Et av barna våre har kutta kontakten med oss

[Anonym bruker]

Jeg dør sakte innvendig. Vi har fire voksne ungdommer som alle har fått samme oppvekst og muligheter. Ene barnet vårt virker som å streve litt og alle problemer det har er visst vår feil. Prøver jeg å snakke om det blir det bare raseri og en dag får jeg melding om hva h*n skal ha til middag og så to dager senere er jeg slettet fra alle sosiale media samt melding om at h*n ikke ønsker kontakt. Det er vår feil at jobben er pyton, vår feil at ferien ikke er som planlagt, vår feil at fag på skolen slites med. H*n er uvenn med alle søsken. Mannen sier vi f og la h*n finne ut av det selv og slutt å dull med men jeg fungerer ikke når det er slik. Jeg griner når jeg sovner om kvelden og griner når jeg våkner. Jeg greier nesten ikke finne på ting med de andre ungdommene våre for jeg tenker bare på h*n som sitter alene i leiligheten og hater oss. Hva søren gjør jeg??

Anonymkode: 09bcd...b08

[Anonym bruker]

Først tar man en runde med seg selv. Har man gitt barnet sitt det det trenger av ekstra oppfølging? Har man håndtert situasjonen rett, eller har man kranglet på at det ikke er «vår skyld»? Om man ikke finner feil, så er det ikke annet å gjøre enn det mannen din sier. La barnet finne ut av det selv. 

Anonymkode: cd388...f53

[Anonym bruker]

Drar til ham, prater med ham og gir han den hjelp og støtte han ROPER om å få.

Anonymkode: f129c...abe

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Først tar man en runde med seg selv. Har man gitt barnet sitt det det trenger av ekstra oppfølging? Har man håndtert situasjonen rett, eller har man kranglet på at det ikke er «vår skyld»? Om man ikke finner feil, så er det ikke annet å gjøre enn det mannen din sier. La barnet finne ut av det selv. 

Anonymkode: cd388...f53

Det er snakk om et voksent barn 🙄 hva vil en sånn «runde med seg selv» egentlig løse? Ingenting. Ett av mine barn er litt sånn, ikke helt voksen ennå, men alt er feil UANSETT hva vi gjør eller ikke gjør helt fra barnehagealder egentlig .. mulig et eller annet autisme spekter «nyanse», men umulig å utrede for h*n vil ikke 

 

 

Anonymkode: dffa1...8c0

[Anonym bruker]

Det jeg hadde gjort er å bekrefte at jeg syntes  det var fryktelig leit at han oppfatter det sånn og at det aldri har vært i deres mening at det skulle bli sånn. Så ville jeg stilt meg sårbar og sagt det som det er, at dette gjør vondt, men at du skjønner det som om han ønsker avstand. Siden det ikke er noe du ønsker ber du om lov til å ringe en gang i uken på en fast dag. Da blir ikke båndene helt brutt men han får fred. Med en liten hei på telefonen får dere ro og kan kanskje utvikle det videre derfra. Han er voksen så du må nesten respektere hans opplevelse og ønske om fred.

Anonymkode: 58490...f88

[Anonym bruker]

Du sier han er voksen? Hvor gammel?

Jeg mener det er forskjell på en 18 åring og en 25 åring 

Anonymkode: 66ba2...1d6

[Anonym bruker]

Skjønner det er vanskelig, men legg krefter i å la hen være i fred. Send en melding, eller kanskje et kort i posten, der du er tydelig på at hen alltid er velkommen til å ta kontakt og velkommen hjem, og at du forventer et livstegn i form av en sms, en snap, eller lignende, minimum en gang pr. uke, gjerne på fast dag. 

Som både unge voksne og utover i livet hadde ikke verken jeg eller søsknene mine daglig kontakt med foreldrene våre. Vi hadde (har) våre egne liv. Selvfølgelig ringte vi dem av og til, og var på besøk noen ganger i året, men store avstander gjorde hyppigere besøk umulig. Likevel visste vi at vi alltid var velkomne hjem og at de var der for oss. 

Anonymkode: 49d36...1d8

[Anonym bruker]

Har ett sånt barn jeg og. Craver en form for kjærlighet og omsorg jeg ikke skjønner, og ikke klarer å gi. Alt er feil, hele tiden. Silent treatment. Gjør seg til uvenn med alt og alle. Jobben er feil, vennnene er feil, sjefene er dumme, lærere dumme. Forsøkt utredet, men er verdens søteste i møte med andre. Raseri og faenskap hjemme. Helt håpløst å få hjelp til, og en uttholdelig smerte å bære. Søskna orker ikke, de rømmer huset når hn kommer på besøk... Jeg klarer ikke favne alles behov samtidig, det er en umulig oppgave... 

Anonymkode: 40ff1...db5

[Anonym bruker]

Det er et voksent barn som har flyttet hjemmefra så det er egentlig ikke så mye dere får gjort.
Jeg tror jeg ville ha sendt barnet en melding hvor jeg skrev at jeg elsker barnet utrolig mye, og alltid være der for h*n, og dersom han endrer mening, eller det er noen h*n trenger hjelp til så er det bare å ta kontakt igjen.

Anonymkode: 6e5ec...8b1

[Anonym bruker]

Ville, som mange sier, sende melding om at du er veldig lei for at personen føler seg sli, at du gjerne vil snakke om det. Jeg ville faktisk laget meg litt flat for å komme h*n i møte. Da akseptere du h*ns følelser uten å komme med forsvar. Uansett hvor urimelig dette er utenfra, er det h*ns egne følelser. Ville startet der, bare lytte uten forsvar.

 

Lykke lykke til, høres veldig vondt ut!

Anonymkode: 14a41...363