Anonym bruker Skrevet 11. juli #1 Skrevet 11. juli Til dere som har menn som ofte går ut å drikker.. hvordan klarer dere dette? Jeg har hatt en mann nå i snart 14 år og i det siste har han gått mye ut med kollegaer osv. dette er jeg ikke vandt med og kjenner på sjalu følelser, nå finner han ny ute på byen osv. mye rare tanker. Må sies også at han går ned mye i kilo og føler seg bra og ser bra ut. Og alt dette er noe jeg er redd for å miste. Jeg selv er kronisk syk og klarer ikke å gå ut med venner og i alle fall ikke byen lengre🙁 men som jeg sier til han at jeg unner han å kose seg osv men dette er veldig uvant for meg. Han blir 40 i år og har tenkt 40 års krise også. Men hva vet jeg. Jeg vil ikke være den kjærringa som sitter sur hjemme, og det sier jeg til han. Han sier jeg ikke bør tenke så mye osv. synest at jeg overdriver. Men som jeg sier er at jeg er bare redd for å miste oss, da vi heller ikke har hatt det så lett i det siste. Jeg bryr meg bare. Urh.. er nok mye hormoner også som står på spill.. har startet overgangs alder og er veldig følsom. Anonymkode: dd21e...740
Anonym bruker Skrevet 11. juli #2 Skrevet 11. juli Anonym bruker skrev (30 minutter siden): Jeg vil ikke være den kjærringa som sitter sur hjemme, og det sier jeg til han. Han sier jeg ikke bør tenke så mye osv. synest at jeg overdriver Så ikke vær det da. Ja, du overdriver og er dramaqueen. Anonymkode: 6f4b5...782
Anonym bruker Skrevet 11. juli #3 Skrevet 11. juli Sjalusi er en vond følelse, og jeg skjønner hvor den kommer fra. Når ens partner forandrer oppførsel og vaner så blir man lett urolig. Men alt du kan gjøre er å stole på han og forvente at han holder avtalene dere inngår. Anonymkode: ceaca...a2d
Anonym bruker Skrevet 11. juli #4 Skrevet 11. juli Tittelen på innlegget var rar.. Menn å gå ut på byen?? Anonymkode: ba43f...184
Anonym bruker Skrevet 11. juli #5 Skrevet 11. juli Anonym bruker skrev (5 minutter siden): Tittelen på innlegget var rar.. Menn å gå ut på byen?? Anonymkode: ba43f...184 «Menn, og det å gå ut på byen» Anonymkode: ceaca...a2d
Anonym bruker Skrevet 11. juli #6 Skrevet 11. juli Jeg forstår at dette er vonde følelser. Spesielt siden du føler at han har blitt mer attraktiv enn det han var tidligere. Du føler gjerne at det er litt vanskelig at du er kronisk syk også. Skal forholdet deres overleve det at dere har forskjellig kapasitet, så blir det gjerne slik at dere må gjøre ting hver for dere. Samtidig må dere ta hensyn og ha et liv sammen også. Hva er mye? Og er det mye over tid eller over en liten periode? Om han aldri er hjemme i helgene lenger og det skjer over lang tid, må dere selvsagt snakke om det. I et forhold er det lurt å ta opp ting som plager en i fredstid og før det blir sårt. Da er det enklere å snakke om det nøytralt. Det er viktig at dere har tid sammen og at den ene ikke springer ut så snart det er ledig tid. Dere trenger felles opplevelser/samtaler utover barna og man må fortsette å investere i forholdet. Den siste tiden har det vært mange fra hobbyen min her vi bor. Jeg har da gått ut mer enn jeg pleier. På 2,5 uker var jeg ute 4 ganger. Vi går ut på bar og det er sjelden vi gjør mer enn å prate med hverandre Jeg regner med at jeg kommer til å gå oftere ut fremover - fra et par, tre ganger i året nå til en gang i måneden (noen ganger to kanskje). Jeg har noen venner som oftere går ut eller treffes hjemme hos hverandre og jeg kommer nok til å henge meg mer på med dem dem fremover tenker jeg. Jeg har en mann som er kronisk syk og jeg kjenner at denne løse og ledige praten man har i slike settinger gjorde meg godt. Men alle de andre helgekveldene er vi stort sett hjemme sammen Anonymkode: 16c29...744
Anonym bruker Skrevet 11. juli #7 Skrevet 11. juli Har etterhvert funnet ut at utegåing og byliv er en veldig kulturell greie! Har innimellom diskutert dette med venner og kollegaer, og det virker som om folk "sørfra" er veldig mye mer restriktive på at man går på byen uten partner, enn folk her i Tromsø. Her lever vi i en såkalt utelivsby, og "alle" går på byen - ofte! Om man er 20 år eller 75, liksom. Jeg har null problem med at gubben går på byen uten meg, gjerne rett fra jobb og blir ute til det stenger kl 0400. Og samme gjelder når jeg går ut. Vi er ute iallefall 1-2 ganger i måneden, og nesten aldri sammen (det er mye mer kjedelig enn å gå med venninner). Kunne aldri levd i et forhold der dette ikke ble akseptert! Anonymkode: 2f358...324
Anonym bruker Skrevet 11. juli #8 Skrevet 11. juli Hvis han har begynt med dette nå plutselig etter å ha blitt slankere og du kronisk syk så skjønner jeg din uro. Og kan ikke berolige deg. Enten kjeder han seg i det livet han lever, vil ut av forholdet men vil ikke være hsn som gikk fra syk kone eller har noe på gang. Noe er det jo tydeligvis hvorfor skulle han ellers plutselig begynne med dette? Har han nylig fått en ny spennende kollega? Anonymkode: 16fa1...a03
Anonym bruker Skrevet 11. juli #9 Skrevet 11. juli Begynner navnet hans på K? Og bor i Bergen? Anonymkode: b8ed5...ac3
Anonym bruker Skrevet 13. juli #10 Skrevet 13. juli Det er veldig vanlig at livet endrer seg litt i den alderen dere er nå, snakket med mannen om det nå i helga faktisk. Ungene er i ferd med å bli store, og trenger oss ikke på samme måte lenger. De vil leve sine liv med sine venner og selv om de synes det er hyggelig å finne på noe med oss foreldre innimellom er vi heldige om det skjer to ganger i måneden liksom 🙈 Samtidig inntrer den berømmelige 40-års krisa. Det er ikke en myte, det skjer mye hormonelt i kroppen, både hos menn og kvinner (mest hos kvinner), og man begynner tenke på at man er i siste halvdel av livet og "var dette alt?" og ikke minst "dette er siste sjanse til å realisere...." kommer. Noen bytter jobb, noen starter for seg selv, noen kjøper motorsykkel eller raske/kule biler, noen begynner trene, noen slanker seg osv osv. Noen menn bytter ut kona med en yngre versjon, dessverre. Det er et faktum det også. Din mann har slanket seg og begynt gå på byen, men det trenger overhodet ikke bety at han ikke elsker deg og ønsker være sammen med deg. Sjalusi er vondt, og ødeleggende. Sånne følelser legger seg som er verkebyll i forholdet deres. Snakk sammen, om den livsfasen dere er i og veien fremover. Ikke vær martyr og legg dine negative følelser over på han, det tjener du ingen verdens ting på, det bare gjør gapet mellom dere større. Vær åpen, nysgjerrig, spør han hva han tenker dere må gjøre fremover for å beholde gnisten og livet i forholdet også gjennom fasen hvor ungene vokser til og blir mer selvstendige. At du er syk og ikke orker dra på byen betyr ikke at dere ikke kan gjøre ting sammen. At han har gått ned i vekt kan jo være en inngangsport til å utforske oppskrifter og matvaner sammen, kanskje dere kan gjøre roligere ting sammen som å gå turer i skogen, gå i svømmehallen, starte en filmklubb og invitere noen venner som er i samme livsfase til å se film en gang i måneden...? Mulighetene er mange om man ser etter dem. Anonymkode: f8a0a...0a7
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå