Ny endring i arbeidsmiljøloven, psykososialt miljø.

[Anonym bruker]

Tanken er sikkert god, kan godt være det er behov for mer spesifikk avklaring. Men. 
 

Hvordan i alle dager skal det praktiseres? Jeg har mange år i arbeidslivet, møtt en leder jeg vil påstå er en svindler, har vært deltakende som objektiv tredjepart i samtaler ved konflikt. Min erfaring er at det knapt er oppfølging av ansatte ved varsling, ved lønnstyveri eller misbruk av overtid. Alt dette er sporbart, lett å dokumentere. Selv da er systemet så sendrektig, tidkrevende og svært belastende for den det gjelder. En del arbeidsgivere hyrer advokat og leter med lupe etter feil de kan ta den ansatte på, slik at de kan presses stille ut døren. De som ikke gir seg må belage ser på en lang og belastende prosess. Det er ved lovbrudd, svart på hvitt. 
 

Når en ikke har på plass vern ved konkrete og dokumenterte brudd, hvordan i all verden skal en klare å følge opp hva folk opplever? Det er nesten umulig å bevise. 

Anonymkode: 6b162...3d6

[Anonym bruker]

Arbeidsgiver har i de fleste tilfeller bevisbyrden. Det vil si at arbeidsgiver må bevise at det ikke har skjedd når det gjelder påstander fra arbeidstaker om kritikkverdige forhold. Man kan kontakte arbeidstilsynet, tillitsvalgt, verneombud, ta opp samtaler man selv er en del av hvis man mistenker at det kommer trusler, og man kan ha med sin egen person i møter. Ville krevd skriftlig referat fra alle møter der begge må signere på at innholdet er riktig. 

Anonymkode: 30814...eba

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Arbeidsgiver har i de fleste tilfeller bevisbyrden. Det vil si at arbeidsgiver må bevise at det ikke har skjedd når det gjelder påstander fra arbeidstaker om kritikkverdige forhold. Man kan kontakte arbeidstilsynet, tillitsvalgt, verneombud, ta opp samtaler man selv er en del av hvis man mistenker at det kommer trusler, og man kan ha med sin egen person i møter. Ville krevd skriftlig referat fra alle møter der begge må signere på at innholdet er riktig. 

Anonymkode: 30814...eba

Ja, men hva man opplever er jo vanskelig å bevise. Så ja, arbeidsgiver har juridisk sett bevisbyrden og anses som den profesjonelle part. Men i praksis er det arbeidstaker som må ta initiativ, deretter vise til hva som har skjedd. Fagforening er stort sett kun til stede for å gi juridisk veiledning, men de tar ikke stilling til eller har noe mandat til å utøve konsekvens for arbeidsgiver. Du som arbeidstaker må ta initiativ og følge det opp, vel vitende at din situasjon på jobb vil blir langt mer uholdbar når du setter det i gang. 
 

Poenget er at selv konkrete lovbrudd som lønnstyveri, manglende overtid og brudd på kontrakt knapt får en reaksjon. Hvordan man da skal klare å følge opp de mer diffuse situasjonene er for meg en gåte når ikke vi har mottiltak for det som brytes svart på hvitt engang. Det blir bare en falsk trygghet. 

Anonymkode: 6b162...3d6

[Anonym bruker]

Jobber innen helse, og bare himlet med øynene når jeg leste om lovendringen.

Dette er symbolpolitikk. Arbeidsmiljøloven er ikke verdt papiret den er skrevet på, og er allerede så full av hull som en sveitserost pga alle unntakene. Selv brudd på lovfestede, konkrete absoluttgrenser i loven trekker Arbeidstilsynet på skuldrene av. Økonomi trumfer alt, og ingen våger å blåse på korthuset.

Helsevesenet men også andre deler av det offentlige står på en knivsegg, og ingen våger å røre noe i frykt for at hele korthuset raser sammen.

Anonymkode: 78988...ae4

[Anonym bruker]

Når det gjelder det psykososiale arbeidsmiljøet som det er skrevet om. Alt fra himling med øynene, ekskludering, baksnakking, forskjellsbehandling må skrives avvik på. Hvem får avvikene? Jo sjefen. Da er man like langt. Man kan dra inn fagforbundet osv. Men å varsle om et dårlig psykososialt arbeidsmiljø er ikke bare bare. Hvem vil innrømme å mobbe noen på jobb? Det blir ord mot ord og enda verre stemning på jobb. 
Det beste man kan gjøre er å heve seg over, ta folk på himling når det skjer og stå opp for seg selv. Gå ut i sykmelding slik at nav kommer på banen inn mot arbeidsgiver, eller rett og slett søke seg til en annen jobb. Jeg har hatt en «konflikt» med sjefen min, og hun har oppført seg bedriten. Jeg klaget og hun fikk seg en ripe. Nå har hun blokkert meg på sosiale medier. Jeg er blid og profesjonell, og har funnet ut at jeg må spille kortene mine riktig i dette gamet. 

Anonymkode: 120d7...118

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Jobber innen helse, og bare himlet med øynene når jeg leste om lovendringen.

Dette er symbolpolitikk. Arbeidsmiljøloven er ikke verdt papiret den er skrevet på, og er allerede så full av hull som en sveitserost pga alle unntakene. Selv brudd på lovfestede, konkrete absoluttgrenser i loven trekker Arbeidstilsynet på skuldrene av. Økonomi trumfer alt, og ingen våger å blåse på korthuset.

Helsevesenet men også andre deler av det offentlige står på en knivsegg, og ingen våger å røre noe i frykt for at hele korthuset raser sammen.

Anonymkode: 78988...ae4

Takk, symbolpolitikk, veldig treffende beskrivelse. Når en har vært ute i den virkelige verden og sett selv hvor langt noen arbeidsgivere kan dra det uten noen reell konsekvens, blir det utopi og ønsketenkning. Det handler ikke om å ha rett, men å få rett, og den som varsler eller klager inn må være forberedt på en seig og tung kamp. Ofte alene. Jeg har sett bra folk nesten gå under i slike konflikter, da har det til og med vært noe du kan både spore og dokumentere. I noen tilfeller opplagt brudd.

Det er nesten det verste. Ikke at det finnes rasshøl, men at det blir mer eller mindre akseptert i form av fravær av konsekvenser. 

Anonymkode: 6b162...3d6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Takk, symbolpolitikk, veldig treffende beskrivelse. Når en har vært ute i den virkelige verden og sett selv hvor langt noen arbeidsgivere kan dra det uten noen reell konsekvens, blir det utopi og ønsketenkning. Det handler ikke om å ha rett, men å få rett, og den som varsler eller klager inn må være forberedt på en seig og tung kamp. Ofte alene. Jeg har sett bra folk nesten gå under i slike konflikter, da har det til og med vært noe du kan både spore og dokumentere. I noen tilfeller opplagt brudd.

Det er nesten det verste. Ikke at det finnes rasshøl, men at det blir mer eller mindre akseptert i form av fravær av konsekvenser. 

Anonymkode: 6b162...3d6

Ja, det er ødeleggende for egen jobb å gå inn i den konflikten. Jeg har gjort det selv, jeg var ikke organisert, så jeg kjempet alene. Det var forferdelig når det stod på. Jeg endte med å bytte jobb etterpå, fordi jeg ikke trivdes, MEN jeg trivdes jo heller ikke før jeg satte i gang prosessen. Jeg vant, og nå i ettertid er jeg glad for at jeg stod på mitt og fikk grumset frem i lyset, slik at kanskje de som kommer etter ikke opplever det samme. 

Hadde en diskusjon med en bekjent om dette. Vi er begge rundt 40, og finner oss selv i stadige situasjoner der vi stikker nakken ut for å hjelpe yngre og mer uerfarne arbeidstakere med å håndtere vanskelige sjefer. Man blir litt herdet etter å ha gått igjennom diverse rusk på jobb. Jeg blir ikke lenger overrasket over hva folk kan få deg til å gjøre, men nå tåler jeg virkelig en støyt, og bøyer meg ikke, når jeg vet at jeg har loven på min side.

Når det er sagt så må man veie gevinsten opp mot kostnaden av å ta kampen. Noen ganger er det ikke verdt det, og lettere å bare finne ny jobb.

 

Anonymkode: 30814...eba