Hvordan hadde du taklet å leve med noen som snakker om sykdom hver dag?

[Anonym bruker]

Jeg er bare nysgjerrig på hvordan andre takler, eller tenker at man takler, noe slikt.

Mannen min har vært syk i 7 år. Hver eneste dag er det snakk om smerte, tap, frustrasjon.. Selvsagt er det andre ting vi snakker om også. Likevel kommer vi inn på sykdommen hver dag, uten unntak. Om jeg er syk, ja da kan jeg bare tenke meg hvordan det er å være syk for alltid.. 

Jeg vet ikke om jeg orker mer. Helt ærlig. Det er som om det ligger et grått filter over samlivet. Jeg har mistet de romantiske følelsene helt. Nå er vi sammen som et team, familien AS, men jeg føler at jeg visner.

Og det er jo ikke jeg som er syk. Det er ikke meg det er synd på. 
 

Jeg har forsøkt å ta det opp. For det første er det en vanskelig ting å snakke om. For det andre hjelper det ingenting. Så jeg bare biter det i meg. 

Anonymkode: f770c...78b

[Anonym bruker]

"I gode og onde dager"?

"Ja". 

Anonymkode: beb3d...d01

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

"I gode og onde dager"?

"Ja". 

Anonymkode: beb3d...d01

Ja.. det er i gode og onde dager. Men når de «onde» dagene kommer så er det jaggu noe å tåle. I alle fall når man vet at det er for alltid. 
 

HI

Anonymkode: f770c...78b

[Anonym bruker]

Jeg hadde aldri taklet det. Jeg er utrolig dårlig på sykdom hos partneren min. 

Jeg kunne vist forståelse yil en viss grad, men mår det tar det meste av fokuset blir det for mye. 

Anonymkode: bbce2...2f0

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Jeg hadde aldri taklet det. Jeg er utrolig dårlig på sykdom hos partneren min. 

Jeg kunne vist forståelse yil en viss grad, men mår det tar det meste av fokuset blir det for mye. 

Anonymkode: bbce2...2f0

Man føler seg litt kvalt rett og slett. Særlig fordi jeg vet at det ikke vil gå over.

Alltid når han kommer inn døra er det første han sier noe relatert til hvor sliten han er eller hvor vondt han har. Det setter stemninga.. 

Når jeg ser på andre par som gjør kjekke ting sammen, reiser, ordner hus og hjem, går tur… så kan jeg ikke lenger huske at jeg hadde en sånn relasjon til mannen min. 
 

Og det er sikkert sytete av meg, men det er ikke noen steder jeg kan si disse tingene uten å sette han i et dårlig lys. Så da er et anonymforum et alternativ.. 

HI

Anonymkode: f770c...78b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (19 minutter siden):

Ja.. det er i gode og onde dager. Men når de «onde» dagene kommer så er det jaggu noe å tåle. I alle fall når man vet at det er for alltid. 
 

HI

Anonymkode: f770c...78b

 

Anonym bruker skrev (12 minutter siden):

Jeg hadde aldri taklet det. Jeg er utrolig dårlig på sykdom hos partneren min. 

Jeg kunne vist forståelse yil en viss grad, men mår det tar det meste av fokuset blir det for mye. 

Anonymkode: bbce2...2f0

For en motbydelig mentalitet... 

Anonymkode: beb3d...d01

[Anonym bruker]

Jeg er selv kronisk syk, kommer aldri til å bli bra, så jeg forstår mannens frustrasjon.. MEN, og det er et stort men! Han kan ikke bruke deg som terapeut. Her må han komme seg til terapeut/psykolog, for det første er det ikke sunt for forholdet deres at det er sykdommen som får mest plass, for det andre er det ikke sunt for mannen at han prater om det hver eneste dag. Det er tegn på at han ikke har bearbeidet at hverdagen nå er annerledes, og sjansen er stor for at han sitter med en bitterhet rundt det som ikke er sunn.

Har han vært på noe rehabiliteringsopphold?

Ville sagt det rett ut: du forstår at det er jævlig, men du tror han trenger noen han kan snakke med som kan gi ham de rette verktøyene til å takle den nye hverdagen, for du kan ikke dette.

Anonymkode: 33574...813

[Anonym bruker]

Du er kjæresten og partneren hans, ikke psykologen hans.

Jeg er kronisk syk og ufør, og veldig bevisst akkurat det altså.

Det er klart mannen min fikk "katta i sekken" da jeg ble syk. Verden min ble snudd på hodet, men det ble hans også. 

Det må tas hensyn til min sykdom i alt fra hverdag til ferie, økonomien ble endret, fremtidsplaner endret osv, og det selv om han og hans kropp var den samme.

Jeg har ikke noe problem med å se at pårørenderollen er tøff, og hadde heller ikke blitt overrasket om han gikk.

Men han ønsker å bli, han tar hensyn til mine begrensninger og har tilpasset livet sitt etter det.

Det minste jeg kan gjøre er å bidra det jeg kan, sørge for at vi har gode dager sammen og ihvertfall ikke syte.

Han kjenner meg godt, han merker om jeg har en dårlig dag, jeg trenger ikke si det. Og er det noe jeg ikke klarer holder det at jeg sier akkurat det, det klarer jeg ikke i dag, jeg trenger ikke legge ut i det vide og det breie om hvorfor.

Anonymkode: e5fc9...bb6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

 

For en motbydelig mentalitet... 

Anonymkode: beb3d...d01

Kan du ikke heller si litt om hvordan du takler det på en god måte? 
 

HI

Anonymkode: f770c...78b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 minutter siden):

Jeg er selv kronisk syk, kommer aldri til å bli bra, så jeg forstår mannens frustrasjon.. MEN, og det er et stort men! Han kan ikke bruke deg som terapeut. Her må han komme seg til terapeut/psykolog, for det første er det ikke sunt for forholdet deres at det er sykdommen som får mest plass, for det andre er det ikke sunt for mannen at han prater om det hver eneste dag. Det er tegn på at han ikke har bearbeidet at hverdagen nå er annerledes, og sjansen er stor for at han sitter med en bitterhet rundt det som ikke er sunn.

Har han vært på noe rehabiliteringsopphold?

Ville sagt det rett ut: du forstår at det er jævlig, men du tror han trenger noen han kan snakke med som kan gi ham de rette verktøyene til å takle den nye hverdagen, for du kan ikke dette.

Anonymkode: 33574...813

Veldig trist at du lever med kronisk sykdom ❤️ 

Han er garantert bitter, og han er i sorg. Livet ble ikke det han hadde sett for seg, og han føler på at han ikke strekker til. Jeg vet at han også har dårlig samvittighet overfor meg. 
 

Jeg har flere ganger sagt at han må snakke med noen som har kompetanse på dette - at jeg ikke har de verktøyene som trengs. Men det vil han ikke høre på. 
 

HI

Anonymkode: f770c...78b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 minutter siden):

Du er kjæresten og partneren hans, ikke psykologen hans.

Jeg er kronisk syk og ufør, og veldig bevisst akkurat det altså.

Det er klart mannen min fikk "katta i sekken" da jeg ble syk. Verden min ble snudd på hodet, men det ble hans også. 

Det må tas hensyn til min sykdom i alt fra hverdag til ferie, økonomien ble endret, fremtidsplaner endret osv, og det selv om han og hans kropp var den samme.

Jeg har ikke noe problem med å se at pårørenderollen er tøff, og hadde heller ikke blitt overrasket om han gikk.

Men han ønsker å bli, han tar hensyn til mine begrensninger og har tilpasset livet sitt etter det.

Det minste jeg kan gjøre er å bidra det jeg kan, sørge for at vi har gode dager sammen og ihvertfall ikke syte.

Han kjenner meg godt, han merker om jeg har en dårlig dag, jeg trenger ikke si det. Og er det noe jeg ikke klarer holder det at jeg sier akkurat det, det klarer jeg ikke i dag, jeg trenger ikke legge ut i det vide og det breie om hvorfor.

Anonymkode: e5fc9...bb6

Det virker som om at du har en god mentalitet, og at dere har løst det på en god måte ❤️

Slik vi har det så vet jeg ikke om jeg kommer til å klare å bli værende. Samtidig er det umulig å se for seg at jeg skal gå og sette han i en situasjon med både dårlig økonomi og utfordringer vad at jeg ikke er der og hjelper der det trengs. 
 

Hadde han bare kunnet holde igjen litt på sykdomsfokuset. Det er det jeg bare ikke orker mer av

HI

Anonymkode: f770c...78b

[sug lut]

Han må finne andre utløp enn deg om dette skal være mulig. Og det må du si til ham. Samtalegruppe,  psykolog, interesseorganisasjon eller egne venner (men de slites også ut) - det må være en investering han er villig til å gjøre om han vil være gift fremdeles. 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Man føler seg litt kvalt rett og slett. Særlig fordi jeg vet at det ikke vil gå over.

Alltid når han kommer inn døra er det første han sier noe relatert til hvor sliten han er eller hvor vondt han har. Det setter stemninga.. 

Når jeg ser på andre par som gjør kjekke ting sammen, reiser, ordner hus og hjem, går tur… så kan jeg ikke lenger huske at jeg hadde en sånn relasjon til mannen min. 
 

Og det er sikkert sytete av meg, men det er ikke noen steder jeg kan si disse tingene uten å sette han i et dårlig lys. Så da er et anonymforum et alternativ.. 

HI

Anonymkode: f770c...78b

Kanskje du skal gå å snakke med noen om hvordan du har det? Og evt par terapi? Det er tøft å være syk og det er tøft å være pårørende. 

Anonymkode: 6b730...884

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Jeg er bare nysgjerrig på hvordan andre takler, eller tenker at man takler, noe slikt.

Mannen min har vært syk i 7 år. Hver eneste dag er det snakk om smerte, tap, frustrasjon.. Selvsagt er det andre ting vi snakker om også. Likevel kommer vi inn på sykdommen hver dag, uten unntak. Om jeg er syk, ja da kan jeg bare tenke meg hvordan det er å være syk for alltid.. 

Jeg vet ikke om jeg orker mer. Helt ærlig. Det er som om det ligger et grått filter over samlivet. Jeg har mistet de romantiske følelsene helt. Nå er vi sammen som et team, familien AS, men jeg føler at jeg visner.

Og det er jo ikke jeg som er syk. Det er ikke meg det er synd på. 
 

Jeg har forsøkt å ta det opp. For det første er det en vanskelig ting å snakke om. For det andre hjelper det ingenting. Så jeg bare biter det i meg. 

Anonymkode: f770c...78b

Jeg tror jeg hadde taklet det dårlig. 
 

Joa, jeg lovet i «gode og onde dager», men det betyr ikke at man skal tåle «alt» - spesielt ikke når man snakker om resten av livet. Å takle sykdom og tap av funksjon er en ting - det hadde jeg glatt klart. Å takle en som bare er opptatt av «det onde», som ikke evner å være positiv, som bare ser begrensninger og som ikke gjør noe for at den andre skal oppleve gode dager - DET hadde jeg ikke taklet. 
 

Selv med sykdom, smerter, funksjonstap osv så er det mulig å ikke dumpe alt det negative på partneren, det går an å se det gode i livet, fokusere på det som man faktisk kan gjøre, ha gode samtaler om andre ting enn sykdom osv - det handler mye om i stilling!

Anonymkode: 4b60a...2b4

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Kan du ikke heller si litt om hvordan du takler det på en god måte? 
 

HI

Anonymkode: f770c...78b

Det skrev jeg i aller første sitat. 

Anonymkode: beb3d...d01

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (18 minutter siden):

Det skrev jeg i aller første sitat. 

Anonymkode: beb3d...d01

Jeg tror på at du tror at du gjorde det, men det stemmer altså ikke. Du bare kommer med dumme og slemme kommentarer og har nok ikke peiling på hva det koster å stå i det som hi sliter med. 

Anonymkode: b4436...b92

[Anonym bruker]

Det hadde jeg ikke taklet i det hele tatt. Man har ett liv. Jeg ville ikke brukt store deler av det på å være miserabel med en mann som kun fokuserer på det negative. Det suger energi og livsglede.

Anonymkode: 669e3...929

[Anonym bruker]

Dere må snakke sammen om hva dere skal snakke om. Vi er i en lignende situasjon, men det handler ikke om sykdom men en sak vi står i. Jeg kunne snakket om dette hele tiden, mens mannen min takler ikke dette. Så vi setter av tid til å snakke om det, og resten av tiden skal det ikke nevnes, slik at han får puste. 
Jeg har ei venninne som er kronisk syk, jeg orker ikke en gang å sende en sms til henne, for da renner det inn lange tekster med vondter og diagnoser. Jeg orker ikke. Greit å nevne det, men ikke spise meg opp. 
Du må si fra til mannen at det er greit å nevne at han har vondt, og snakke litt om det men at det ikke må overskygge hele samlivet. Jeg forstår han også, han er lei av å kjenne på vondter og du er lei av å høre om det. 

Anonymkode: 336c2...1fd

[Himmel og hav]

Dere må ha en skikkelig prat. Han kan ikke på den ene siden dumpe alt som plager han på deg og så i neste øyeblikk ikke ville snakke om det. Han kan ikke rømme fra dette lenger. Han trenger hjelp, og nå er dere kanskje der at han må velge om han skal oppsøke hjelp eller om han skal leve alene? Du må være dønn ærlig på det, selv om det vil gjøre han vondt, og si at om forholdet deres skal overleve sykdommen hans så må ting gjøres annerledes. Du kan ikke dag etter dag, år etter år være hans søppelbøtte. Han må få beskjed om at han bruker deg opp og at dere må ta tak sammen om dette skal vare. Det finnes kurs, det finnes terapeuter, det finnes andre ressurser dere og han kan benytte dere av. Og du, det er klart at han har det tungt som har fått en kronisk sykdom, men det er søren ikke lett å være deg heller. Du skal ikke måtte tåle alt og han er direkte slem og egoistisk når han skal trumfe din sykdom med sin egen. Landet er fullt av folk med kroniske og alvorlige sykdommer som også er gode partnere, omsorgsfulle når den andre er syk og som har blikket opp og fram og ikke langt inn i egen navle, som det høres ut som mannen din har. 

[Iiiiik]

Vi har et vennepar der han har bipolar lidelse, og detter ned i mørket 6-8 mnd i året. Det har han gjort i 25 år! Da orker han ikke å forholde seg til andre enn kona og så vidt til barna. Når han er oppe snakker han om sykdom, og hva han tror vil hindre at han blir deprimert igjen. Jeg har tenkt mange ganger at jeg ikke skjønner at hun holder ut. I gode og onde dager, helt klart, men hvor går grensa. Det er få gode dager hos dem, og svært lite som foregår på hennes premisser. Han er naturlig nok ufør, og klarer i liten grad å holde fast i hobbyer og venner. Så mitt svar er nok at jeg ville krevd at han fikk hjelp til å sortere egne følelser, ellers hadde jeg nok ikke orket. Nå er det vel sånn at du en del dager gruer deg til han kommer hjem, for da vet du at klaginga kommer. Over tid dør jo kjærlighet og raushet i et sånt klima. 

[Anonym bruker]

Det hadde jeg aldri i verden orket. Da hadde kjærligheten forsvunnet på null komma niks. Si han må skjerpe seg. Med mindre det er dødelig er det ikke noen grunn til å syte og klage i mange år. 

Anonymkode: 5d4c9...6e4

[Anonym bruker]

Fra ei som er selv kronisk syk og var sengeliggende i 1 år pga det, så er jeg så glad for at mannen min stod ved min side. Jeg har vært syk i 14 år og det er kjempe tøft. Har sagt til mannen flere ganger når jeg var på dårligste at han må gå, hvorfor han er med meg osv. men ekte kjærlighet tåler det meste. Det å forstå at livet kan man ikke kontrollere og man kan selv havne i en slik situasjon. Tenk om mannen eller dama deres hadde forlatt dere. Det er beintøft å stå i både som pårørende og den som er syk. Man får en helt annen hverdag enn normalen og man føler tapt liv på begge sider. Det er viktig å snakke sammen om dette, ikke bare sykdommen men å fortelle om hvordan man har det. Hva man kan gjør for at forholdet skal bli lettere sammen. Nå har jeg heldigvis blitt bedre i formen og vi skal gifte oss nå snart❤️

Anonymkode: 6b730...884