlig at han ikke har noen som helst interesse av å glede deg på bursdagen din. 

Greit nok at det ikke var akkurat hans favoritt-ting å gjøre, men hva med å glede kona si, da? 

[Anonym bruker]

Vi er litt eldre enn dere, 51 og 55 år, og står i samme situasjon. De to eldste barna har flyttet hjemmefra, og 18-åringen som er igjen hjemme lever sitt liv og er ikke så interessert i oss lenger. Hun vil heller på ferie med venner enn med oss liksom....

Vi har snakket mye om det, hvordan vi ønsker at neste fase av livet skal være. Hva slags felles fotfeste og felles opplevelser vi vil ha, men også hvordan vi ønsker at hverdagen skal være. Det er uvant å lage middag til to og ikke til fem, ikke ha noen å kjøre og hente på treninger og allverdens, ingen å hjelpe med lekser, ikke ha et vaskerom fullt av klær å vaske osv.

Så da må livet fylles med nye ting, vi er ikke helt klare til å sette oss til med tøflene og avisen helt enda, vil har da enda noen gode år igjen.

Jeg tror det er det dere må gjøre, snakke sammen om livet videre. Hva slags ønsker har dere, hva slags forventninger. Man må gjerne gi og ta litt da, selv om man har vært sammen i snart 30 år er det ikke sikkert man ønsker helt det samme hele tiden.  Da er det rom for å gjøre ting hver for seg også.

Som at gubben reiser til England en gang i året og ser fotballkamp med gutta, og at jeg og søsteren min har en jentetur i året hvor vi bor på hotell, shopper og koser oss.

Men vi gjør ting sammen også, forrige helg var vi på stand-up sammen, jeg har aldri vært på stand-up i hele mitt liv, men det var fint å le litt sammen.

Det er balansen som er viktig her, gi og ta, glede og bli gledet, ofre og bli ofret for, ha det fint sammen, skape minner og kose seg.

Anonymkode: 557f9...504