Er jeg overfølsom eller er dette noe andre også blir lei av?

[Anonym bruker]

Jeg vil beskrive meg selv som en snill, utadvent og lyttende dame overfor andre mennesker. Er av typen som tier hvis jeg blir avbrutt, roper ikke så høyt. Enkelte mennesker har nok fått for vane å prate litt over meg noen ganger. 

Jeg er bikket 50 år, og merker mer og mer at det er slik. Her kommer et par eksempler: var i forrige uke på tur til utlandet og kom rett fra flyplassen til en bursdags-fest jeg hadde lovet å komme i. Der setter jeg meg hos ei jeg kjenner, og hun sier først at det var på tide jeg kom. Forklarte at jeg nettopp hadde returnert fra tur, og rakk såvidt hjemom for å dusje. Jeg begynte å fortelle litt om turen, men ble fort avbrutt. Hun skjøt inn at hun hadde vært i Sverige og hadde tre morsomme historier å fortelle meg. Samtlige historier gikk ut på folk hun hadde truffet. Jeg satt tålmodig og hørte etter, og da hun var ferdig så prøvde jeg igjen å fortelle litt om min reise. Ingen interesse. Der og da kjente jeg bare at jeg fikk nok. Jeg reiste meg og gikk bort til noen andre og satt meg. 

Andre eksempelet er kollegaen min første dag på jobb igjen. Vi snakket litt om ferien, og hun sa hun hadde sett at jeg var på tur. Så kom hele historien om alle de landene hun hadde vært i. Ingen spørsmål om noe som helst. Jeg sa ikke noe mer om min egen ferie, det kunne ikke nytte. 

Det er på ingen måte slik at jeg ønsker kun å snakke om meg og mitt, men jeg har alltid følt på at det jeg har å fortelle ikke er så interessant. At når jeg skal beskrive noe jeg har opplevd, så må det alltid vinkles over på noe annet. Det kan være jeg bare er i overgangs-alderen og er ekstra følsom altså 😄 Men det er blitt så tydelig synes jeg. Og så har jeg fått en lav-terskel i forhold til folk jeg ikke orker lenger. Jeg ser tydeligere nå at jeg kan velge vekk de som ikke gir meg noe. 

Andre som har det sånn? 

Anonymkode: 1550a...e3d

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du beskriver. Jeg var akkurat der selv før – snill, lyttende, tålmodig og ikke den som tok plass eller avbrøt. Jeg lot andre prate over meg, fordi jeg ikke ville lage uro eller virke krevende. Men til slutt ble jeg faktisk litt “utbrent” på det sosiale. Jeg fikk rett og slett nok.

Det var som om jeg en dag bare innså at det var slitsomt å alltid være den som lytter, men sjelden blir lyttet til. Å komme hjem fra et selskap og føle seg tom, fordi man ga så mye av seg selv uten å få noe tilbake. Og nei – det handler ikke om å ville ha all oppmerksomhet, men om å bli møtt med interesse og respekt.

Etter hvert begynte jeg å trekke meg mer unna de menneskene som bare tok plass og ikke ga noe tilbake. Ikke med drama, men stille og rolig. Og det har vært utrolig godt. Jeg orker ikke lenger bruke energi på relasjoner der jeg blir gjort liten eller usynlig. Det er helt greit å velge bort slike mennesker – og det er ikke bitterhet, det er selvrespekt.

Så nei, du er ikke alene. Og det du kjenner på er både ekte og forståelig. ❤️

Anonymkode: fcfdf...210

[Anonym bruker]

Må også legge til at jeg synes det er uforskammet og bare sitte å messe om seg og sitt. Ikke være lydhør for andre. 
Jeg har flere ganger sagt til nære venner: Kan jeg få snakke nå? Nå har sunndalen lenge og jeg lyttet til deg, jeg trenger også å prate. Men det er helt nære venner. Hvis jeg ikke hadde sagt fra hadde vi kommet til et punkt der jeg har kuttet de ut. Hun ene har jeg kuttet ut. Fordi jeg har lyttet på hennes ting i 5 år, og det har nesten ikke vært plass til meg. Det siste halve året har jeg stått i mye og hun lytter ikke. Jeg sa fra til henne at hun kan ringe andre neste gang hun trenger å snakke med noen, da jeg har stilt opp så mye og når jeg står i mitt livs krise så snakker hun det bort og over på seg selv. Man må sette grenser på et tidspunkt 

Anonymkode: fcfdf...210

[Anonym bruker]

To ting slår meg: 

1. Noen av menneskene du møtes er frekke, lite lyttende og selvopptatte. 
2. Du kan kanskje tenke litt på om måten du forteller ting på er kjedelig, og om folk ville lyttet bedre hvis du ga dem bedre grunn til å lytte. 

 

Anonymkode: 335b2...ba8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

To ting slår meg: 

1. Noen av menneskene du møtes er frekke, lite lyttende og selvopptatte. 
2. Du kan kanskje tenke litt på om måten du forteller ting på er kjedelig, og om folk ville lyttet bedre hvis du ga dem bedre grunn til å lytte. 

 

Anonymkode: 335b2...ba8

Jeg har tenkt på nr 2 der, og jeg vet med sikkerhet at jeg ikke forteller på en måte som er mer kjedelig enn andre gjør. Jeg kan ramle helt ut av en fortelling, for det går så sakte. Men jeg virker ikke uinteressert eller avbryter for det. 

Anonymkode: 1550a...e3d

[Anonym bruker]

Typisk norsk det der. Man er mest opptatt av å prate om seg selv, mens man driter i andre. 

Anonymkode: 3f266...663

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (28 minutter siden):

To ting slår meg: 

1. Noen av menneskene du møtes er frekke, lite lyttende og selvopptatte. 
2. Du kan kanskje tenke litt på om måten du forteller ting på er kjedelig, og om folk ville lyttet bedre hvis du ga dem bedre grunn til å lytte. 

 

Anonymkode: 335b2...ba8

Det finnes de som bare babler og skravler og ikke evner å lytte. Det er en grunn til vi har to ører og bare en kjeft. 
Jeg er i 40 åra, men siden jeg var tenåring har jeg vært den alle kommer til, vil snakke med- og jeg lytter og validerer. 
For 2 år siden fikk jeg nok. Jeg har ingen tålmodighet til å sitte å høre på tørt hverdagsprat. På jobb orker jeg ikke sitte på pauserommet der folk kniver om ordet. 
Må du knive om ordet er ikke folk interessert i det du har å si, og skravle til lukkede ører er det mange som gjør bare de får snakket. 
 

Anonymkode: fcfdf...210

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Jeg vil beskrive meg selv som en snill, utadvent og lyttende dame overfor andre mennesker. Er av typen som tier hvis jeg blir avbrutt, roper ikke så høyt. Enkelte mennesker har nok fått for vane å prate litt over meg noen ganger. 

Jeg er bikket 50 år, og merker mer og mer at det er slik. Her kommer et par eksempler: var i forrige uke på tur til utlandet og kom rett fra flyplassen til en bursdags-fest jeg hadde lovet å komme i. Der setter jeg meg hos ei jeg kjenner, og hun sier først at det var på tide jeg kom. Forklarte at jeg nettopp hadde returnert fra tur, og rakk såvidt hjemom for å dusje. Jeg begynte å fortelle litt om turen, men ble fort avbrutt. Hun skjøt inn at hun hadde vært i Sverige og hadde tre morsomme historier å fortelle meg. Samtlige historier gikk ut på folk hun hadde truffet. Jeg satt tålmodig og hørte etter, og da hun var ferdig så prøvde jeg igjen å fortelle litt om min reise. Ingen interesse. Der og da kjente jeg bare at jeg fikk nok. Jeg reiste meg og gikk bort til noen andre og satt meg. 

Andre eksempelet er kollegaen min første dag på jobb igjen. Vi snakket litt om ferien, og hun sa hun hadde sett at jeg var på tur. Så kom hele historien om alle de landene hun hadde vært i. Ingen spørsmål om noe som helst. Jeg sa ikke noe mer om min egen ferie, det kunne ikke nytte. 

Det er på ingen måte slik at jeg ønsker kun å snakke om meg og mitt, men jeg har alltid følt på at det jeg har å fortelle ikke er så interessant. At når jeg skal beskrive noe jeg har opplevd, så må det alltid vinkles over på noe annet. Det kan være jeg bare er i overgangs-alderen og er ekstra følsom altså 😄 Men det er blitt så tydelig synes jeg. Og så har jeg fått en lav-terskel i forhold til folk jeg ikke orker lenger. Jeg ser tydeligere nå at jeg kan velge vekk de som ikke gir meg noe. 

Andre som har det sånn? 

Anonymkode: 1550a...e3d

Kjipt at du føler det sånn. Personlig er jeg nok en som fort forteller mye om meg og mitt, sånn som nå😅 Tror jeg får litt lite utløp hjemme, så må stakkars kolleger høre min stemme halve lunsjen. 
 

Når jeg tenker meg om, må jeg innrømme at de minst eventyrlystne med veldig ensformige liv, er de jeg automatisk avfeier. Det er ikke med vilje, men noen har gitt meg inntrykk av å være litt kjedelige. De er veldig forsiktige med å si noe feil, være for mye, si noe andre ler av, si noe som støter andre eller åpne opp om privatlivet. Innholdet i det som fortelles blir ekstremt overfladisk og kjedelig. De er absolutt personer jeg ville valgt å ha som kollegaer og venner, for de kan være dønn solide. De er bare ikke særlig morsomme eller interessante. Mulig du ikke er en av de. Noen tar bare alt for mye plass. Kanskje har du vært uheldig og møtt mange slike

Anonymkode: d52eb...6af