Skal man ikke ha et liv utenom jobb?

[Anonym bruker]

Hei, 

Etter flere år i en meget tøff jobb har jeg nå møtt veggen totalt og er 100% sykemeldt. NAV maser om at jeg skal ut i arbeidsutprøving så fort jeg er frisk nok, fordi jeg har en utdannelse. Denne utdannelsen er ikke noe jeg har jobbet innenfor de siste 6 årene, heller ikke før det. 
 

Jeg har hatt mange tøffe tak de siste årene som har resultert i flere psykiske smeller og jeg har nå nok med å eksistere. Psykolog mener jeg bør bli ufør, mens NAV mener noe annet. 
Er det virkelig slik at jeg ikke kan bli ufør fordi jeg kanskje klarer å jobbe, men da blir liggende på et mørkt rom resten av døgnet? 
Til det kommer en ny smell med sykemelding pga konstant dårlig samvittighet fordi jeg ikke orker å være en del av familielivet. 
 

Dette kommer til å knekke meg og forholdet mitt til mann og barn. Er det virkelig viktigere å ha en jobb enn å ha en familie? 

Anonymkode: 52297...da3

[Anonym bruker]

I utgangspunktet tenker jeg ja, å ha en jobb og klare forsørge seg er første pri i livet. Har man ikke kapasitet til barn i tillegg så får man ikke barn.

Men når barna allerede er født må de selvfølgelig tas vare på, da er det første pri.

Du kan ikke bli ufør uten å gå gjennom arbeidstrening, det er sånn det er, heldigvis.

Kanskje klarer du jobbe 30%, kanskje 60%  eller kanskje 100% i et annet yrke enn du har jobbet så langt. De kan jo ikke bare gi uføretrygd til folk uten at de har prøvd.

Jeg er selv ufør etter en hjerneskade jeg fikk i en ulykke i begynnelsen av 40 årene. Jeg prøvde i to år før jeg søkte ufør, jeg ønsket jo ikke å bli 100% ufør og håpet i det lengste jeg skulle klare 40% jobb. Det viste seg å ikke gå, men jeg har virkelig prøvd, det er godt for meg å vite, og det er virkelig helt greit at nav ville sjekke det ut.

Anonymkode: 86116...12e

[Anonym bruker]

Jeg har prøvd mange ulike yrker og endt opp sykemeldt til slutt hver gang. Kroppen har de siste årene sagt stopp og jeg har fått flere autoimmune/ kroniske sykdommer som følge av å være i hardt press over tid. 
Jeg er klar over og glad for at det finnes arbeidsutprøving, skal selvsagt gjøre mitt beste. Men historien de siste 40 årene har ikke akkurat gitt meg inntrykk av å fungere i jobb. 
Jeg synes det er vanskelig å tenke ufør, men samtidig er jeg flau over å alltid bli syk og bli en belastning for arbeidsplassen. 
 

TS

Anonymkode: 52297...da3

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (52 minutter siden):

Hei, 

Etter flere år i en meget tøff jobb har jeg nå møtt veggen totalt og er 100% sykemeldt. NAV maser om at jeg skal ut i arbeidsutprøving så fort jeg er frisk nok, fordi jeg har en utdannelse. Denne utdannelsen er ikke noe jeg har jobbet innenfor de siste 6 årene, heller ikke før det. 
 

Jeg har hatt mange tøffe tak de siste årene som har resultert i flere psykiske smeller og jeg har nå nok med å eksistere. Psykolog mener jeg bør bli ufør, mens NAV mener noe annet. 
Er det virkelig slik at jeg ikke kan bli ufør fordi jeg kanskje klarer å jobbe, men da blir liggende på et mørkt rom resten av døgnet? 
Til det kommer en ny smell med sykemelding pga konstant dårlig samvittighet fordi jeg ikke orker å være en del av familielivet. 
 

Dette kommer til å knekke meg og forholdet mitt til mann og barn. Er det virkelig viktigere å ha en jobb enn å ha en familie? 

Anonymkode: 52297...da3

Jeg møtte selv veggen for 12 år siden og var ute av arbeidslivet i noen år. Vet hvor umulig og håpløst det kjennes ut der du er nå, men tro meg, utbrenthet er midlertidig og du vil på et tidspunkt savne å bruke dine styrker på noe annet enn å familien ❤️.

Fra noen år etter jeg ble frisk (ikke lett å komme inn i jobb etter å ha vært utenfor for lenge), så har jeg jobbet som veileder for mennesker i ulike jobb- og og avklaringstiltak, og jeg har sett mange være der du er, men finne tilbake til helse og jobbmuligheter som gjør at de blomstrer opp. 

For å bli ufør holder det ikke å være varig ute av stand til å beherske nåværende yrke, du må være varig ute av stand til å beherske ethvert yrke. Og for å vurdere om du feks kan klare en lett kontorjobb eller butikkjobb så må avklaring og utprøving forsøkes. 

 

Anonymkode: 45780...d1d

[Anonym bruker]

I avklaring må du, hvor mye og hva er veldig forskjellig fra person til person. Jeg skal og få ha et liv fikk jeg beskjed om, jeg skulle ikke bare eksistere, og det å ikke fungere i avklaringstiltaket var en avklaring i seg selv. Jeg har ingen omsettelig inntektsevne, og er 100% uføretrygdet.

Anonymkode: b3e10...7fb

[Anonym bruker]

Kan du jobbe skal du selvsagt jobbe.

Anonymkode: f8aa4...f94

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg møtte selv veggen for 12 år siden og var ute av arbeidslivet i noen år. Vet hvor umulig og håpløst det kjennes ut der du er nå, men tro meg, utbrenthet er midlertidig og du vil på et tidspunkt savne å bruke dine styrker på noe annet enn å familien ❤️.

Fra noen år etter jeg ble frisk (ikke lett å komme inn i jobb etter å ha vært utenfor for lenge), så har jeg jobbet som veileder for mennesker i ulike jobb- og og avklaringstiltak, og jeg har sett mange være der du er, men finne tilbake til helse og jobbmuligheter som gjør at de blomstrer opp. 

For å bli ufør holder det ikke å være varig ute av stand til å beherske nåværende yrke, du må være varig ute av stand til å beherske ethvert yrke. Og for å vurdere om du feks kan klare en lett kontorjobb eller butikkjobb så må avklaring og utprøving forsøkes. 

 

Anonymkode: 45780...d1d

Jeg er veldig klar over at man forsøke andre yrker, dette har jeg gjort på egenhånd over flere år, mange ulike. Både kontor og praktiske, men ender i total utmattelse og sykemelding etter alt fra noen uker til et år. 
 

selvsagt skal jeg følge opplegget til NAV, bare er så redd for å havne i sykemelding atter en gang. 
 

TS

Anonymkode: 52297...da3

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Er det virkelig viktigere å ha en jobb enn å ha en familie? 

Anonymkode: 52297...da3

Det kommer jo an på dere. Noen må jo finansiere familien. Dersom mannen din kan stå for finansieringen så behøver jo ikke du.

Slike prioriteringer er personlige, og ikke noe vi kan svare deg på. 

Anonymkode: 2b544...a04

[Anonym bruker]

min beste venninne jobber 100% og må hvile minst 2 timer etter jobb hver dag på et mørkt rom før hun kan fungere i familien. Mannen ordner med barna og de løser dette. For henne er det enormt viktig å jobbe. Andre ville blitt uføretrygdet men hun prioriterer jobb

 

Vet ikke hvordan det er for deg, men kanskje du ikke har funnet den rette jobben der du kan bruke dine evner og både gi og få energi?

Uansett, god bedring og lykke til!

Anonymkode: f3848...9af

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Hei, 

Etter flere år i en meget tøff jobb har jeg nå møtt veggen totalt og er 100% sykemeldt. NAV maser om at jeg skal ut i arbeidsutprøving så fort jeg er frisk nok, fordi jeg har en utdannelse. Denne utdannelsen er ikke noe jeg har jobbet innenfor de siste 6 årene, heller ikke før det. 
 

Jeg har hatt mange tøffe tak de siste årene som har resultert i flere psykiske smeller og jeg har nå nok med å eksistere. Psykolog mener jeg bør bli ufør, mens NAV mener noe annet. 
Er det virkelig slik at jeg ikke kan bli ufør fordi jeg kanskje klarer å jobbe, men da blir liggende på et mørkt rom resten av døgnet? 
Til det kommer en ny smell med sykemelding pga konstant dårlig samvittighet fordi jeg ikke orker å være en del av familielivet. 
 

Dette kommer til å knekke meg og forholdet mitt til mann og barn. Er det virkelig viktigere å ha en jobb enn å ha en familie? 

Anonymkode: 52297...da3

Hele poenget med arbeidsutprøving og arbeidsavklaring er jo nettopp å se hva du evt kan greie. Det er ikke meningen at du skal presse deg så mye der at du ikke kan ha noe liv, sa må du jo sifra. Ellers tror de jo du greier jobbe den mengden du jobber i den jobben du tester.

Anonymkode: a0587...1df

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det viktigste for dryg er å finne ut hvorfor du i alle arbeidssituasjoner ender opp med at det blir for mye press og stress. De fleste jobber er jo ikke sånn. Jeg har selv vært utenfor arbeidslivet grunnet kronisk sykdom, og det kom av jobben jeg hadde. Jeg var hele tiden forventet å prestere, prestere og prestere. Nå jobber jeg 100%. Jeg kommer på jobb 08.00, gjør det jeg rekker, og går 16.00. Det jeg ikke rekker må vente. Det er ikke snakk om overtid, og sjefen min er veldig klar på det. Han trenger meg, og jeg gjør en utmerket jobb. Nå er det mer press på meg fordi kollegaen min som har avlastet meg noe er langtidssykmeldt. Jeg presser ikke meg selv mer av den grunn. Skal jeg overleve må det ta lenger tid rett og slett.

Så. Hva er det som gjør at du presser deg selv mer enn du må, skal og bør i alle yrker?

Anonymkode: 96646...855

[Anonym bruker]

Heldigvis er det litt strenge regler før en får søke ufør i norge, selv om det er utrulig mange uføre. Flere kunne nok jobbet litt uansett.

Jobber 100% og må og ta en pause fra alt en stund etter jobb, tenker det er ganske vanlig! 
Men føler mange helst vil bli utfør , men når de ser hva de får betalt er det skriking at de ikke har råd til noe! 

Du bør jobbe det du klarer og heller ta en pause i bakken når du kommer hjem, som e ganske vanlig de fleste som jobber

Anonymkode: 5c8a7...641

[Anonym bruker]

Det er ditt ansvar å brødfø deg selv og familien. Hvis det betyr at du ikke har noe liv etter jobb, så får det være sånn inntil du finner en bedre balanse. Det er i utgangspunktet ikke noe den norske stat skal ta ansvaret for, selv om det i praksis ofte har blitt slik. Flere og flere fraskriver seg sitt eget ansvar i livet.

Anonymkode: a36a7...571

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg er veldig klar over at man forsøke andre yrker, dette har jeg gjort på egenhånd over flere år, mange ulike. Både kontor og praktiske, men ender i total utmattelse og sykemelding etter alt fra noen uker til et år. 
 

selvsagt skal jeg følge opplegget til NAV, bare er så redd for å havne i sykemelding atter en gang. 
 

TS

Anonymkode: 52297...da3

Forstår at du frykter det da. Hvis du allerede har forsøkt deg i ulike jobber og blitt sykere av alle, så vil jeg nok tro at legen og NAV allerede har mye dokumentasjon. 

 

Anonymkode: 45780...d1d

[Anonym bruker]

Mange som må ha 2-3 jobber for å klare å brødfø familien sin, ikke mye fritid der heller.

Har du barn i dag HI?

Anonymkode: e914e...c38

[Anonym bruker]

Men hva er det som sliter deg sånn ut? Psyken? Eller annet? De aller fleste er slitne i 100% jobb, og noen ganger føles det som at jobben overskygger alt annet. Men man er jo ofte avhengig av ei inntekt, og det er da virkelig ikke staten sitt ansvar. Selv om veldig mange er av den oppfatningen. 

Anonymkode: c580c...617

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Mange som må ha 2-3 jobber for å klare å brødfø familien sin, ikke mye fritid der heller.

Har du barn i dag HI?

Anonymkode: e914e...c38

Hun skriver at hun har mann og barn.

Anonymkode: b3e10...7fb

[Anonym bruker]

8 minutes ago, Anonym bruker said:

Hun skriver at hun har mann og barn.

Anonymkode: b3e10...7fb

Så det nå

Anonymkode: e914e...c38

[Anonym bruker]

Anonymkode: 7743e...38c

[Gladjente00]

Som ei som er 100 % ufør og drev å arbeidsprøver alt for lenge, skulle jeg ønske at jeg var lengre vekke ifra jobb. Dette resulterte at jeg presset kroppen mer enn nødvendig og klarte mindre og mindre hjemme og jobb. Var så gale på slutten at jeg måtte ligge på sofaen hele dagen for å klare 2 timer på jobb. (Frisør) og da klarte jeg ingenting annet, ikke husarbeid, unger eller lage mat. Så nei jobb kommer ikke først når man har ansvar for andre og seg selv. Jeg fikk til slutt ME diagnosen og har vært syk nå 14 år. Lytt til kroppen og dens signaler. Man vil alltid mer enn det kroppen selv klarer og da krasjer man mer og mer og kan bli dårligere. NAV vil alltid prøve seg, men så lenge du er villig til å gå å få hjelp hos psykolog, fysio eller andre plasser som du tenker kan være en hjelp, må bare NAV stille seg i kø. Husk å vær god mot deg selv, (er ikke nok selv med meg). Jobb kan vente nå til du har krefter til mer enn å bare eksistere. Masse lykke til og god bedring videre 🥰

[Gladjente00]

Anonym bruker skrev (37 minutter siden):

Men hva er det som sliter deg sånn ut? Psyken? Eller annet? De aller fleste er slitne i 100% jobb, og noen ganger føles det som at jobben overskygger alt annet. Men man er jo ofte avhengig av ei inntekt, og det er da virkelig ikke staten sitt ansvar. Selv om veldig mange er av den oppfatningen. 

Anonymkode: c580c...617

Kanskje hun har fått for mye arbeids ansvar, andre kollegaer er syke eller har sluttet/lite bemanning. Kanskje feil yrke. Man kan fint bli utbrent og syke i arbeid over tid, da noen tåler mindre enn andre. Samfunns press og slikt spiller også mye inn. Økonomi og ellers vanskelige dager kan også bidra. Alt er ikke svart/hvitt og ett enkelt svar, mye som kan bidra til det

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

Hei, 

Etter flere år i en meget tøff jobb har jeg nå møtt veggen totalt og er 100% sykemeldt. NAV maser om at jeg skal ut i arbeidsutprøving så fort jeg er frisk nok, fordi jeg har en utdannelse. Denne utdannelsen er ikke noe jeg har jobbet innenfor de siste 6 årene, heller ikke før det. 
 

Jeg har hatt mange tøffe tak de siste årene som har resultert i flere psykiske smeller og jeg har nå nok med å eksistere. Psykolog mener jeg bør bli ufør, mens NAV mener noe annet. 
Er det virkelig slik at jeg ikke kan bli ufør fordi jeg kanskje klarer å jobbe, men da blir liggende på et mørkt rom resten av døgnet? 
Til det kommer en ny smell med sykemelding pga konstant dårlig samvittighet fordi jeg ikke orker å være en del av familielivet. 
 

Dette kommer til å knekke meg og forholdet mitt til mann og barn. Er det virkelig viktigere å ha en jobb enn å ha en familie? 

Anonymkode: 52297...da3

Hva med å gå ned i stillingsprosent?

Anonymkode: c4075...91c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Hva med å gå ned i stillingsprosent?

Anonymkode: c4075...91c

Er man syk, så skal man selvfølgelig ikke gå ned i stillingsprosent.

Anonymkode: b3e10...7fb

[Anonym bruker]

Det er litt spesielt at vi som samfunn ser ned på folk som jobber i ytker som innebærer lite ansvar, mye rutineoppgaver og lav utdanning, samtidig som en stor del av befolkningen går på trygd fordi det ble «for mye» med jobb. Kanskje flere, spesielt de med dårlig kapasitet. ikke skulle sikte så høyt i arbeidslivet, men sikte på en «enklere» jobb som ikke krever så mye kognitivt sett.

Anonymkode: 47f2a...21f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 minutter siden):

Det er litt spesielt at vi som samfunn ser ned på folk som jobber i ytker som innebærer lite ansvar, mye rutineoppgaver og lav utdanning, samtidig som en stor del av befolkningen går på trygd fordi det ble «for mye» med jobb. Kanskje flere, spesielt de med dårlig kapasitet. ikke skulle sikte så høyt i arbeidslivet, men sikte på en «enklere» jobb som ikke krever så mye kognitivt sett.

Anonymkode: 47f2a...21f

Eller tilpasse seg kapasiteten sin uten å bli kritisert for å ta feil valg.

For bare en generasjon siden var det helt greit å jobbe redusert en periode mens ungene var små, for å ha kapasitet til å stifte familie. Nå blir du kritisert herfra til evigheten om du gjør det...

Jeg valgte å jobbe 70% en periode mens ungene var små, og jeg har ikke tall på hvor mange som mente noe negativt om det. Herlighet, vi klarte oss jo greit vi. Mannen jobbet fullt og jeg jobbet 70%, vi hadde både tak over hodet og mat i kjøleskapet selv om vi en periode av livet valgte å prioritere vekk sydenturer, oppussing og dyre merkeklær. Ikke påvirket det pensjonen min nevneverdig heller siden man får pensjonspoeng for å ta seg av barn under skolealder.

Anonymkode: 86116...12e