Noen med voksne barn som har gått fra mannen?

[Anonym bruker]

Vi er begge over 50 år med bare en hjemmeboende ungdom - de andre er flytta ut. Jeg vurderer å avslutte dette forholdet fordi alt jeg gjør er feil og han er perfekt. Han bruker store deler av dagene sine på å påpeke dette. Jeg får helt fnatt med tanke på å ha det slik i 30 år til. Men så er det å bli alene godt voksen. Sitte der alene i en leilighet med null venner siden vi bor på mannens sitt hjemsted. Han er en spesiell type som gjør seg til uvenn med alle inkludert barna våre og så drar han meg med i dragsuget. Og tanken på å skulle fordele et hjem vi har hatt sammen de siste 25 år gjør meg helt kvalm. Hvordan gikk det for dere som gjorde dette?

Anonymkode: 7e1b7...8a6

[Anonym bruker]

Det har ikke skjedd meg. Men utfra det du beskriver er det vel ingen grunn til å bli i forholdet. Det går jo utover ungdomen din også. 

Anonymkode: 4cf5c...4ce

[Anonym bruker]

Jeg har ikke gjort det selv, men mamma gikk fra pappa da jeg var 21 år og akkurat hadde flyttet hjemmefra.

Det var vanskelig til å begynne med, pappa ble verre enn noen gang. Han mente vi tok mamma sitt parti om vi var sammen med henne 🙈

Han prøvde alt den perioden der, drakk en stund, ringte og truet med å ta livet av seg, byttet låser før min yngste søster kom så hun ble stående på trappen etter skolen uten å komme inn (hun gikk på vgs) osv.

I dag har jeg ingen kontakt med han. Han kjenner ikke barnebarna sine. Ingen av søsknene mine har noe særlig kontakt med han heller.

Er nok noen narsissistiske trekk der, han er feilfri og når noe går galt er det andre sin skyld. Les litt om narsissistisme....

Anonymkode: 01f3c...c96

[Anonym bruker]

Jeg var i 40-årene da jeg ble skilt og barna mine var skolebarn.  Jeg tror nok det beste er å være i et lykkelig forhold.  Det nest beste er å være singel og lykkelig.  Jeg vil anbefale deg å gjøre det du kan for å redde forholdet.  Får du det til er jo det bra.  Får du det ikke til så kan du skille deg med god samvittighet.  Det er et styr å bli skilt, det er vanskelig både praktisk og følelsesmessig.  Men livet mitt ble tusen ganger enklere. Jeg følte at jeg ble kvitt en stor byrde.  

Del elefanten i biter.  Tenk gjennom hva du ønsker av livet.  Lag en plan for økonomi, barn, venner, hus, eiendeler osv.  Om barna dine er store kan du kanskje flytte til ditt eget hjemsted eller til et nytt sted vekke fra mannens hjemsted.  

Selvfølgelig er skilsmisse vanskelig for barna.  Mine har av ulike grunner ikke hatt kontakt med faren siden vi ble skilt.  Det har vært vanskelig for dem og vanskelig for meg å støtte dem. Men han var mye mer opptatt av å gjøre livet mitt verre enn å gjøre barnas liv bedre, så kanskje var det best sånn.  

Jeg sitter heller ikke alene i en leilighet.  Jeg har venner, familie og har fått meg kjæreste.  Jeg prioriterer barna og meg selv, og slipper å streve for å forsøke å gjøre mannen til lags.  Når jeg sammenligner livet mitt med da jeg var gift forstår jeg ikke hvordan jeg orket.  

Anonymkode: f4cfa...15c

[Anonym bruker]

Er vel bedre å være alene enn sammen med en mann som ikke behandler deg bra? 

Anonymkode: 707f1...ceb

[Anonym bruker]

Det kan bare bli bedre. Du kan ikke leve slik som du beskriver. 

Anonymkode: a1e6c...db0

[Anonym bruker]

Barna dine ser jo hva som skjer. De vet hvor lite bra du har det. Og ingen av dem vil måtte drive med samværsløsninger og flytte fram og tilbake, så det er ikke noen grunn til å bli for å "spare" dem. Nå handler det bare om deg. Ville du syntes at din beste venninne fortjente å leve som du gjør? Og du kan flytte dit du har et liv og venner og familie, ungene dine er store nok til å tåle det. 

Anonymkode: a1e6c...db0

[Anonym bruker]

Kan dere gå i familieterapi? Tror du han kan få hjelp til å se seg selv og forholdet deres i nytt lys og fra dit perspektiv? Slik du beskriver det nå er det jo dødt for deg. Er du fremdeles noe glad i ham? Hvordan var det i begynnelsen? Hvis noe potensiale for forbedring, ville jeg prøvd, hvis det er helt dødt for deg, ville jeg gått. Høres ut som om du vil klare det økonomisk

Lykke til!

Anonymkode: 09af8...58b

[Anonym bruker]

Du trenger ikke bli boende på hans hjemsted. Etabler deg der du vil. 

Anonymkode: e1c0b...777

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

Vi er begge over 50 år med bare en hjemmeboende ungdom - de andre er flytta ut. Jeg vurderer å avslutte dette forholdet fordi alt jeg gjør er feil og han er perfekt. Han bruker store deler av dagene sine på å påpeke dette. Jeg får helt fnatt med tanke på å ha det slik i 30 år til. Men så er det å bli alene godt voksen. Sitte der alene i en leilighet med null venner siden vi bor på mannens sitt hjemsted. Han er en spesiell type som gjør seg til uvenn med alle inkludert barna våre og så drar han meg med i dragsuget. Og tanken på å skulle fordele et hjem vi har hatt sammen de siste 25 år gjør meg helt kvalm. Hvordan gikk det for dere som gjorde dette?

Anonymkode: 7e1b7...8a6

Ikke kast bort mer tid på en sånn mann. Du kommer til å angre, ingen skal måtte ha det sånn du har det. Det ordner seg for deg alene, er en prosess, men det går.

Anonymkode: 879e9...85e