En trist tid

[Anonym bruker]

Jeg har sett så mange dødsannonser det siste året der unge mennesker tar sitt eget liv. Statistikken viser at tallene er stigende. 
Alle har ansvar for eget liv, men dette er ungdommer og unge voksne. Hvor er hjelpeapparatet? Nærmiljø? Er alle inkludert og har venner og tilhørighet? 

Igjen sitter det familier og foreldre med knust hjerte og sjel og prøver etter beste evne å stable et liv på beina igjen. 

Er i blitt et samfunn som kun ser oss selv og egne behov? Ser vi de rundt oss godt nok? 
Jeg vil si at vi absolutt ikke ser alle rundt oss. Viner ikke så inkluderende vi liker å tro vi er. Det er mange som føler seg ensom og alene, og det er trist at vi er så egoistiske at vi kun strever etter å få mest mulig selv. 

Jeg er selv ungdoms mamma og jeg har ikke ord for hva disse foreldrene nå går gjennom ❤️

Anonymkode: 2d409...1eb

[Anonym bruker]

Heilt sant, kjenner og på dette! Er flere i nærmiljøet som har tatt sitt eget liv, både unge og voksne.

Men det er faktisk slik at folk tenker mer på seg selv og er mindre inkluderende, det gjelder i alle aldre. 
Har selv kjendt på dette på ting regi skolen, da en nesten føler en presser seg på for å komme i kontakt med folk. Noen viser lang vei at de ikke er interessert i å prate med andre.

Det er vondt, og utestenging for barn og unge er mye verre.

Tror alle må begynne å få øynene opp og SE andre.

Som de pratet mye om før( som gjelder ennå), et hei og et smil i hverdagen, kan gi mye til en person som sliter.

Anonymkode: 56646...0d1

[Anonym bruker]

Vi lever i en egoistisk verden ! Sånn er det 

Anonymkode: 24165...8d4

[MissSaigon]

Verden har blitt kaldere og mer kynisk. Man ser det over hele linjen, fra den folkevalgte despoten over dammen til side opp og side ned med negative holdninger til alt og alle som skiller seg det minste ut. Jeg tror ikke at det har forekommet flere titalls sider med kritikk og negative ytringer om Pride og homofile generelt på dette forumet før? 

Når man tenker på at selvmordsstatistikken for homofile og transpersoner er skyhøy i forhold til hetrofile så blir det både latterlig og skummelt å lese at noen faktisk tror at man får flere skeive av å flagge med regnbueflagg i juni! Hatet vokser og vi har alle et ansvar for å både se og respektere andre!

[Anonym bruker]

Husker da jeg var ungdom og fikk brev i postkassa at det minst 4 mnd. ventetid, og da var saken min akutt. Folk må vente opptil ett år for å få hjelp. Det gjør noe med en, man føler at man ikke er verdt noe som helst. 

Anonymkode: 5acee...76d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (28 minutter siden):

Husker da jeg var ungdom og fikk brev i postkassa at det minst 4 mnd. ventetid, og da var saken min akutt. Folk må vente opptil ett år for å få hjelp. Det gjør noe med en, man føler at man ikke er verdt noe som helst. 

Anonymkode: 5acee...76d

Her er du inne på noe veldig vesentlig. Samfunnet er blitt upersonlig og ansvarsløst. Dessverre er Norge langt framme i denne utviklingen. Vi har gitt fra oss det personlige ansvaret, eller rettere sagt blitt fratatt det personlige ansvaret. Institusjoner har tatt over våre medmenneskelige oppgaver. Dette er et resultat av årtier med sosialistisk styre, hvor enkeltmenneskets ansvar er blitt overført til offentlige institusjoner.
Det er gjort i velmenende hensikt, men det slår helt feil ut. I dag roper ikke folk om hjelp, og stadig færre hjelper på eget initiativ, bortsett fra noen få av de aller rikeste som har ekstra ressurser til å hjelpe.
Vi vanlige enkle mennesker forventer at det er fagfolk, og institusjoner, som tar vårt ansvar for å hjelpe andre. Vi har offentlige ordninger som skal ta seg av det, derfor føler vi ikke ansvar for andre enn oss selv.
Dette ser vi utallige eksempler på i hverdagen. Folk bidrar ikke, hjelper ikke, de henviser til fastlegen, til NAV, til kommunale tjenester, støtteordninger osv. Vi føler ikke ansvar for noe, fordi staten skal løse alt for oss. Vi har krav på hjelp osv. Dette er en naivitet og en ansvarsløshet som kommer med sosialismen, en isme som er falskt empatisk og fører til et kaldt ansvarsløst samfunn hvor vi ikke har kontakt med mennesker som har eller tar ansvar.
Vi får kalde offentlige brev som ikke kan besvares. Brev som heller ikke er signert av mennesker, men av en institusjon. Vi er maktesløse, og hjelpeløse. I psykologien er dette en av de verste mentale tilstandene et menneske kan være i, det kalles lært hjelpeløshet. Ingen ting er mer apatisk og deprimerende enn det. For et enkeltmenneske.
Slik er det blitt i Norge. Alt startet med oppløsningen av kjernefamilien, som ble godt tilrettelagt av venstresidens politikk, med alle støttetiltak som gjorde eksteskapsbrudd, barn utenfor ekteskap, og omsorg for eldre til et samfunnsansvar. Det er den grunnleggende årsaken til at vi har havnet der vi er i dag.
Nærmiljøet og kontakten med storfamilien må tilbake. Men det skjer aldri. Den populistiske sosialismen som kun henvender seg til det store flertallet, som er ansiktsløst og ansvarsløst, kryper seg til makt over hele Norge, og hele jordkloden. Ingen vil ha det slik, men slik blir det. Fordi det sosialistiske budskapet går til de største menneskegruppene, velgergruppene, flertallet, det er bare flertallet som gir makt. Derfor blir budskapet enkelt og populistisk. Sosialismen sier at vi er de empatiske som tar vare på deg, la oss sammen ta de onde rikingene. Alle kan sluke et slikt agn. Det vil alltid være flertall for et så enkelt budskap.
Budskapet henvender seg ikke til dypet i enkeltmennesket, og dets mulighet til å være fri til å velge selv, og ta ansvar for seg selv og sine nærmeste. Store menneskegrupper føler verken ansvar eller omsorg, store menneskegrupper eier ikke følelser, det har bare vi som enkeltmennesker. 
For meg er eneste veien ut av dette individets frihet. Mindre offentlig og politisk kontroll. Frihet gir personlig ansvarsfølelse, det må til for at vi skal handle empatisk og hjelpe andre. Å hjelpe er en naturlig egenskap forbeholdt oss mennesker, den egenskapen er vår, vi må ta den tilbake fra politikerne som har delegert den til stat og kommune. Staten og kommunen feller aldri tårer for deg. Det offentlige er ikke medmenneskelig. Ingen bør tro på en slik politisk livsløgn. Vi er mange nok som har erfart sannheten i det.

Anonymkode: e6295...6db

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (58 minutter siden):

Husker da jeg var ungdom og fikk brev i postkassa at det minst 4 mnd. ventetid, og da var saken min akutt. Folk må vente opptil ett år for å få hjelp. Det gjør noe med en, man føler at man ikke er verdt noe som helst. 

Anonymkode: 5acee...76d

Dette. 
 

Jeg har en ungdom som sliter, ikke mindre enn 3 runder innom BUP, nok en runde igjen nå. Men der inne stopper det. Ikke akutt nok for den avdelingen, men for alvorlig for kun psykolog. Jeg gir snart opp, det eneste de har bidratt med til nå er legge beslag på tid med kartlegging gang på gang. Der sitter både ungdom og jeg, graver opp alt som er vanskelig, for så å bli sittende helt alene med det etterpå. Søk hjelp? Lite hjelp i det. 
 

Heldigvis møtt mange helter via andre arenaer. Skole, lavterskel. De finnes og er helt uvurderlig. Vet ikke hva vi skulle gjort uten de. De sakene som stadig kommer opp i media treffer meg så hardt, for jeg vet at dette kunne fort vært vår historie også. 

Anonymkode: 991db...5ba

[Anonym bruker]

Systemet er ødelagt. Man skal være ganske ressurssterk for å være syk i Norge. Det er mange som ikke klarer å kjempe for hjelp og ressurser selv og enda flere har ingen til å kjempe for seg. Og med et så egosentrisk samfunn vi lever i, er det ikke lett å åpne seg for noen rundt heller. Sønnen min er heldig. Han har en stor ressurssterk familie rundt seg. Uten kunne han fort blitt en del av en dyster statistikk. 

Jeg måtte ta han ut av skolen halvveis i 3.klasse pga langvarig alvorlig mobbing. Noe andre foreldre ikke skjønte noe av da jeg var ærlig om hvorfor han sluttet. Men ingen hadde invitert han hjem i løpet av 3 år, under covid ville ingen inkludere han i en kohort, alle var "fulle". Enda vi hadde med barn fra klassen på rundgang både hjem, i parker og på aktiviteter. Jeg arrangerte påskeverksted, halloweenfest, karnevalfest og juleverksted hjemme. Ingen tok noe initiativ tilbake, de vippset meg litt penger for mat og pynt. 

Han sa én kveld at han kom til å drepe seg selv hvis han måtte tilbake på den skolen. Han fortalte meg 3 forskjellige måter han hadde tenkt han kunne gjøre det på. Han ga meg 6 mnd på å få det bedre, ellers kom han til å gjøre det.

Den kvelden bestemte jeg meg for å holde han hjemme og finne ut hvor vi kunne flytte. Jeg fant fort et sted vi skulle flytte til og søkte han inn på skole der, så han skulle slippe å gå hjemme i 6 mnd. 

Jeg kontaktet selvfølgelig også fastlegen og vi sendte en hastehenvisning til Bup.

Svaret fra Bup var at han ikke var "syk nok" og at et miljøskifte ville løse alt. Dette var en gutt med store traumer og selvmordsPLANER. 

Jeg valgte å kontakte en velrenommert barnepsykolog og hun ga han rask "diagnose". Han var på forstadiet til PTSD. Han gikk til henne ett år for å jobbe med traumer, triggere, triggerrespons og selvverd. Det kostet 1300 kr pr time. 

I dag er han 11,5 år og klarer seg veldig fint. Har fortsatt en del triggere, men han går ikke rett i flightmodus hver gang lenger. Han har fått venner og fremtiden ser faktisk lys ut. Det trodde jeg ikke for et par år tilbake. 

 

Anonymkode: 7df8a...162

[MissSaigon]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Her er du inne på noe veldig vesentlig. Samfunnet er blitt upersonlig og ansvarsløst. Dessverre er Norge langt framme i denne utviklingen. Vi har gitt fra oss det personlige ansvaret, eller rettere sagt blitt fratatt det personlige ansvaret. Institusjoner har tatt over våre medmenneskelige oppgaver. Dette er et resultat av årtier med sosialistisk styre, hvor enkeltmenneskets ansvar er blitt overført til offentlige institusjoner.
Det er gjort i velmenende hensikt, men det slår helt feil ut. I dag roper ikke folk om hjelp, og stadig færre hjelper på eget initiativ, bortsett fra noen få av de aller rikeste som har ekstra ressurser til å hjelpe.
Vi vanlige enkle mennesker forventer at det er fagfolk, og institusjoner, som tar vårt ansvar for å hjelpe andre. Vi har offentlige ordninger som skal ta seg av det, derfor føler vi ikke ansvar for andre enn oss selv.
Dette ser vi utallige eksempler på i hverdagen. Folk bidrar ikke, hjelper ikke, de henviser til fastlegen, til NAV, til kommunale tjenester, støtteordninger osv. Vi føler ikke ansvar for noe, fordi staten skal løse alt for oss. Vi har krav på hjelp osv. Dette er en naivitet og en ansvarsløshet som kommer med sosialismen, en isme som er falskt empatisk og fører til et kaldt ansvarsløst samfunn hvor vi ikke har kontakt med mennesker som har eller tar ansvar.
Vi får kalde offentlige brev som ikke kan besvares. Brev som heller ikke er signert av mennesker, men av en institusjon. Vi er maktesløse, og hjelpeløse. I psykologien er dette en av de verste mentale tilstandene et menneske kan være i, det kalles lært hjelpeløshet. Ingen ting er mer apatisk og deprimerende enn det. For et enkeltmenneske.
Slik er det blitt i Norge. Alt startet med oppløsningen av kjernefamilien, som ble godt tilrettelagt av venstresidens politikk, med alle støttetiltak som gjorde eksteskapsbrudd, barn utenfor ekteskap, og omsorg for eldre til et samfunnsansvar. Det er den grunnleggende årsaken til at vi har havnet der vi er i dag.
Nærmiljøet og kontakten med storfamilien må tilbake. Men det skjer aldri. Den populistiske sosialismen som kun henvender seg til det store flertallet, som er ansiktsløst og ansvarsløst, kryper seg til makt over hele Norge, og hele jordkloden. Ingen vil ha det slik, men slik blir det. Fordi det sosialistiske budskapet går til de største menneskegruppene, velgergruppene, flertallet, det er bare flertallet som gir makt. Derfor blir budskapet enkelt og populistisk. Sosialismen sier at vi er de empatiske som tar vare på deg, la oss sammen ta de onde rikingene. Alle kan sluke et slikt agn. Det vil alltid være flertall for et så enkelt budskap.
Budskapet henvender seg ikke til dypet i enkeltmennesket, og dets mulighet til å være fri til å velge selv, og ta ansvar for seg selv og sine nærmeste. Store menneskegrupper føler verken ansvar eller omsorg, store menneskegrupper eier ikke følelser, det har bare vi som enkeltmennesker. 
For meg er eneste veien ut av dette individets frihet. Mindre offentlig og politisk kontroll. Frihet gir personlig ansvarsfølelse, det må til for at vi skal handle empatisk og hjelpe andre. Å hjelpe er en naturlig egenskap forbeholdt oss mennesker, den egenskapen er vår, vi må ta den tilbake fra politikerne som har delegert den til stat og kommune. Staten og kommunen feller aldri tårer for deg. Det offentlige er ikke medmenneskelig. Ingen bør tro på en slik politisk livsløgn. Vi er mange nok som har erfart sannheten i det.

Anonymkode: e6295...6db

Hvilket samfunn mener du fungerer bedre enn land hvor man har et sosialistisk styresett? Sammenlign Norge/Sverige/Danmark med hvem som helst og se om befolkningen er friere og lykkeligere 

[Anonym bruker]

Ja du har rett, trist og tallene er stigende.

3 av 4 av de som tar selvmord er gutter/menn i Norge nå. I en samfunnsdebatt der feminismen fokuserer på å knuse mannsroller og kritiserer det smale mannlige idealet, blir gutter stående igjen med et tomrom.

For å sitere et feministisk ordtak "The future is female". Våre sønner betaler prisen.

Anonymkode: 0647a...0ad

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 27.6.2025 den 11.40):

Dette. 
 

Jeg har en ungdom som sliter, ikke mindre enn 3 runder innom BUP, nok en runde igjen nå. Men der inne stopper det. Ikke akutt nok for den avdelingen, men for alvorlig for kun psykolog. Jeg gir snart opp, det eneste de har bidratt med til nå er legge beslag på tid med kartlegging gang på gang. Der sitter både ungdom og jeg, graver opp alt som er vanskelig, for så å bli sittende helt alene med det etterpå. Søk hjelp? Lite hjelp i det. 
 

Heldigvis møtt mange helter via andre arenaer. Skole, lavterskel. De finnes og er helt uvurderlig. Vet ikke hva vi skulle gjort uten de. De sakene som stadig kommer opp i media treffer meg så hardt, for jeg vet at dette kunne fort vært vår historie også. 

Anonymkode: 991db...5ba

Dette er byråkrati i sitt element. 
Du har så rett i det du skriver. Kartlegging og vurdering er det de bruker tid på. Men når hjelpen først skal utføres så svinges det. Bup er mer som et løpebånd. Unormalt lange køer. Lang tid på utredning og kartlegging- og der stopper det ofte opp. De gir få samtaler med ren behandling. Bup i dag er ikke samme som bup for 30 år siden. Barn og unge som sliter får håp om hjelp, så blir de sittende å fylle ut papirer og kartlagt og kommer aldri til kjernen 

Anonymkode: 2d409...1eb

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 timer siden):

Ja du har rett, trist og tallene er stigende.

3 av 4 av de som tar selvmord er gutter/menn i Norge nå. I en samfunnsdebatt der feminismen fokuserer på å knuse mannsroller og kritiserer det smale mannlige idealet, blir gutter stående igjen med et tomrom.

For å sitere et feministisk ordtak "The future is female". Våre sønner betaler prisen.

Anonymkode: 0647a...0ad

Du har helt rett! 

Anonymkode: 2d409...1eb

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 timer siden):

Dette er byråkrati i sitt element. 
Du har så rett i det du skriver. Kartlegging og vurdering er det de bruker tid på. Men når hjelpen først skal utføres så svinges det. Bup er mer som et løpebånd. Unormalt lange køer. Lang tid på utredning og kartlegging- og der stopper det ofte opp. De gir få samtaler med ren behandling. Bup i dag er ikke samme som bup for 30 år siden. Barn og unge som sliter får håp om hjelp, så blir de sittende å fylle ut papirer og kartlagt og kommer aldri til kjernen 

Anonymkode: 2d409...1eb

Akkurat det. Det blir dobbelt nederlag, fordi man har håp om hjelp, så blir en sittende igjen med følelsen at jeg er så håpløs at ikke engang det fungerer. 
 

Det jeg har erfart er de få menneskene som gjør en forskjell. Egenskapen de har er det å ta seg tiden, bryet og det å se den de har med å gjøre. Det er der nøkkelen ligger. Men ofte er de overlesset og når det blir for mørkt, må de henvise til rette instans. Som er BUP, hvor man bare blir et skjema igjen. Sist vi var der slet ungdommen med mat. Vekta var kun én kilo unna grad tre undervekt. Jeg satt i møte, mannen satt i møte, vi flagget det begge hver for oss. Noen uker senere blir vi sjekket ut med en «solskinnshistorie» på papiret. Ungdommen har manipulert, for det er så skummelt å skulle spise at det var lettere å fortelle de det de ville høre. Så da var jo alt kjempefint. På papiret. 

Anonymkode: 991db...5ba

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 timer siden):

Akkurat det. Det blir dobbelt nederlag, fordi man har håp om hjelp, så blir en sittende igjen med følelsen at jeg er så håpløs at ikke engang det fungerer. 
 

Det jeg har erfart er de få menneskene som gjør en forskjell. Egenskapen de har er det å ta seg tiden, bryet og det å se den de har med å gjøre. Det er der nøkkelen ligger. Men ofte er de overlesset og når det blir for mørkt, må de henvise til rette instans. Som er BUP, hvor man bare blir et skjema igjen. Sist vi var der slet ungdommen med mat. Vekta var kun én kilo unna grad tre undervekt. Jeg satt i møte, mannen satt i møte, vi flagget det begge hver for oss. Noen uker senere blir vi sjekket ut med en «solskinnshistorie» på papiret. Ungdommen har manipulert, for det er så skummelt å skulle spise at det var lettere å fortelle de det de ville høre. Så da var jo alt kjempefint. På papiret. 

Anonymkode: 991db...5ba

De skal være profesjonelle nok i den jobben til å forstå dette. Da må de kreve at vekten begynner å øke. Men de er ikke oppriktig interessert i jobben sin 

Anonymkode: 2d409...1eb

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (32 minutter siden):

De skal være profesjonelle nok i den jobben til å forstå dette. Da må de kreve at vekten begynner å øke. Men de er ikke oppriktig interessert i jobben sin 

Anonymkode: 2d409...1eb

Jøss. Det var da en ekstremt bastant og lite ydmyk påstand.

Jeg tror mye av problemet er at mange tror det jobber tryllekunstnere i helsevesenet, på BUP osv. Folk forventer jo at bare man kommer innenfor helsevesenet, så skal man bli frisk og alle problemer skal bli løst, selv om det er snakk om svært komplekse problemstillinger. 
Kombiner dette med at vi er bitt en befolkning som er totalt blottet for evnen til å ta ansvar for egen helse, så blir det slik det er.

Anonymkode: 0b56f...625

[Anonym bruker]

MissSaigon skrev (På 27.6.2025 den 12.42):

Hvilket samfunn mener du fungerer bedre enn land hvor man har et sosialistisk styresett? Sammenlign Norge/Sverige/Danmark med hvem som helst og se om befolkningen er friere og lykkeligere 

I land som ikke er sosialistiske har de ikke det byråkrati vi har her. Der får de som trenger hjelp den hjelpen de trenger. Bare se på USA og andre land der de er frie for sosialisme.

Anonymkode: ff43a...97d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

I land som ikke er sosialistiske har de ikke det byråkrati vi har her. Der får de som trenger hjelp den hjelpen de trenger. Bare se på USA og andre land der de er frie for sosialisme.

Anonymkode: ff43a...97d

Mener du at folk får den hjelpen de trenger i USA? Uten at noen spør om hvem som betaler?

Anonymkode: 716ab...d78