Noen her som har engstelig unnvikende personlihgetsforstyrrelse?

[Anonym bruker]

Jeg har den diagnosen. Det du skriver, hi, kjenner jeg veldig igjen. Det er mange likhetstrekk med autisme, ADHD, PTSD osv. Slik jeg opplever diagnosen, så er det sosial angst med en god dose lav selvtillitt & selvfølelse, og et ønske om å unngå alt som er ubehagelig. Snakk med fastlegen og prøv å få til en utredning. 
 

Anonym bruker skrev (På 24.8.2025 den 16.53):

Sniker du deg avsted fra sosiale ting uten å si hadet, bytter dagligvarebutikk, frisør, lege osv ofte?

 

Anonymkode: fc574...519

Dette har ingenting med diagnosen å gjøre. 

Anonymkode: ce22a...541

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 timer siden):

Hva føler du ikke stemmer? 

Anonymkode: 4e1b5...173

Det jeg ikke kjenner meg igjen i asperger diagnosen er rigiditet, særinteresse, overfølsomhet, stimming, maskering i tillegg til at jeg ikke har problemer med å tolke sosiale koder, jeg tolker heller ikke ting bokstavelig og forstår ironi og sarkasme. 

Anonymkode: de479...278

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 23.8.2025 den 19.35):

Hvilke symptomer har du på diagnosen og hvordan påvirker den deg i hverdagen?
Er det vanskelig for deg å få venner og kjæreste?
Frykten for å bli avvist og kritisert kjenner du på det også blant nær familie og venner eller er det mer folk du ikke kjenner så godt?


Lurer på om jeg har diagnosen så derfor jeg spør  

Anonymkode: de479...278

Jeg har.

I hverdagen preger det meg mest i jobbsituasjoner. Jeg får angst hver gang jeg skal på jobb fordi jeg er redd for å ikke kunne svaret på det kundene spør meg om og at jeg da må ty til mine kollegaer for hjelp. Mer nøyaktig så er jeg da redd for at kollegaene mine skal tenke at jeg er dum, uegnet, har lærevansker (  ) osv.. så dagen blir veldig angstpreget.

I nye relasjoner til andre så gjør det at jeg på ett tidspunkt trekker meg litt unna/tilbake fordi jeg brått blir usikker på min egen verdi. Er jeg god nok? Er jeg kjedelig? Er de fortsatt like interessert i meg? Dette er en vond tid med mye grubling, der jeg prøver å overbevise meg selv om at dette kun er diagnosen min som kødder til hodet mitt og ikke sannheten.

Jeg blir også veldig var og sår på avvisning eller det JEG opplever som avvisning. Som feks om min mor og mine søstre gjør noe uten meg. Hvorfor får ikke jeg bli med, liker de meg ikke så godt? 

Men jeg nevner aldri dette til noen, for jeg er jo livredd for at folk skal se hvor fucket jeg er inni meg, men samtidig så lengter jeg etter å bli sett og forstått. Så dette er en veldig ensom diagnose med mye tankekjør.

Det er ikke vansklig for meg å komme i kontakt med nye mennesker og jeg har heller ingen problem med sosiale tilstelninger. Faktisk så er det kjekkeste formen for sosialisering for meg store arrangemang med mye folk for da kan jeg "gjemme meg litt bort", men alikevell være sosial og med uten at jeg nødvendigvis trenger å holde en samtale i gang på egenhånd. (smalltalk og en-til-en samtaler over tid er utmattende.) 

Anonymkode: 8c77f...a97

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Jeg har.

I hverdagen preger det meg mest i jobbsituasjoner. Jeg får angst hver gang jeg skal på jobb fordi jeg er redd for å ikke kunne svaret på det kundene spør meg om og at jeg da må ty til mine kollegaer for hjelp. Mer nøyaktig så er jeg da redd for at kollegaene mine skal tenke at jeg er dum, uegnet, har lærevansker (  ) osv.. så dagen blir veldig angstpreget.

I nye relasjoner til andre så gjør det at jeg på ett tidspunkt trekker meg litt unna/tilbake fordi jeg brått blir usikker på min egen verdi. Er jeg god nok? Er jeg kjedelig? Er de fortsatt like interessert i meg? Dette er en vond tid med mye grubling, der jeg prøver å overbevise meg selv om at dette kun er diagnosen min som kødder til hodet mitt og ikke sannheten.

Jeg blir også veldig var og sår på avvisning eller det JEG opplever som avvisning. Som feks om min mor og mine søstre gjør noe uten meg. Hvorfor får ikke jeg bli med, liker de meg ikke så godt? 

Men jeg nevner aldri dette til noen, for jeg er jo livredd for at folk skal se hvor fucket jeg er inni meg, men samtidig så lengter jeg etter å bli sett og forstått. Så dette er en veldig ensom diagnose med mye tankekjør.

Det er ikke vansklig for meg å komme i kontakt med nye mennesker og jeg har heller ingen problem med sosiale tilstelninger. Faktisk så er det kjekkeste formen for sosialisering for meg store arrangemang med mye folk for da kan jeg "gjemme meg litt bort", men alikevell være sosial og med uten at jeg nødvendigvis trenger å holde en samtale i gang på egenhånd. (smalltalk og en-til-en samtaler over tid er utmattende.) 

Anonymkode: 8c77f...a97

Takk for svar. Har du gått eller går du i terapi? Har det såfall blitt bedre?

Anonymkode: de479...278