Tips? Ganske fortvila her

[Anonym bruker]

Sønnen var flyttet på internat med en kompis - 3 timer hjemmefra.

Kompisen har slitt fra første dag og i dag ble det bestemt at han skulle flytte hjem igjen. Sønnen min sitter igjen og er fortvila. Han ønsker å gå på skolen, men det føles tomt og trist når kompisen ikke er der lenger. De delte også rom.

Jeg har snakket med han og oppmuntret han til å ta kontakt med andre for å få med sosial omgang, men han synes det er vanskelig.

Jeg har også snakket med han om at det finnes andre muligheter hvis det ikke skulle fungere for han der oppe, men at jeg ønsker at han prøver litt først før han gir opp.

Jeg hørte at det bristet i stemmen når jeg snakket med han på telefonen, tydeligvis veldig vanskelig for han dette.

 

Og jeg kjenner at dette gjør så utrolig vondt selv. Jeg har vært skikkelig nedfor å grått flere ganger i dag. Får så vondt av sønnen min.

Han vet såkalt ikke noe om hvor vondt jeg har det, holder meg sterk gjennom samtalene. 
 

Noen som har vært borti lignende og har tips? Han er 16 år.

Anonymkode: 690de...fe6

[Østerdølen]

Dette kommer til å gå seg til. Innen to uker har han funnet seg noen venner, for alle som bor på internat er på ny plass de også, så alle ønsker å finne noen å henge sammen med. Dette er en god erfaring som vil gjøre han godt. Han lærer at selv om noe er skummelt og ensomt i starten, blir det bedre etterhvert. 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Sønnen var flyttet på internat med en kompis - 3 timer hjemmefra.

Kompisen har slitt fra første dag og i dag ble det bestemt at han skulle flytte hjem igjen. Sønnen min sitter igjen og er fortvila. Han ønsker å gå på skolen, men det føles tomt og trist når kompisen ikke er der lenger. De delte også rom.

Jeg har snakket med han og oppmuntret han til å ta kontakt med andre for å få med sosial omgang, men han synes det er vanskelig.

Jeg har også snakket med han om at det finnes andre muligheter hvis det ikke skulle fungere for han der oppe, men at jeg ønsker at han prøver litt først før han gir opp.

Jeg hørte at det bristet i stemmen når jeg snakket med han på telefonen, tydeligvis veldig vanskelig for han dette.

 

Og jeg kjenner at dette gjør så utrolig vondt selv. Jeg har vært skikkelig nedfor å grått flere ganger i dag. Får så vondt av sønnen min.

Han vet såkalt ikke noe om hvor vondt jeg har det, holder meg sterk gjennom samtalene. 
 

Noen som har vært borti lignende og har tips? Han er 16 år.

Anonymkode: 690de...fe6

Uff, det hørtes ikke greit ut. Selvsagt et slag i ansiktet, når kameraten flyttet hjem. De hadde jo planlagt dette sammen. Det er jo ikke alle det passer for å bo på internat, men enig med hun over her at det sansynligvis vil gå seg til. Særlig hvis han er normalt omgjengelig, og ikke har for vanskelig med å få seg venner. Det holder at han finner èn han "klikker" med, så vil ting oppleves lettere.  Hva med å finne en slags frist? Gi det frem til høstferien i det minste. Er det like ille da, så får man kanskje vurdere andre alternativer. Men han kommer kanskje hjem i helgen, så dere får pratet litt mere da. Håper det ordner seg. Du er en flink mor, som holder deg sterk for sønnen din, men klart det er vanskelig når det kjæreste man har er så lei seg💗

Anonymkode: 0e5b0...e5e

[Anonym bruker]

Tipset er dessverre bare å stå i det og la ham jobbe seg gjennom det. Det er klart det er vondt, men det viktigste man gjør for ungene sine er å la dem lære seg hvordan de møter og overvinner motgang. Det er noe man må øve seg på, det er ikke en medfødt kompetanse. Som 16-åring er tiden moden. 
Ellers virket det lurt med en tidsfrist. 

Anonymkode: 99609...711

[Anonym bruker]

Hvis han er så avhengig av kameraten tror jeg dette faktisk var til det beste. Ja det er tomt i starten, men går nok ikke mange dagene før det er glemt.

Anonymkode: 243d4...548

[Anonym bruker]

Enig med de fleste her at det handler om å stå i det. Veldig vanlig å få enormt hjemlengsel i starten. Men det som er så bra er at han bor på et internat og ikke på en hybel alene 🙌🏻

Er det mulig for han å snakke med en studieveileder eller sosiallærer på skolen? Eller en voksenperson på internatet? Det er noe med å fange opp de som er ensomme og sørge for at de dyttes inn i sosiale settinger fremover. 

Kan hende han sier at han ikke vet hva han skal si, så greit å fore han med noen setninger.

- jeg hadde planlagt dette året sammen med kompisen min, men nå som han har dratt hjem så har jeg lyst å dra også.

- mamma sier at jeg må forsøke litt til, men jeg vet ikke hvordan jeg skal fikse det.

Åpen, ærlig og enkle setninger som han kunne sagt selv. 

 

Anonymkode: 2b0fe...8c7

[oslofrk]

Anonym bruker skrev (59 minutter siden):

Enig med de fleste her at det handler om å stå i det. Veldig vanlig å få enormt hjemlengsel i starten. Men det som er så bra er at han bor på et internat og ikke på en hybel alene 🙌🏻

Er det mulig for han å snakke med en studieveileder eller sosiallærer på skolen? Eller en voksenperson på internatet? Det er noe med å fange opp de som er ensomme og sørge for at de dyttes inn i sosiale settinger fremover. 

Kan hende han sier at han ikke vet hva han skal si, så greit å fore han med noen setninger.

- jeg hadde planlagt dette året sammen med kompisen min, men nå som han har dratt hjem så har jeg lyst å dra også.

- mamma sier at jeg må forsøke litt til, men jeg vet ikke hvordan jeg skal fikse det.

Åpen, ærlig og enkle setninger som han kunne sagt selv. 

 

Anonymkode: 2b0fe...8c7

Enig! Det er ikke lett å føles seg alene, hverken når man er voksen, eller 16år. Klasselærer/sosiallærer. De er helt sikkert godt kjent med lignende situasjoner og kan hjelpe ham litt diskret . Masse lykke til! 

[Anonym bruker]

En 16 åring er ikke voksen, og vi vil så gjerne hjelpe de og være der for de, men nå må de klare seg litt selv.

Det er vanskelig for dem, og vanskelig for oss, å klippe den navnestrengen 🙈

Jeg ville nok tatt kontakt med den kontaktpersonen dere har på internatet eller skolen og fortalt hva som hadde skjedd, så de har et ekstra øye på han og hjelper han litt med dette første hinderet for å bli mer sosial. Det er mye lettere å gå ut og bli kjent med folk når man har noen å gå sammen med, det er skummelt å være alene.

Men mest sannsynlig er det flere som er alene, og plutselig er de en gjeng,

Har selv en datter som begynte på vgs i høst, og hun sa det ikke var noen hun kjente i klassen, men det fine var at ingen andre kjente hverandre heller. De var 11 jenter i klassen som var helt ukjente for hverandre. Det beste utgangspunktet, for ingen "gjenget seg" første dagene og alle var interessert i å bli kjent med nye mennesker. Litt kleint første dagene, men nå går det så mye bedre.

Det er jeg sikker på at det vil gjøre for din sønn også, han må bare komme seg gjennom disse første ukene.

Anonymkode: 2c639...6be

[Anonym bruker]

Jeg hadde undersøkt hvilke muligheter han har parallelt med at han prøver å bli kjent med noen nye f.eks. frem til høstferien, om det ikke er en tidligere frist for å be om overflytting. Han går kanskje på en spesiell linje ettersom han bor på internat, eller er det bare langt til nærmeste videregående (men da hadde han vel kanskje hatt flere kjente der)?

Er det ingen alternativer så tenker jeg jo at han enten må stå i det, eller ta et år pause for å modnes og prøve på nytt neste år. 16 år er fortsatt ganske ungt, selv om mange må flytte så tidlig. Det er kanskje vanskeligere å omstille seg når han var innstilt på å gå der med kameraten.

Jeg flytte selv på hybel etter ungdomsskolen for å gå på videregående, men fikk raskt venner både i klassen og blant dem som bodde i samme hybelhus. Flyttet alene, kjente ingen der fra før og var egentlig ganske sjenert, men det gikk fint 😊 Nå hatet jeg å bo hjemme så det var en fantastisk frihetsfølelse å bo for meg selv (dårlig forhold til steforelder).

Anonymkode: b6272...dd7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (47 minutter siden):

Jeg hadde undersøkt hvilke muligheter han har parallelt med at han prøver å bli kjent med noen nye f.eks. frem til høstferien, om det ikke er en tidligere frist for å be om overflytting. Han går kanskje på en spesiell linje ettersom han bor på internat, eller er det bare langt til nærmeste videregående (men da hadde han vel kanskje hatt flere kjente der)?

Er det ingen alternativer så tenker jeg jo at han enten må stå i det, eller ta et år pause for å modnes og prøve på nytt neste år. 16 år er fortsatt ganske ungt, selv om mange må flytte så tidlig. Det er kanskje vanskeligere å omstille seg når han var innstilt på å gå der med kameraten.

Jeg flytte selv på hybel etter ungdomsskolen for å gå på videregående, men fikk raskt venner både i klassen og blant dem som bodde i samme hybelhus. Flyttet alene, kjente ingen der fra før og var egentlig ganske sjenert, men det gikk fint 😊 Nå hatet jeg å bo hjemme så det var en fantastisk frihetsfølelse å bo for meg selv (dårlig forhold til steforelder).

Anonymkode: b6272...dd7

Enig. Ikke bare sitt på hendene og vent. Han bør absolutt prøve å stå litt i det, men det kan være lurt å se hva alternativene er også.

Anonymkode: 0e5b0...e5e

[Admin]

Tråden er ryddet for avsporinger.

Admin

[Anonym bruker]

Det var da voldsomt til uselvstendighet og putesying.

Anonymkode: 5a824...0f3