Ekskludert fra familiens felleskap – og nå forventes det at jeg smiler på jubileum

[Anonym bruker]

Jeg har kommet i en situasjon der jeg føler meg fullstendig satt utenfor min egen familie, og nå er jeg i tvil om hvordan jeg skal forholde meg til en stor familiebegivenhet.

Jeg ble i sin tid en av flere eiere i et felles ferieeiendomsselskap sammen med søsken og svigerfamilie. Over tid har det vokst frem en tydelig allianse mellom de andre – og jeg har, på tross av å ha forsøkt å varsle om formelle feil og uenigheter, blitt mer og mer isolert. En av mine nærmeste familiemedlemmer ble etter hvert dratt inn i dette – og snudde ryggen til meg fullstendig.

Nå nærmer en rund bursdag seg for en nær slektning, og jeg ble indirekte invitert gjennom et familiemedlem jeg ikke lengre har kontakt med. Det ble aldri svart på min bekreftelse eller oppfølging. Barn og barnebarn er selektivt inkludert. Jeg føler meg ikke ønsket – bare formelt nevnt – og det forventes nok at jeg skal møte opp, smile, og være med på fasaden.

Det er mye smerte i dette. Jeg har bidratt økonomisk og praktisk i mange år, og nå blir jeg behandlet som om jeg ikke eksisterer.

Har noen erfaring med lignende situasjoner? Hvordan håndterer man familiære relasjoner der alliansene er så sterke at man ikke lengre har plass, men likevel forventes å “holde ut” for harmoniens skyld?

Anonymkode: f0de7...500

[Anonym bruker]

Jeg vet i alle fall at jeg hadde ikke gått i den bursdagen, hvis jeg var deg. 

Jeg er i en lignende situasjon, og det som fungerer her er avstand og stillhet. Nest siste pliktøvelse i den forbindelse er unnagjort, og det handlet om å gjøre sin plikt og ellers gå så stille og umerkelig gjennom dørene som mulig, og fordufte så fort som mulig. 

Anonymkode: a5bf5...dfc

[oslofrk]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

Jeg har kommet i en situasjon der jeg føler meg fullstendig satt utenfor min egen familie, og nå er jeg i tvil om hvordan jeg skal forholde meg til en stor familiebegivenhet.

Jeg ble i sin tid en av flere eiere i et felles ferieeiendomsselskap sammen med søsken og svigerfamilie. Over tid har det vokst frem en tydelig allianse mellom de andre – og jeg har, på tross av å ha forsøkt å varsle om formelle feil og uenigheter, blitt mer og mer isolert. En av mine nærmeste familiemedlemmer ble etter hvert dratt inn i dette – og snudde ryggen til meg fullstendig.

Nå nærmer en rund bursdag seg for en nær slektning, og jeg ble indirekte invitert gjennom et familiemedlem jeg ikke lengre har kontakt med. Det ble aldri svart på min bekreftelse eller oppfølging. Barn og barnebarn er selektivt inkludert. Jeg føler meg ikke ønsket – bare formelt nevnt – og det forventes nok at jeg skal møte opp, smile, og være med på fasaden.

Det er mye smerte i dette. Jeg har bidratt økonomisk og praktisk i mange år, og nå blir jeg behandlet som om jeg ikke eksisterer.

Har noen erfaring med lignende situasjoner? Hvordan håndterer man familiære relasjoner der alliansene er så sterke at man ikke lengre har plass, men likevel forventes å “holde ut” for harmoniens skyld?

Anonymkode: f0de7...500

Hvorfor i all verden skal du «møte opp og smile», eller «holde ut»? 

Du har flere alternativer. Dra og lag skikkelig drama, hold deg hjemme uten no mer fuzz, snakk med den det gjelder…

I sånne saker blir jeg opptatt av hvem du skal holde ut for og hvorfor? 

[Anonym bruker]

Hvorfor bryr du deg om hva slike folk forventer? De betyr null. 

Anonymkode: 438f3...b8c

[Anonym bruker]

Så lenge du ikke blir invitert av arrangøren av selskapet, skal du ikke ha noe dårlig samvittighet for å ikke møte opp. Om noen spør hvorfor du ikke kom, er det bare å si at NN inviterte deg ikke.

Jeg har stått i noen stormer med broren min de siste årene. Så heftig at jeg ikke fikk treffe nevø og nieser på ett år. Mamma tok brors side og jeg måtte melde meg ut av deler av familien for å passe på meg selv. Jeg slettet meg fra familiefotogruppa, for jeg orket ikke se bilder av barna jeg ikke fikk være tante for lenger.

Vi møttes likevel i familiebursdager. Vi sa hei og holdt oss i hver vår ende av selskapet. Vi kunne ha en sivilisert tone, for storfamiliens skyld. Skal nevnes at vi har barn i samme alder som er veldig glad i hverandre. Så for barnas skyld satt vi på oss masker. 

Vi har gått videre og omgås nå som venner, men forholdet blir aldri det samme. Tilliten er borte og vi deler ikke hverdagen som vi gjorde før. Det er naturligvis et savn, vi var som erteris i 20 år. Men min mentale helse tåler ikke hans ustabilitet, hvor jeg aldri vet når jeg gjør noe "feil". 

Det er kjipt å ha det sånn i en familie, som egentlig burde stå sammen, men noen ganger må en tenke på seg selv først. Det høres ikke ut som det vil gi deg noe positivt å gå i dette selskapet du indirekte er invitert i, og da syns jeg du burde vurdere sterkt å bli hjemme. 

Anonymkode: 4b11d...cd3

[Anonym bruker]

Hadde aldri reist i det selskapet om jeg var deg. 

Anonymkode: 244b8...e4d

[Anonym bruker]

Dette hadde jeg løst med en sms til jubilanten.

Skrevet at jeg hørte det skulle være selskap, men jeg dessverre ikke har mulighet til å komme. Gratulert med dagen og ønsket en fin feiring og hyggelig selskap.

Enkelt og greit.

Jeg hadde ikke dratt.

Anonymkode: e3a11...6b7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Dette hadde jeg løst med en sms til jubilanten.

Skrevet at jeg hørte det skulle være selskap, men jeg dessverre ikke har mulighet til å komme. Gratulert med dagen og ønsket en fin feiring og hyggelig selskap.

Enkelt og greit.

Jeg hadde ikke dratt.

Anonymkode: e3a11...6b7

Nei, hun bør skrive at hun er ekskludert fra familien, noe sikkert jubilanten allerede vet. 

Men likte det en skrev, at hun burde møte opp og lage skikkelig drama ut av en annen verden. 

Anonymkode: 244b8...e4d

[prekæs]

Anonym bruker skrev (18 timer siden):

Jeg har kommet i en situasjon der jeg føler meg fullstendig satt utenfor min egen familie, og nå er jeg i tvil om hvordan jeg skal forholde meg til en stor familiebegivenhet.

Jeg ble i sin tid en av flere eiere i et felles ferieeiendomsselskap sammen med søsken og svigerfamilie. Over tid har det vokst frem en tydelig allianse mellom de andre – og jeg har, på tross av å ha forsøkt å varsle om formelle feil og uenigheter, blitt mer og mer isolert. En av mine nærmeste familiemedlemmer ble etter hvert dratt inn i dette – og snudde ryggen til meg fullstendig.

Nå nærmer en rund bursdag seg for en nær slektning, og jeg ble indirekte invitert gjennom et familiemedlem jeg ikke lengre har kontakt med. Det ble aldri svart på min bekreftelse eller oppfølging. Barn og barnebarn er selektivt inkludert. Jeg føler meg ikke ønsket – bare formelt nevnt – og det forventes nok at jeg skal møte opp, smile, og være med på fasaden.

Det er mye smerte i dette. Jeg har bidratt økonomisk og praktisk i mange år, og nå blir jeg behandlet som om jeg ikke eksisterer.

Har noen erfaring med lignende situasjoner? Hvordan håndterer man familiære relasjoner der alliansene er så sterke at man ikke lengre har plass, men likevel forventes å “holde ut” for harmoniens skyld?

Anonymkode: f0de7...500

Ville solgt min andel av eiendomsselskapet. Ikke til familiepris, men på det åpne markedet. Ellers hadde jeg sagt det ikke passet.