Jeg har så anstrengt forhold til min mor - og jeg får så dårlig samvittighet

[Anonym bruker]

Jeg klarer ikke snakke ordentlig med henne, kan kjenne det boble i meg av irritasjon. Hun er snill og god, og en kjempefin mormor, barna elsker henne! Men hun er så annerledes enn meg, stille, tafatt, alt går i det samme mønsteret, ingen initiativ til opplevelser. Og det går meg på nervene.

Jeg vet ikke hvorfor det er slik. Det kan være at hun drakk ganske mye da jeg vokste opp. Hun var ung alenemor og var mye på fest, jeg kunne bli tatt med på nachspiel eller oppleve at hun ikke kom hjem da jeg gikk på barneskolen. Det var aldri noen ferier eller opplevelser sammen. Men hun var snill i hverdagen. 
 

I voksen alder har jeg opplevd noen episoder hvor hun har vært full, men jeg bor jo ikke så tett på, og hun drikker ikke foran barna.

Kan det være opplevelser som ligger lagret i meg som gjør at jeg har så mye irritasjon  nå? 
 

Jeg vet at jeg kommer til å ha dårlig samvittighet den dagen hun ikke er her mer, men jeg klarer ikke å slippe meg løs sammen med henne på en måte.. 

Anonymkode: e6b0b...619

[Anonym bruker]

Jeg synes du må skjerpe deg litt rett og slett og akseptere at hun er annerledes enn deg, og ar det faktisk er helt greit.

Anonymkode: 4a53e...9b7

[Anonym bruker]

Jeg har det akkurat som deg. Det provoserer meg at moren min er så lite mestrende. Hun har dog aldri gjort noe galt eller forsømt meg. Hun er full av angst og dette henger henne i hverdagen. I stedet for å få medfølelse blir jeg irritert. 

Anonymkode: e7598...17c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

Jeg synes du må skjerpe deg litt rett og slett og akseptere at hun er annerledes enn deg, og ar det faktisk er helt greit.

Anonymkode: 4a53e...9b7

Jeg prøver virkelig

HI

Anonymkode: e6b0b...619

[Anonym bruker]

Heale ditt indre barn? Høres ut som gamle greier fra barndommen. ❤️

Anonymkode: fb578...bbd

[Anonym bruker]

Det høres jo litt sånn ut. 
 

Mange mennesker som er både snille og omsorgsfulle, når de ikke misbruker et rusmiddel. De trenger ikke være aggressive, utilregnelig eller ustabile når de gjør heller. Men de er fraværende og utilgjengelige. Det kan være vanskelig for et lite barn å forholde seg til. Så om du bærer med deg noe fra den gang ville ikke vært så rart egentlig. Synes du skal være litt rausere med deg selv, kanskje forsøke å finne ut hva din forsvarsstrategi var som barn og om det kan ha en sammenheng med hvordan du opplever forholdet deres nå. Ikke pisk deg selv med dårlig samvittighet, prøv heller å forstå hvorfor dette trigger noe hos deg. 

Anonymkode: adf81...39d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Jeg klarer ikke snakke ordentlig med henne, kan kjenne det boble i meg av irritasjon. Hun er snill og god, og en kjempefin mormor, barna elsker henne! Men hun er så annerledes enn meg, stille, tafatt, alt går i det samme mønsteret, ingen initiativ til opplevelser. Og det går meg på nervene.

Jeg vet ikke hvorfor det er slik. Det kan være at hun drakk ganske mye da jeg vokste opp. Hun var ung alenemor og var mye på fest, jeg kunne bli tatt med på nachspiel eller oppleve at hun ikke kom hjem da jeg gikk på barneskolen. Det var aldri noen ferier eller opplevelser sammen. Men hun var snill i hverdagen. 
 

I voksen alder har jeg opplevd noen episoder hvor hun har vært full, men jeg bor jo ikke så tett på, og hun drikker ikke foran barna.

Kan det være opplevelser som ligger lagret i meg som gjør at jeg har så mye irritasjon  nå? 
 

Jeg vet at jeg kommer til å ha dårlig samvittighet den dagen hun ikke er her mer, men jeg klarer ikke å slippe meg løs sammen med henne på en måte.. 

Anonymkode: e6b0b...619

En bitterhet som gnager langt inne.

Anonymkode: bafdf...4ac

[Anonym bruker]

Jeg har det ganske likt, og jeg sliter med å sette ord på hva som er problemet i forholdet med foreldrene mine. Hos meg gjelder det begge, og det var også episoder med vold, men ikke mange.

Jeg har prøvd å analysere hvorfor de irriterer meg slik. Jeg tror det er at jeg er så sint for utryggheten jeg opplevde i barndommen. I hverdagen stilte de opp, men i helger og ferier var det alltid alkoholen som var prioriteten. Jeg ble etterlatt alene, blandt annet for å ta vare på søsken, mens de drakk. Jeg har også en del ubehagelige minner med huset fullt av fulle folk. For min del var det andre ting også, men hovedproblemet var alkoholforbruket, og de var ikke det man kaller for alkoholikere. Jeg er sint på hvordan de ikke noengang reflekterer over hvordan denne oppførselen påvirket ungene sine, ihvertfall ikke slik at de har snakket med oss om det. Tvert imot har jeg opplevd min mor full, som snøvler over hvor det gikk galt med søskenet mitt, fordi de var gode foreldre. Det har gått så langt at jeg har kuttet kontakten. Jeg kan ikke oppdra voksne folk som ikke er villige til å innrømme feil.

Anonymkode: 3b7bc...c5a