Jeg er så ensom….

[Anonym bruker]

Til tross for mann, barn, jobb og slikt.. 

har venner, men ingen nære som inviterer oss med på noe. 
Vi inviterer hit, men aldri noe i gjengjeld. 
Alle har liksom sitt og sine. 
mannen min styrer med sitt og barna er nå begynt å bli store så jeg sliter med å finne meg selv oppi alt. 
Har prøvd ulike aktiviteter selv for å utvide nettverk, men ingen som er interessert i nye bekjentskaper. 
Har liksom ingen som spør meg om min dag, om jeg har det bra for eksempel. 
Hadde det ikke vert for barna, hadde knapt nok noen merket om jeg forsvant. Det føler jeg er litt leit, å være så betydningsløs i verden og ikke føle at man hører til liksom.. jeg er bare her, i mitt A4 liv som ikke har rom til sprell og moro. 
jeg vet, livet blir jo slik man gjør det selv. Men det er virkelig vanskelig å få nære venner i voksen alder. 
De nære jeg hadde, ble gift og flyttet og skapte seg nye nettverk. Ingen interesser for å holde kontakt, for å møtes eller lignende. Det bare faser ut. 
 

nei, tenk å bare føle seg så lite verdt i samfunnet. Og ja, jeg vet verden har virkelig større problemer, men nå måtte jeg bare lufte mitt for en gangs skyld…. 

Anonymkode: 2d8d3...49a

[Anonym bruker]

Jeg tror dette dessverre er normalt for mange. Jeg hadde det også slik i 3-4 år, og jeg kan si at det er mulig å komme ut av det. 

Har du prøvd å søke på følgende gruppe på Facebook: Hey Woman! + Ditt område? Det kan man lett skaffe seg nye venner, for de som er der er selv ute etter nye venner. 

Det er håp. Siden mitt barn var i militæret når jeg fylte 50 år så satt jeg alene på en resturant og spiste middag og følte meg som verdens værste menneske! Jeg har aldri opplevd at noen har laget en fest eller feiring for meg, men men det spiller ikke så stor rolle. 

Nå så har jeg 3-4 god venner og det holder lenge for meg. Jeg har også begynt å sette pris på det å gjøre ting selv, som å gå på konserter m.m. 

Sender deg en stor klem, og det er håp! 

Anonymkode: 14a4f...7da

[Anonym bruker]

Tusen takk for fine ord på en mørk kveld.. 

det er som du sier, man føler seg helt håpløs og tror selv, at ingen vil jo vere med meg. Så da blir sosiale sammenkomster av noe slag, forferdelig kleine (sånn inni meg). 
 

Bare noen innimellom kunne bry seg; har du det bra? Så enkelt som d, eller hvordan går det.. 

 

Grupper på FB føler jeg blir litt mye, da plassen vi bor på er en mindre plass.. der hvor alle har noen fra før..

Anonymkode: 2d8d3...49a

[Anonym bruker]

Veldig trist at vennegrupper blir satt og det ikke er plass til flere. Da får man kun på gode bekjentskap, men er aldri en del av det nære. Er det noen på ditt hjemsted du vet om som ikke er en del av en vennegjeng? Prøve bli kjent med noen som kanskje også har få venner? 

Anonymkode: 7b710...ed3

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Tusen takk for fine ord på en mørk kveld.. 

det er som du sier, man føler seg helt håpløs og tror selv, at ingen vil jo vere med meg. Så da blir sosiale sammenkomster av noe slag, forferdelig kleine (sånn inni meg). 
 

Bare noen innimellom kunne bry seg; har du det bra? Så enkelt som d, eller hvordan går det.. 

 

Grupper på FB føler jeg blir litt mye, da plassen vi bor på er en mindre plass.. der hvor alle har noen fra før..

Anonymkode: 2d8d3...49a

Jeg tror du skal være forsiktig med å tro at alle som er der har noen fra før. Jeg ble kjent med flere suksessfulle kvinner via den gruppen som ønsket seg flere venner. Av og til så kan vi være 4-5 som går ut å spiser lunsj, en gruppe møtes for quiz, om du liker noe så kan du foreslå de så kan det hende det vil dukke opp 2-4 som synes dette er topp. 

Anonymkode: 14a4f...7da