OCD og vi prøver å få barn

[Anonym bruker]

Jeg har en sterkt OCD, jeg kan kverne og tenke på de rareste ting til jeg nærmest blir syk. Jeg er veldig opptatt av smitte, og er livredd for sykdommer. Jeg kommer stadig for sent til jobb, fordi jeg noen ganger ikke kommer ut av "sjekk-bobla" før jeg må dra. Altså, sjekk av komfyr, at kontakter er dratt ut, at døra er låst, osv osv. Jeg vet jo at det er det, men likevel stoler jeg ikke på meg selv at jeg faktisk har sjekket alt godt nok. Dette er grunnen til at jeg stadig mister jobber, og jeg bruker fryktelig mye tid på jobben også med å tenke meg ihjel på ting. Jeg blir kjempe-stresset av overtenkingen. Lurer alltid på om jeg har sagt eller gjort noe galt, og analyserer alt!

Nå vil jeg og kjæresten min prøve å få barn. Min nærmeste venninne spurte meg her om dagen, om jeg hadde tenkt godt igjennom det. Om jeg ville takle å få et barn, når jeg er så på tuppa som jeg kan være noen ganger. Jeg ble veldig fornærmet, det skal jeg innrømme. Men jeg vet også at hun ikke vil meg noe vondt. Hun er den som får mange telefoner fra meg hver dag, fordi jeg overtenker ting og jeg må få hennes bekreftelse på at jeg ikke tenker feil eller har gjort noe feil. Hun er til stor hjelp, men har sagt at hun må ha litt puste-rom av og til. Jeg vet jeg kan være intens, og har mistet flere venner pga det. 

Noen her med sterk OCD som hemmer i hverdagen, som har barn? Hvordan er det, og har det gått fint? 

Anonymkode: 58cde...7d6

[Pobie]

Hvis du sliter psykisk før du får barn blir det minst 10 ganger verre med barn. Man er rett og slett ikke forberedt på hvor intenst det er å ha barn, pluss barn er urenslige i mange år før de begynner å forstå hvorfor det er lurt å vaske hendene osv. 

Foreslår en del timer med psykolog for å få dette under kontroll før du vurderer barn. 

[Anonym bruker]

Du må ta tak i dine problemer før du får et barn. 

Barn krever så enormt mye av deg, og vil på ingen måte gjøre din hverdag enklere.  

Et barn fortjener heller ikke en mamma som egentlig har mer enn nok med seg selv. 

Når du har fått hjelp, kan du begynne å tenke på barn. 

 

Anonymkode: 1868c...c85

[Anonym bruker]

Jeg har levd med angstproblematikk store deler av livet. Og jeg har forstått at jeg kan ha en form for OCD uten at dette er diagnostisert. Men jeg har også tankekjør, særlig i perioder med mye stress. Men det er ikke i nærheten av det du beskriver, så jeg vet ikke om mitt svar blir relevant.

Jeg gikk til psykolog spesialisert på kognitiv terapi før jeg fikk barn og i graviditeten. Jeg var da redd for tanken på å komme i en situasjon hvor jeg skadet barnet mitt på noen måte. Det var en angsttendenser som det viser seg faktisk er ganske vanlig. Jeg hadde også problemer med det å være steder hvor jeg ikke kunne komme meg på do. Så jeg takket ikke offentlig transport, piknikkurv i parken, kø på butikken osv. 

Jeg bestemte meg for at dette ikke var et liv jeg ville at barnet mitt skulle ha. Så jeg brukte hele graviditeten og permisjonen til å sette meg i de situasjonene jeg fryktet. Det var beinhard jobbing. Men litt etter litt lærte jeg hjernen min at de situasjonene jeg fryktet ikke var farlige. I dag er det veldig sjelden at jeg får perioder med overtenning. Når det skjer har jeg en mann som kompenserer for det..

Så det kommer an på om du kan klare å få den hjelpen du trenger, og gjøre den jobben som skal til for å bli kvitt det. Med forbehold om at kognitiv terapi og eksponering er noe du vil kunne bli bedre av - jeg mener ikke å si at man må skylde seg selv om man ikke klarer å bli bedre. 
 

Også kommer det an på hvor mentalt sterk kjæresten din er. Hvis dere begge sliter er det jo et større problem. Slik du beskriver det nå, at det er så invalidiserende at du ikke kan holde på jobber, ikke kommer deg ut av huset osv så kan det være vanskelig å skape en forutsigbar hverdag for barnet.. 

Anonymkode: 171f0...99e

[Anonym bruker]

Jeg har gått til psykolog i flere perioder, noen ganger går det bedre med OCD en min mens andre ganger er den ille. 

Sånn som her for en stund siden, så var jeg på festival med et par venninner. Jeg drakk alkohol og hadde det veldig gøy. Men dagen etterpå så spant hodet mitt noe enormt. Jeg begynte å tenke på hva jeg hadde sagt og gjort hele tiden jeg på festivalen, og turde ikke gå ut på ei uke. Venninna mi ble nedringt, og sa det samme hele tiden. At jeg ikke hadde gjort noe galt, eller sagt noe galt. Men jeg trodde ikke på henne, og måtte høre igjen og igjen. Til slutt sprakk det for henne, og hun sa at jeg fra nå av måtte slutte å drikke alkohol for jeg ble syk av det. Vi ordnet opp, men jeg er veldig redd for å miste henne. Jeg har jo samboeren min, men han forstår ikke så mye av diagnosen min. Og jeg vil ikke ta det opp med han hele tiden. 

Anonymkode: 58cde...7d6

[Anonym bruker]

Har du fått noen behandling for din OCD?

Det som er det fine med OCD er at det kan kureres. Litt angst og tvangshandlinger/tvangstanker har vi alle, men hos deg har det gått såpass langt at det styrer livet ditt. 
Jeg har en sønn som har slitt mye med OCD, og da spesielt smitte og bakterier sånn som deg. Han har gått til behandling hos OCD-teamet i den kommunen vi går i, og han har blitt så mye bedre. Innimellom kan han bli litt preget igjen, men så bruker vi verktøyene fra psykologen og ting blir lettere. Han er to forskjellige personer før og etter behandling, og det er også fint for oss i familien. Det er slitsomt for dem rundt også, og jeg tror du kan påvirke et barn negativt med din OCD. 
Så få deg litt mer hjelp først, også kan man kanskje heller tenke barn når hodet er litt mer i vater.

Anonymkode: f7746...52c

[Anonym bruker]

Sorry for noen skrivefeil i mitt innlegg..

Men ville også bare tipse deg på metakognitiv terapi

På denne siden kan du melde deg inn og få tilgang til en rekke ressurser. Det koster litt, men om du har mulighet kan det være greit å prøve

https://www.metakognitivterapi-oslo.no

Anonymkode: 171f0...99e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (45 minutter siden):

Jeg har en sterkt OCD, jeg kan kverne og tenke på de rareste ting til jeg nærmest blir syk. Jeg er veldig opptatt av smitte, og er livredd for sykdommer. Jeg kommer stadig for sent til jobb, fordi jeg noen ganger ikke kommer ut av "sjekk-bobla" før jeg må dra. Altså, sjekk av komfyr, at kontakter er dratt ut, at døra er låst, osv osv. Jeg vet jo at det er det, men likevel stoler jeg ikke på meg selv at jeg faktisk har sjekket alt godt nok. Dette er grunnen til at jeg stadig mister jobber, og jeg bruker fryktelig mye tid på jobben også med å tenke meg ihjel på ting. Jeg blir kjempe-stresset av overtenkingen. Lurer alltid på om jeg har sagt eller gjort noe galt, og analyserer alt!

Nå vil jeg og kjæresten min prøve å få barn. Min nærmeste venninne spurte meg her om dagen, om jeg hadde tenkt godt igjennom det. Om jeg ville takle å få et barn, når jeg er så på tuppa som jeg kan være noen ganger. Jeg ble veldig fornærmet, det skal jeg innrømme. Men jeg vet også at hun ikke vil meg noe vondt. Hun er den som får mange telefoner fra meg hver dag, fordi jeg overtenker ting og jeg må få hennes bekreftelse på at jeg ikke tenker feil eller har gjort noe feil. Hun er til stor hjelp, men har sagt at hun må ha litt puste-rom av og til. Jeg vet jeg kan være intens, og har mistet flere venner pga det. 

Noen her med sterk OCD som hemmer i hverdagen, som har barn? Hvordan er det, og har det gått fint? 

Anonymkode: 58cde...7d6

Jeg tenker også at du må få behandling for OCD- en din før du tenker på å få barn. 

Anonymkode: b4792...6af

[Anonym bruker]

Har et barn som slet med dette i en periode, og det var kjempekrevende. 

Anonymkode: b4792...6af

[Anonym bruker]

Denne intensive 4 dagers behandlingen i Bergen har visst hatt gode resultater: https://www.helse-bergen.no/avdelinger/psykisk-helsevern/kronstad-distriktspsykiatriske-senter/klinikk-for-4-dagers-behandling-b4dt

Anonymkode: b4792...6af

[Anonym bruker]

Dette kan du bli bedre av, som mange sier. Du MÅ få behandling! Du kan ikke leve slik. 

Anonymkode: 47cde...ed8

[Anonym bruker]

Ikke få barn før du har fått hjelp og kontrol over egen utfordringer og holdt på en jobb. Høres ikke ut som du er i nærheten av å ha kapasitet til ett barn

Anonymkode: 1c716...84c

[Anonym bruker]

Hvorfor ble du fornærmet over spørsmålet? Det var jo helt betimelig. Hvordan ser du for deg at det skal bli med barn med de problemene du har?

Anonymkode: fd28c...6f0

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Hvorfor ble du fornærmet over spørsmålet? Det var jo helt betimelig. Hvordan ser du for deg at det skal bli med barn med de problemene du har?

Anonymkode: fd28c...6f0

Jeg føler at jeg har blitt bedre på mange punkter, men så faller jeg tilbake i gamle spor igjen. Jeg klarer ikke å slutte å tenke på ting, og da blir det veldig altoppslukende for meg. Det er ikke meningen å bli fornærmet på venninna mi, men jeg blir bare stressa. 

Anonymkode: 58cde...7d6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Jeg føler at jeg har blitt bedre på mange punkter, men så faller jeg tilbake i gamle spor igjen. Jeg klarer ikke å slutte å tenke på ting, og da blir det veldig altoppslukende for meg. Det er ikke meningen å bli fornærmet på venninna mi, men jeg blir bare stressa. 

Anonymkode: 58cde...7d6

Men hvordan ser du for deg det blir å ta vare på er barn når du er sånn som du er?

Anonymkode: fd28c...6f0

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (19 minutter siden):

Jeg føler at jeg har blitt bedre på mange punkter, men så faller jeg tilbake i gamle spor igjen. Jeg klarer ikke å slutte å tenke på ting, og da blir det veldig altoppslukende for meg. Det er ikke meningen å bli fornærmet på venninna mi, men jeg blir bare stressa. 

Anonymkode: 58cde...7d6

Jeg tenker den dagen du greier å være en «normal « venninne den dagen kan du begynne å vurdere å få barn. 
 Hadde jeg vært din venninne så hadde jeg nok måtte trekt med unna om du valgte å få barn opp i alt.

Anonymkode: 1c716...84c

[Anonym bruker]

Jeg har vokst opp med psykisk syke foreldre og du MÅ få hjelp med problemene dine FØR du får barn.

Barn har du null kontroll over, de er ganske uberegnelig og med din problematikk blir det garantert en utfordring.

Jeg mener seriøst at man ikke kan få barn når man sliter så mye, barn skal ikke vokse opp i sånt.

16 åringen min sa det er om dagen, at det er synd på venninnen hennes sim nærmest må passe på mammaen sin og ikke omvendt. Mammaen hennes sliter med angst for alt mulig, hun må berolige mammaen hele tiden. Barn skal ikke leve sånn!

Anonymkode: a382e...8a7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 timer siden):

Jeg har en sterkt OCD, jeg kan kverne og tenke på de rareste ting til jeg nærmest blir syk. Jeg er veldig opptatt av smitte, og er livredd for sykdommer. Jeg kommer stadig for sent til jobb, fordi jeg noen ganger ikke kommer ut av "sjekk-bobla" før jeg må dra. Altså, sjekk av komfyr, at kontakter er dratt ut, at døra er låst, osv osv. Jeg vet jo at det er det, men likevel stoler jeg ikke på meg selv at jeg faktisk har sjekket alt godt nok. Dette er grunnen til at jeg stadig mister jobber, og jeg bruker fryktelig mye tid på jobben også med å tenke meg ihjel på ting. Jeg blir kjempe-stresset av overtenkingen. Lurer alltid på om jeg har sagt eller gjort noe galt, og analyserer alt!

Nå vil jeg og kjæresten min prøve å få barn. Min nærmeste venninne spurte meg her om dagen, om jeg hadde tenkt godt igjennom det. Om jeg ville takle å få et barn, når jeg er så på tuppa som jeg kan være noen ganger. Jeg ble veldig fornærmet, det skal jeg innrømme. Men jeg vet også at hun ikke vil meg noe vondt. Hun er den som får mange telefoner fra meg hver dag, fordi jeg overtenker ting og jeg må få hennes bekreftelse på at jeg ikke tenker feil eller har gjort noe feil. Hun er til stor hjelp, men har sagt at hun må ha litt puste-rom av og til. Jeg vet jeg kan være intens, og har mistet flere venner pga det. 

Noen her med sterk OCD som hemmer i hverdagen, som har barn? Hvordan er det, og har det gått fint? 

Anonymkode: 58cde...7d6

Du kan for all del ikke tenke å få barn før du har fått behandling og blitt bedre. 

Anonymkode: 0106f...515

[Anonym bruker]

Hvordan tror du selv at du vil takle å ta vare på et barn, Hi?

Hvordan vil du takle å skifte på bleier?

At barnet gulper?

Når barnet sikler på deg?

Når barnet er forkjølet og du må tørke snørr og får snørr på deg, eller barnet hoster deg rett i ansiktet?

Når barnet får spysyka og kaster opp på deg eller i senge eller på gulvet?

Når barnet får magesjau andre veien med diare som går gjennom klær/bleier?

Når barnet leker med jord og søle og blir skitten på hender, i ansiktet, på klærne?

Hvordan har du tenkt å greie å møte opp til tiden til leger, helsestasjon, barnehage?

Hvordan har du tenkt å ikke overføre dine tvangstanker og irrasjonelle oppførsel og vaner til barnet når du er så preget av OCD'en som du beskriver at du er?

Hvordan skal du håndtere et gråtende barn som har behov når du ikke greier å komme deg ut av tvangstankene og bare mååå sjekke noe en-fem- tyve ganger til først?

 

Du MÅ gå i behandling en god stund før du vurderer å bli gravid! Og som andre sier, du bør først kunne være en noenlunde stabil venninne før du vurderer å få barn! Du bør også kunne holde på en jobb. 

Du kan ikke få barn før du har blitt veldig mye bedre enn det du beskriver i hovedinnlegget at du er.

Du har forøvrig en veldig god venninne som vil deg vel, lytt til henne, for hun vil deg bare vel når hun spør om du er klar for å få barn og om du kan takle det å få barn. For ut fra det du nå skriver så er det tydelig at du ikke er klar for å få barn nå. Det vil ikke være bra, hverken for deg eller barnet.

Og din kjæreste - er han klar over at han kan komme til å måtte ta all permisjon, være alenepappa, hvis du ikke takler noe selv?

Så lenge han heller ikke forstår noe av din OCD, så bør dere virkelig ikke få barn, for da er dere begge to helt urealistiske til hva det vil kreve av dere, og dermed ikke klare for det ansvaret det å få barn faktisk er.

Bestill deg legetime og kom deg i effektiv behandling. Og i det løpet, få din samboer til å bli med til psykolog også, for han må forstå hva du sliter med om dere noen gang skal kunne bli gode foreldre sammen.

❤️

Anonymkode: b4486...77f

[Anonym bruker]

Ikke få barn før du er i orden.

Anonymkode: 2a0cb...ffc

[Anonym bruker]

Å få barn handler om å alltid sette noen andre før deg selv. I alle situasjoner, til alle tider hele døgnet. Du klarer ikke å holde på en jobb. Å få et barn er en fulldøgnsjobb du ikke kan slutte i og ikke ta ferie fra. Sånn du beskriver at du har det så høres det ikke ut som du er så god på å skyve egne behov, tanker og følelser til siden, så jeg vil være så tydelig som mulig: Nei, du bør ikke få barn nå. Bruk heller tid og energi på å skaffe behandling og bli bedre. Ingen ting av det du beskriver vil bli bedre med et svangerskap, hormonbonanza, søvnmangel og et lite barn, og når du kommer til et punkt der du er friskere så tror jeg du vil se det selv at det hadde vært galskap å få et barn nå.

Anonymkode: 269cf...e19

[Anonym bruker]

Jeg har OCD, fikk det etter at jeg fikk barn, er redd for skitt, bakterier og smitte. Jeg var helt normal før, det livet er utenkelig for meg nå. Hadde aldri taklet småbarnslivet og barnehage. Ikke få barn før du har fått behandling.

Anonymkode: 3ed91...c6a

[Anonym bruker]

Hjelp, her bør alle varsellampene blinke rødt!!!🙄🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨🚨

Anonymkode: a5faf...b91

[Anonym bruker]

Barnet snapper opp alt du tenker på og bekymrer deg over. Det er ikke bra. Du må løse dine problemer først. ❤️ Barnet speiler deg. 

Anonymkode: 5d81c...2a4

[Anonym bruker]

Min fødsel ble utslagsgivende for resten av livet. Jeg hadde ikke psykiske problemer før (trodde jeg), men fikk både svangerskaps- og fødselsdepresjon som aldri ble oppdaget eller behandlet. 

Jeg, som alltid har ønsket meg en flokk unger, ble overveldet. Nå, 11 år senere, er det ingen tvil om at min (u)helse har påvirket sønnen. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, hadde jeg aldri fått barn. 

Fikk diagnosen AuDhD for 2 år siden, noe som gjør hverdagen alene med barn ganske utfordrende. 

Din sterke OCD vil jeg påstå ikke er forenelig med å kunne være en trygg nok voksen for barnet ditt, dessverre. Du kommer til å påvirke barnet negativt og det vil med stor sannsynlighet kopiere atferden din. Du vil også kunne oppfattes som ustabil og ikke en trygg base. 

Din venninne sier det hun sier ut av omsorg for deg. Hun er faktisk en veldig god venninne.

Anonymkode: 51c83...8cc