Omsorgstretthet overfor venner og familie..?

[Anonym bruker]

Lurer på om andre har erfaring eller kjenner seg igjen. Helt siden tenårene har jeg vært den typiske personen "alle" har betrodd seg til, bedt om råd fra og grått på skulderen til. Også min mor har lent seg mye på meg gjennom tidlige 20-år. Denne rollen har blitt en del av min identitet, noe jeg har vært stolt av.

Jeg utdannet meg til et omsorgsyrke, og er jevnlig og ofte i kontakt med andre menneskers lidelse. Har jobbet i over 20 år med dette. 

Så har jeg fått et barn med diagnoser og spesielle behov. Barnet trenger selvsagt veldig mye ekstra av omsorg og oppfølging. Vil trenge meg til jeg ligger i graven. 

I mellomtiden har livet vært brutalt mot flere nære venninner og familiemedlemmer. Det har vært skilsmisser, dødsfall, alvorlig sykdom, vemmelige ekser, krevende barn. Det er jo naturlig at jeg blir involvert i mye av dette, og jeg har følelsene på stilk og kjenner følelsene deres nesten som om de er mine egne. 

Nå sliter jeg med søvn og følelse av stress. Jeg kjenner meg irritabel og kvalt av alle som skal ha en bit av meg. Det er plinging på telefonen støtt og stadig. Min mor synes vi ringes for sjelden, men vi snakker minst en halvtime i uken. Det synes jeg faktisk er nok!! Jeg har våte drømmer om en uke i ensomhet, uten noen andre mennesker og uten noen lyder på telefonen. 

Andre med lignende erfaringer? Hva kan jeg gjøre?

Anonymkode: 8285f...546

[Anonym bruker]

Hvis du kan få noen til å se etter barnet ditt en ukes tid kan du i første omgang ta deg en hyttetur til et sted "uten dekning". I tillegg anbefaler jeg å skru av varslinger, i hvetfal lyden, og heller sjekke når det passer deg. Det var noen praktiske grep. Hovedutfordringen er nok rollen du har påtatt deg i familien og blandt vennene. Der må du nok være ærlig og fortelle at nå er det du som er sliten og har det vanskelig. Da har du ikke kapasitet til deres problemer på samme måte som tidligere, selv om du er like glad i dem. Det er skummelt å si, siden det bryter med det du føler er din identitet, men det kan være nødvendig.

Anonymkode: 2ace0...b6a

[Anonym bruker]

Tusen takk ❤️. Du har helt rett.

Anonymkode: 8285f...546

[Anonym bruker]

Ja. For tre år siden kortsluttet jeg rett og slett, lite søvn og mat var fysisk sett en pådriver. Lærte på den harde måten å sette de grensene som er nødvendig for at du selv ikke er knestående. Så må du også ta noen valg, hvem er det som er din hovedprioritet å hjelpe? Det er jo egentlig et enkelt svar på det, barnet ditt. 
 

Jeg har blitt veldig god på å sortere dagens problem og morgendagens, min utfordring å løse, andres utfordring å løse. Det skal jeg ikke ta stilling til i dag, da må det vente. Det har resultert i at noen kan bli litt fornærmet fordi jeg ikke involverer meg i det akkurat nå. Men skal jeg i det hele tatt klare dagen i dag, så må det faktisk vente. Eller den det gjelder må finne en annen løsning selv. Ikke minst bevilge seg selv pauser. Det er så banalt som å skru av telefonen når du går en tur. Gjør deg utilgjengelig, trenger ikke å være lenge, men den tiden er kun din. Du er ikke 112, det meste kan faktisk vente. 

Anonymkode: 70969...e8d

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i hele historien din. Jeg er bare litt foran deg i løypa. Det jeg gjorde var å ta noen grep i samtaler med de som egentlig bare ringte eller kom for å dumpe all gørra i mitt fang og gå, gjerne samme gørra gang på gang. Jeg begynte å utfordre dem. "Dette fortalte du om forrige gang vi snakket sammen. Hva har du gjort for å fikse på dette siden da? Har du ringt den eller den som du sa du skulle?" osv. Jeg fant meg ikke i å bare være den varme, forståelsesfulle, som tok imot alt og bare trøstet og forsto lengre. Da sluttet etter hvert noen å ringe bare for å klage. Jeg mistet et par venninner på denne måten, men de tok i utgangspunktet bare kontakt når de trengte noe av meg og det var aldri motsatt. Jeg begynte også å si nei til å stille opp på alt mulig, sluttet å tilby meg å bake kake i alle sammenhenger og gikk over til å gjøre det bare når jeg hadde lyst. Det hjalp. Det var kjempeskummelt i starten, men det viste seg at folk flest ikke likte meg fordi jeg alltid sa ja, men fordi jeg var meg. 

Anonymkode: 753b4...31e

[Anonym bruker]

Ååå, tusen takk for fine svar🥰. Dette hjelper meg i å stå i at jeg må gjøre noen endringer. Jeg må prøve å endre kurs, elsker jo både jobb, familie og venner 😥.

Anonymkode: 8285f...546