Venninne som ble ufør for 10 år siden

[Anonym bruker]

Jeg tenker at dere har snudd hele problemstillingen på hodet.

Kjenner flere som er uføre, som har lyst til å prøve seg i arbeidslivet igjen, men tør ikke siden de er redde for hva som skjer dersom det viser seg etter en stund at det ikke går.

Tror heller det ville ha vært bedre dersom man på en måte kunne ha satt uføretrygden på pause for å prøve seg i arbeidslivet,  og dersom det ikke gikk kunne man få den tilbake

Anonymkode: 29ead...ae4

[Anonym bruker]

At man burde hjelpe flere i jobb burde man, og kanskje utrede folk etter en periode.

Men dette skal da ikke gjøres fordi en privatperson ser noen ute på tur eller på kafe og dermed mener at personen må være frisk?

Anonymkode: 90085...964

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (23 minutter siden):

Jeg tenker at dere har snudd hele problemstillingen på hodet.

Kjenner flere som er uføre, som har lyst til å prøve seg i arbeidslivet igjen, men tør ikke siden de er redde for hva som skjer dersom det viser seg etter en stund at det ikke går.

Tror heller det ville ha vært bedre dersom man på en måte kunne ha satt uføretrygden på pause for å prøve seg i arbeidslivet,  og dersom det ikke gikk kunne man få den tilbake

Anonymkode: 29ead...ae4

Det kan man da.

Ganske lenge også, i 5 år, og man kan søke om å få det utvidet i ytterligere 5 år. Heter "Hvilende rett".

Man melder fra på Mitt nav hva man kommer til å tjene ved siden av trygden også blir denne forkortet om man tjener over grensen. Dette gjør man hvert år, melder du ikke inn noe inntekt får du full uføretrygd igjen.

Tjener du mer enn 80% av det du tjente før du ble syk får du ikke uføretrygd det året.

 

Anonymkode: 54e64...3a2

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Jeg tror kostnaden ved å revurdere en uføretrygd hvert tiende år vil bli enorm.

Og å først gå gjennom et løp med revurdering, også få vite at du har en restarbeidsevne på la oss si 20% er helt ubrukelig i det arbeidslivet vi har i Norge i dag. For hvem vil ansette noen som er 80% ufør i en så liten deltidsstilling?

Har selv en svigerinne som ble 80% ufør pga lignende utfordringer, bipolar og div annet småtteri. Hun lette i to år, med god hjelp fra nav, etter noen som ville ansette henne i 10-20% stillig, uten å finne noen. Så da ble hun 100% ufør da.

Anonymkode: 54e64...3a2

Ja, det vil koste mer enn de sparer for å si det sånn, men da får de jo sysselsetting hos NAV, legekontorer og utprøvibgsfirmaer.. og disse Karen-hønene kunne sluppet å kakle seg ihjel fordi de er misunnelig på kronisk syke.

Det også, finnes det noe restevne der så får man jo ikke jobb å bruke det i.

 

Anonymkode: 225b9...d99

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Det er på tide at vi våger å stille spørsmål, og at vi krever at det stilles spørsmål. Antallet uføre er alt for stort i Norge, og vi tiltrekker oss uføre fra hele verden. Dette går aldri bra. Det må finnes bedre måter å håndtere problemer på.

Anonymkode: 7d9e2...b24

Det er jo et helt annet spørsmål, er det ok at folk flytter hit og så blir uføre. Det kunne vært mer krav akkurat der på botid og hva man har bidratt med før man ble syk.

Anonymkode: 225b9...d99

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 minutter siden):

Det er jo et helt annet spørsmål, er det ok at folk flytter hit og så blir uføre. Det kunne vært mer krav akkurat der på botid og hva man har bidratt med før man ble syk.

Anonymkode: 225b9...d99

Har du tenkt gjennom hva et slikt forslag innebærer for den enkelte?

La oss ta et eksempel jeg kjenner til. Kvinne på 37 år som har flyktet fra Syria med sine to barnehagebarn. Kom til Norge i 2019 med alle sine eiendeler i to plastposer. Var heldig og ble plassert på et mottak i en middel stor kommune. Gikk introkurs, språkkurs og arbeidstrening. Har utdannet seg til helsefagarbeider og leier en toroms sentralt i bygda. Barna går på skole, er med på fotballtreninger og deltar generelt i samfunnet. Like etter at hun fikk fagbrevet fikk hun lymfekreft. To harde år med behandling, bekymring over de to barna som kun har henne som omsorgsperson og kamp for å få hverdagen til å fungere. Nå er hun kreftfri, men med store senskader fra både stråling, cellegift og immunterapi. Hun kommer nok aldri i full jobb igjen og er nå i prosess for en uføregrad. Hva skal staten Norge gjøre med folk som henne? Sende henne, med barn, ut av landet? Når tid, i så fall? Når hun ble syk? Under behandling? Når behandlingen for selve kreften var ferdig? Når senvirkningene er "ferdigbehandlet"? 

Det er så enkelt å kaste ut utsagn som det du kommer med, men er det et slikt samfunn du vil leve i? Et som vurderer mennesker etter kriterier om hvor mye de har ytt før det blir bestemt hvordan og hvor mye man kan hjelpe? 

Anonymkode: 82535...6e2

[Anonym bruker]

MissSaigon skrev (3 timer siden):

Jeg blir helt oppriktig både sjokkert og lei meg over holdningene tråder som dette viser. Hva er det som driver dere som har så lite respekt og sympati for andre mennesker? Skulle dere ønske at dere slapp å jobbe? Jeg spør oppriktig, for jeg kan bare ikke fatte hva og hvordan dere tenker.

Jeg skulle selvsagt ønske at det var lukrativt på sikt å være ufør. Jeg skulle ønske jeg og kunne subbe rundt hjemme, ha tid til trening, cafebesøk, konserter og alt som er gøy. Jeg blir matt av folk som sier "jeg må ha overskudd til å ha fritid". Og jeg blir provosert over den elendige arbeidsmoralen enkelte har. Jeg kjenner 4 som er ufør, og 3 av de er overlykkelige. Nå er sikkert ikke de representative for hele norges befolkning som er uføre, for all del, men jeg mener helt og holdent at alle kan jobbe litt. Jeg følger f.eks funkisbanden på snap. Det er folk som har kateter og stomi, får mat via sondenæring, sitter i stol og må ha hjelp til alt. De kan jobbe! Da skjønner ikke jeg hvorfor friske naboen på 39 år har overskudd til å bygge terasse, male hele huset, trene 3 timer om dagen, dra på fylla hver helg hun har barnefri, IKKE kan jobbe. Og ikke kom å si at "hvis hun hadde jobbet hadde hun ikke hatt overskudd". Neivel. Det er vi mange som ikke har, men vi har arbeidsmoral og prioriterer deretter.

Selv har jeg 5 diagnoser, 2 av de medfører kroniske smerter 24/7. Jeg KAN bli delvis ufør, men jeg vil ikke. Jeg vil bidra. Jeg vil jobbe. Jeg vil være til nytte og være en del av samfunnet. Jeg blir bare eitrende forbanna over hvor simpelt enkelt det er å slippe. 

OG når det er sagt, jeg skulle ønske at arbeidsgivere faktisk sørga for arbeidsplasser til de som vil jobbe. For de er det mange av, det er bare ikke mange av jobbene til dem

Anonymkode: cf5f9...011

[MissSaigon]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Jeg skulle selvsagt ønske at det var lukrativt på sikt å være ufør. Jeg skulle ønske jeg og kunne subbe rundt hjemme, ha tid til trening, cafebesøk, konserter og alt som er gøy. Jeg blir matt av folk som sier "jeg må ha overskudd til å ha fritid". Og jeg blir provosert over den elendige arbeidsmoralen enkelte har. Jeg kjenner 4 som er ufør, og 3 av de er overlykkelige. Nå er sikkert ikke de representative for hele norges befolkning som er uføre, for all del, men jeg mener helt og holdent at alle kan jobbe litt. Jeg følger f.eks funkisbanden på snap. Det er folk som har kateter og stomi, får mat via sondenæring, sitter i stol og må ha hjelp til alt. De kan jobbe! Da skjønner ikke jeg hvorfor friske naboen på 39 år har overskudd til å bygge terasse, male hele huset, trene 3 timer om dagen, dra på fylla hver helg hun har barnefri, IKKE kan jobbe. Og ikke kom å si at "hvis hun hadde jobbet hadde hun ikke hatt overskudd". Neivel. Det er vi mange som ikke har, men vi har arbeidsmoral og prioriterer deretter.

Selv har jeg 5 diagnoser, 2 av de medfører kroniske smerter 24/7. Jeg KAN bli delvis ufør, men jeg vil ikke. Jeg vil bidra. Jeg vil jobbe. Jeg vil være til nytte og være en del av samfunnet. Jeg blir bare eitrende forbanna over hvor simpelt enkelt det er å slippe. 

OG når det er sagt, jeg skulle ønske at arbeidsgivere faktisk sørga for arbeidsplasser til de som vil jobbe. For de er det mange av, det er bare ikke mange av jobbene til dem

Anonymkode: cf5f9...011

Første setning skjønner jeg ikke helt? Hvorfor ønsker du det?

Er det mange som har sagt til deg at de må ha overskudd til å ha fritid? Eller har de sagt at de må ha overskudd til å fungere? 

Og ville du helt seriøst bare subbet hjemme, som du kaller det? Jeg tror (vet) at min livskvalitet hadde blitt svært mye dårligere om jeg ikke hadde hatt jobben og kollegaene å brynt meg på. Ferie med lange morgener, kafe på dagtid og sene kvelder er nydelig, men om det skulle blitt normen 52 uker i året så tror jeg at psyken min hadde fått seg en trøkk. Men jeg vet jo at man er forskjellige og at et slikt subbe-liv er drømmen for noen. 

Det man må huske er at selv om det utenfra ser ut som noen bare subber rundt så kan hverdagen være full av både smerter, sorg og angst. Og du er jo selv heldig som faktisk kan velge å stå i jobb, selv om det er tungt. Mange har ikke den luksusen. 

Hva med å rett og slett være litt rause med hverandre? Jeg tipper at man selv får det bedre om man klarer å la være å gremmes over andres såkalte goder. 

 

[Anonym bruker]

MissSaigon skrev (1 minutt siden):

Første setning skjønner jeg ikke helt? Hvorfor ønsker du det?

Er det mange som har sagt til deg at de må ha overskudd til å ha fritid? Eller har de sagt at de må ha overskudd til å fungere? 

Og ville du helt seriøst bare subbet hjemme, som du kaller det? Jeg tror (vet) at min livskvalitet hadde blitt svært mye dårligere om jeg ikke hadde hatt jobben og kollegaene å brynt meg på. Ferie med lange morgener, kafe på dagtid og sene kvelder er nydelig, men om det skulle blitt normen 52 uker i året så tror jeg at psyken min hadde fått seg en trøkk. Men jeg vet jo at man er forskjellige og at et slikt subbe-liv er drømmen for noen. 

Det man må huske er at selv om det utenfra ser ut som noen bare subber rundt så kan hverdagen være full av både smerter, sorg og angst. Og du er jo selv heldig som faktisk kan velge å stå i jobb, selv om det er tungt. Mange har ikke den luksusen. 

Hva med å rett og slett være litt rause med hverandre? Jeg tipper at man selv får det bedre om man klarer å la være å gremmes over andres såkalte goder. 

 

Glemte å ta med en "ikke"

Det jeg hører og leser er "hadde jeg jobbet hadde jeg ikke hatt overskudd til å trene/være sosial". Neivel. Det er mange i småbarnsfasen med full jobb som ikke har det overskuddet. 

Nei, jeg VIL ikke være hjemme å subbe. Men at jeg blir misunnelig på de som er helt funksjonsfriske som kan gå hjemme å pusle rundt med plantene, dra på cafe og lange ferier? Ja selvsagt. Jeg har jobba ræva av meg i hele våres, er drit sliten, orker ikke noe annet enn å ligge på sofaen. Jeg går til behandling (som jeg betaler helt selv) en gang i uka for å orke å jobbe. Akkurat nå er jeg bare så søkke sliten at jeg blir provosert når jeg får snapper av folk som traver rundt i en storby og har shoppa seg halvt ihjel (jeg vet godt hva hun ene jeg kjenner får i mnd pga ufør, tillegg fra klp, barnetrygd, bidrag og sønnens "stønad til livsopphold") og ikke engang sjefen min har de summene utbetalt pr mnd.

Jada, jeg vet jeg er heldig. Jeg er bare sliten, har vondt, sover 3 timer om natta og er generelt amper. Men i diskusjonen rundt uføre står jeg støtt i påstanden min om at DERSOM arbeidsgivere tilrettelegger, så kan flere yte.

Snakket senest i helga med ei dame som ble syk og mista jobben. Hun VIL jobbe, det er alt hun ønsker. Men hun kan ikke jobbe mer enn kanskje 20-40% og arbeidsgiver må tåle at det er uforutsigbart. Det finnes ikke. Og hvor er tilretteleggingen når man blir syk? Når man har stått i arbeidslivet i 30 år og så kan man plutselig ikke være en del av gjengen lengre? Det er for dårlig

Anonymkode: cf5f9...011

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (15 minutter siden):

Jeg går til behandling (som jeg betaler helt selv) en gang i uka for å orke å jobbe.

Uføretrygdede får ikke noe mer gratis behandling enn det du gjør altså.

Anonym bruker skrev (16 minutter siden):

Snakket senest i helga med ei dame som ble syk og mista jobben. Hun VIL jobbe, det er alt hun ønsker. Men hun kan ikke jobbe mer enn kanskje 20-40% og arbeidsgiver må tåle at det er uforutsigbart. Det finnes ikke. Og hvor er tilretteleggingen når man blir syk? Når man har stått i arbeidslivet i 30 år og så kan man plutselig ikke være en del av gjengen lengre? Det er for dårlig

Og det er jo realiteten for veldig mange som er uføretrygdet, likevel så gnages og gnages det om late arbeidsskye uføretrygede som bare trener, shopper og går på kafe., når realiteten er at veldig mange ikke vil ha de i arbeidslivet, Arbeidsgivere vil ikke ha arbeidstagere som er ustabile og kanskje krever litt tilrettelegging, og arbeidstagere vil ikke ha kollegaer som ikke fungerer optimalt. Men alt ansvaret legges over på den som er syk, som kanskje har stått utenfor arbeidslivet i mange år, eller som skyves ut av arbeidslivet når de blir syke/skadet.

Anonymkode: 02029...85d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Uføretrygdede får ikke noe mer gratis behandling enn det du gjør altså.

Og det er jo realiteten for veldig mange som er uføretrygdet, likevel så gnages og gnages det om late arbeidsskye uføretrygede som bare trener, shopper og går på kafe., når realiteten er at veldig mange ikke vil ha de i arbeidslivet, Arbeidsgivere vil ikke ha arbeidstagere som er ustabile og kanskje krever litt tilrettelegging, og arbeidstagere vil ikke ha kollegaer som ikke fungerer optimalt. Men alt ansvaret legges over på den som er syk, som kanskje har stått utenfor arbeidslivet i mange år, eller som skyves ut av arbeidslivet når de blir syke/skadet.

Anonymkode: 02029...85d

Neida, jeg har hele tiden sagt og ment at i mange tilfeller er det arbeidsgivere som er problemet. Men så kommer de som sier "jeg må ha overskudd til fritid" og det er det jeg ikke skjønner.

Og jo, mange uføretrygdede får mer gratis behandling enn meg. Fordi mine sykdommer ikke kan behandles av noen som får støtte, så må jeg ut med alt selv. Jeg kan ikke dra til fysio og bli bra. Jeg må ha behandling som koster. Men det er greit, det. Jeg kan betale det. Men jeg har ikke råd til å dra 14 dager til thailand, eller kjøpe meg bil til 500K, eller ny telefon to ganger i året. Det fremstår veldig urettferdig for oss som faktisk drar på jobb hver eneste dag. Fordelen er at jeg får opparbeidet pensjon, og har høyere lønn enn disse jeg vet om den dagen ungene flytter og alle tilleggene forsvinner.

Anonymkode: cf5f9...011

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Neida, jeg har hele tiden sagt og ment at i mange tilfeller er det arbeidsgivere som er problemet. Men så kommer de som sier "jeg må ha overskudd til fritid" og det er det jeg ikke skjønner.

Og jo, mange uføretrygdede får mer gratis behandling enn meg. Fordi mine sykdommer ikke kan behandles av noen som får støtte, så må jeg ut med alt selv. Jeg kan ikke dra til fysio og bli bra. Jeg må ha behandling som koster. Men det er greit, det. Jeg kan betale det. Men jeg har ikke råd til å dra 14 dager til thailand, eller kjøpe meg bil til 500K, eller ny telefon to ganger i året. Det fremstår veldig urettferdig for oss som faktisk drar på jobb hver eneste dag. Fordelen er at jeg får opparbeidet pensjon, og har høyere lønn enn disse jeg vet om den dagen ungene flytter og alle tilleggene forsvinner.

Anonymkode: cf5f9...011

Tror du at du er den eneste som går til behandlinger som ikke dekkes av det offentlige, tror du at alle uføretrygdede får alle behandlinger dekket og at de aldri trenger behandlinger som ikke dekkes? Herrefred altså, det var et nytt nivå av fordommer og smålighet. Nei, uføretygdede får ikke dekket noe mer enn deg,.

Anonymkode: 02029...85d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (23 minutter siden):

Uføretrygdede får ikke noe mer gratis behandling enn det du gjør altså.

Og det er jo realiteten for veldig mange som er uføretrygdet, likevel så gnages og gnages det om late arbeidsskye uføretrygede som bare trener, shopper og går på kafe., når realiteten er at veldig mange ikke vil ha de i arbeidslivet, Arbeidsgivere vil ikke ha arbeidstagere som er ustabile og kanskje krever litt tilrettelegging, og arbeidstagere vil ikke ha kollegaer som ikke fungerer optimalt. Men alt ansvaret legges over på den som er syk, som kanskje har stått utenfor arbeidslivet i mange år, eller som skyves ut av arbeidslivet når de blir syke/skadet.

Anonymkode: 02029...85d

Men noe er rart når nesten alle kan si at de kjenner minst 1-2 personer som kunne jobbet. Det er nemlig ikke slik at vi alle kjenner den samme personen. 

Det finnes mange deltidsstillinger om man er villig til å ta de.

Anonymkode: 93c0f...ddf

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 minutter siden):

Men noe er rart når nesten alle kan si at de kjenner minst 1-2 personer som kunne jobbet. Det er nemlig ikke slik at vi alle kjenner den samme personen. 

Det finnes mange deltidsstillinger om man er villig til å ta de.

Anonymkode: 93c0f...ddf

Problemet med deltidsstillinger sånn det er på mange steder er at det er fastsatte tider, og det kan være vanskelig for folk å forholde seg til. Og der mener jeg arbeidsgivere bør ha større fleksibilitet. Og de som ikke kan det, kan inngå avtale med NAV f.eks, om lønnsforskudd, slik at folk kan dra på jobb når de orker og har helse til det.

Anonymkode: cf5f9...011

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (25 minutter siden):

Tror du at du er den eneste som går til behandlinger som ikke dekkes av det offentlige, tror du at alle uføretrygdede får alle behandlinger dekket og at de aldri trenger behandlinger som ikke dekkes? Herrefred altså, det var et nytt nivå av fordommer og smålighet. Nei, uføretygdede får ikke dekket noe mer enn deg,.

Anonymkode: 02029...85d

Var det det jeg sa? Nei. Jeg sa at den behandlingen jeg er avhengig av for å stå i jobb, ikke dekkes. Hva om NAV f.eks dekte det for meg da? Så kan jeg stå i jobb. Hvis jeg ønsker så får jeg ufør. Jeg har spurt NAV om å dekke behandling for at jeg kan stå i jobb, det sa de nei til. Hvor er fornuften i det? Betale 2400 kroner i mnd for at jeg kan jobbe, eller betale 25.000 i mnd for at jeg ikke kan jobbe? Poenget mitt er at velferdssystemet er helt skakkjørt

Anonymkode: cf5f9...011

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (30 minutter siden):

Men noe er rart når nesten alle kan si at de kjenner minst 1-2 personer som kunne jobbet. Det er nemlig ikke slik at vi alle kjenner den samme personen. 

Det finnes mange deltidsstillinger om man er villig til å ta de.

Anonymkode: 93c0f...ddf

Det er ikke då lett.

Jeg er butikksjef, og ansatte en voksen ufør dame på deltid, hun skulle jobbe to halve dager i uken.

Hun var kjempemotivert hun, men måtte likevel stadig melde avbud fordi hun ikke orket likevel. Så måtte jeg jobbe ekstra isteden....

Nå ansetter jeg bare studenter i slike stillinger, de er drevet av lønningene og jobber så sant det ikke kræsjer med skolen. Mye lettere for meg som arbeidsgiver å forholde meg til.

 

Anonymkode: 54e64...3a2

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (49 minutter siden):

Var det det jeg sa? Nei. Jeg sa at den behandlingen jeg er avhengig av for å stå i jobb, ikke dekkes. Hva om NAV f.eks dekte det for meg da? Så kan jeg stå i jobb. Hvis jeg ønsker så får jeg ufør. Jeg har spurt NAV om å dekke behandling for at jeg kan stå i jobb, det sa de nei til. Hvor er fornuften i det? Betale 2400 kroner i mnd for at jeg kan jobbe, eller betale 25.000 i mnd for at jeg ikke kan jobbe? Poenget mitt er at velferdssystemet er helt skakkjørt

Anonymkode: cf5f9...011

Du får ikke uføretrygd bare fordi du ønsker det. Mulig du har fått beskjed om det av lege eller noen andre, men så lenge det er nav (ikke lokalt) som bestemmer, så kan ingen love deg uføretrygd når du vil ha det.

Anonymkode: 02029...85d

[Anonym bruker]

3 hours ago, Anonym bruker said:

Jeg skulle selvsagt ønske at det var lukrativt på sikt å være ufør. Jeg skulle ønske jeg og kunne subbe rundt hjemme, ha tid til trening, cafebesøk, konserter og alt som er gøy. Jeg blir matt av folk som sier "jeg må ha overskudd til å ha fritid". Og jeg blir provosert over den elendige arbeidsmoralen enkelte har. Jeg kjenner 4 som er ufør, og 3 av de er overlykkelige. Nå er sikkert ikke de representative for hele norges befolkning som er uføre, for all del, men jeg mener helt og holdent at alle kan jobbe litt. Jeg følger f.eks funkisbanden på snap. Det er folk som har kateter og stomi, får mat via sondenæring, sitter i stol og må ha hjelp til alt. De kan jobbe! Da skjønner ikke jeg hvorfor friske naboen på 39 år har overskudd til å bygge terasse, male hele huset, trene 3 timer om dagen, dra på fylla hver helg hun har barnefri, IKKE kan jobbe. Og ikke kom å si at "hvis hun hadde jobbet hadde hun ikke hatt overskudd". Neivel. Det er vi mange som ikke har, men vi har arbeidsmoral og prioriterer deretter.

Selv har jeg 5 diagnoser, 2 av de medfører kroniske smerter 24/7. Jeg KAN bli delvis ufør, men jeg vil ikke. Jeg vil bidra. Jeg vil jobbe. Jeg vil være til nytte og være en del av samfunnet. Jeg blir bare eitrende forbanna over hvor simpelt enkelt det er å slippe. 

OG når det er sagt, jeg skulle ønske at arbeidsgivere faktisk sørga for arbeidsplasser til de som vil jobbe. For de er det mange av, det er bare ikke mange av jobbene til dem

Anonymkode: cf5f9...011

Det er da ikke lukrativt å være uføretrygdet?

Anonymkode: 48579...4f0

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Jeg skulle selvsagt ønske at det var lukrativt på sikt å være ufør. Jeg skulle ønske jeg og kunne subbe rundt hjemme, ha tid til trening, cafebesøk, konserter og alt som er gøy. Jeg blir matt av folk som sier "jeg må ha overskudd til å ha fritid". Og jeg blir provosert over den elendige arbeidsmoralen enkelte har. Jeg kjenner 4 som er ufør, og 3 av de er overlykkelige. Nå er sikkert ikke de representative for hele norges befolkning som er uføre, for all del, men jeg mener helt og holdent at alle kan jobbe litt. Jeg følger f.eks funkisbanden på snap. Det er folk som har kateter og stomi, får mat via sondenæring, sitter i stol og må ha hjelp til alt. De kan jobbe! Da skjønner ikke jeg hvorfor friske naboen på 39 år har overskudd til å bygge terasse, male hele huset, trene 3 timer om dagen, dra på fylla hver helg hun har barnefri, IKKE kan jobbe. Og ikke kom å si at "hvis hun hadde jobbet hadde hun ikke hatt overskudd". Neivel. Det er vi mange som ikke har, men vi har arbeidsmoral og prioriterer deretter.

Selv har jeg 5 diagnoser, 2 av de medfører kroniske smerter 24/7. Jeg KAN bli delvis ufør, men jeg vil ikke. Jeg vil bidra. Jeg vil jobbe. Jeg vil være til nytte og være en del av samfunnet. Jeg blir bare eitrende forbanna over hvor simpelt enkelt det er å slippe. 

OG når det er sagt, jeg skulle ønske at arbeidsgivere faktisk sørga for arbeidsplasser til de som vil jobbe. For de er det mange av, det er bare ikke mange av jobbene til dem

Anonymkode: cf5f9...011

Jeg foreslår at du melder inn alle disse "friske og funksjonsfriske" menneskene som du mener urettmessig har fått uføretrygd! Da tar du samfunnsansvar istedenfor å bare slenge rundt deg med dritt og fordommer om personer som mest trolig har vært gjennom årevis med utredninger i helsevesenet før de ble uføretrygdede.

Det at du "blir eitrende forbanna over hvor simpelt enkelt det er å slippe", det viser hvor utrolig lite kunnskap du faktisk har om hvordan man i dag blir uføretrygdet. 

Men som sagt, mener du seriøst at du med sikkerhet vet om så mange uføretrygdede som har så stor arbeidskapasitet at de kan få seg og stå i jobb - gjør ditt forbanna samfunnsansvar og meld fra om dette! Slutt å surve på nett!

 

Jeg er en av de du sikkert mener er mer enn frisk nok til å jobbe, om du hadde sett meg utenfra. Men det du hadde sett gjør meg ikke i stand til å jobbe. Men jeg gjør ALT jeg kan for å ta vare på den helsen jeg har, for å forhindre at jeg skal belaste samfunnet mer, som jeg raskt hadde gjort, om jeg ikke hver eneste "simple", forbanna dag tok ansvar for egen helse. Og til tross for at jeg gjør dette, så er fremdeles formen min så uforutsigbar at jeg ikke kan jobbe. 

Tror du virkelig at du er den eneste med arbeidsmoral, som ønsker å bidra, som ønsker å være til nytte og bidra til samfunnet? Unnskyld uttrykket, men fy f... så ufyselig arrogant og kunnskapsløs du fremstiller deg med det du skriver! Du avslører at du ikke har peiling, uansett hva du selv tror. 

 

Jeg føler med deg med tanke på hva du selv sliter med, og hvor tungt det er. Men det at du har dårlige dager selv, det betyr da for f... ikke at du har noen som helst rett til å rakke ned på en hel gruppe! Det er få mennesker her i landet som er mer utredet, hva helse angår, enn de som har vært så uheldige å måtte bli uføretrygdede. 

 

Etter tolv år fikk jeg omsider en diagnosekode. En diagnosekode som kun sier at helsevesenet anerkjenner at jeg er så fysisk syk som jeg er, men at de ikke har kunnskap om akkurat hva som forårsaker det i mitt tilfelle. De kunne valgt å sende meg til utredning i utlandet, og innrømmet at de også burde gjøre det, men nektet å journalføre det, noe som medførte at jeg aldri fikk muligheten til å få hverken riktig diagnose eller behandling for dette. Hadde jeg fått det hadde jeg mest trolig vært i full jobb i dag. Istedenfor måtte jeg altså bli uføretrygdet. Til tross for at de som har nærliggende diagnoser får dekket en del behandlinger, og jeg slår ut på samme prøver som dem, så får jeg ingenting dekket av behandling eller lignende, for jeg har bare nesten samme diagnose, selv om det fysisk er samme blodprøver, samme andre fysiske markører, samme symptomer. 

Du snakker om at uføretrygdede bare "subber rundt hjemme, drar på trening, cafebesøk, konserter, shopping i utlandet, og alt som er gøy." Så uendelig kunnskapsløs, og så proppfull av fordommer og misunnelse du er!

Vet du, skal man unngå å bli enda dårligere fysisk, så må man trene det man greier når man greier, når man er så syk at man er blitt uføretrygdet. Forskning viser også at det å ha et sosialt liv er viktig både for psykisk og fysisk helse - og også at det å ha et sosialt liv også øker sjansen for at man kan komme seg tilbake i jobb, eller i det minste hindre at man blir enda mer alvorlig syk. De fleste har for lite penger til å stadig dra på kafé, konserter eller utenlandsturer og drive med shopping. 

Jeg skal love deg at jeg ønsker å bidra, være til nytte og være en del av samfunnet! Og nettopp DERFOR vil du - om du skulle bo i nærheten av meg - se meg ute og gå, gjøre fysiske ting, ja, til og med frivillig arbeid som inkluderer fysisk aktivitet som er jamført med styrketrening og tidvis kondisjonstrening. For deg vil jeg se helt frisk ut, som om jeg ikke feiler noenting, og det får jeg også høre av mange. Men i motsetning til deg så forstår også de fleste at man godt kan se frisk ut, uten å være det. Du vil til og med se meg smile og virke mer oppegående enn mange andre. Og det vil du se uansett hvor dårlig jeg faktisk er. Men det du ikke ser er f.eks. det at jeg måtte sitte og ligge i to og en halv dag for å greie å gjøre fysisk frivillig arbeid få timer i går, og i dag ikke har greid å gjøre noe som helst. Du vil heller ikke se hvordan min form er i morgen eller dagen etter. Du vil ikke se smertene mine, de nevrologiske problemene som gjør halve kroppen tydelig svakere enn den andre, du vil ikke se at jeg har problemer med immunforsvaret og at det som feiler meg også forstyrrer søvnsenteret i hjernen og gjør at jeg er i kronisk underskudd på søvn. Og dette er bare en liten del av problemene. Fra dag til dag vet jeg ikke noe om jeg vil greie noe, når på dagen jeg vil greie noe. Men utad så vil slike som deg altså tro at jeg er mer enn frisk nok til å jobbe.

Jeg gjør alle de "friske" tingene jeg kan gjøre så ofte jeg bare greier det - fordi det er eneste måten å en dag forhåpentligvis bli frisk nok til å greie å jobbe igjen. Og slik er det faktisk for veldig, veldig mange uføretrygdede. 

 

Jeg håper du nå heller bruker din energi på deg selv og din egen helse i sommer, slik at du kan hente deg litt inn igjen. For jeg tror at alt det stygge du har hatt ut av deg nå mer enn noe annet er et uttrykk for at du selv nå sliter med både smerter og slitenhet og kanskje andre ting i livet også. Det å være dårlig selv gir ingen noen rett til å bli direkte stygge med andre og fordømme andre. Heller ikke du. Jeg tror du, når du ikke sliter så mye som du nå synes å gjøre med egen helse, egentlig er en god person. Ha litt mer forståelse for at du ikke vet alt om andre, vis andre mer forståelse, så blir som regel eget liv også bedre. 

Anonymkode: e4c8c...a37

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Neida, jeg har hele tiden sagt og ment at i mange tilfeller er det arbeidsgivere som er problemet. Men så kommer de som sier "jeg må ha overskudd til fritid" og det er det jeg ikke skjønner.

Og jo, mange uføretrygdede får mer gratis behandling enn meg. Fordi mine sykdommer ikke kan behandles av noen som får støtte, så må jeg ut med alt selv. Jeg kan ikke dra til fysio og bli bra. Jeg må ha behandling som koster. Men det er greit, det. Jeg kan betale det. Men jeg har ikke råd til å dra 14 dager til thailand, eller kjøpe meg bil til 500K, eller ny telefon to ganger i året. Det fremstår veldig urettferdig for oss som faktisk drar på jobb hver eneste dag. Fordelen er at jeg får opparbeidet pensjon, og har høyere lønn enn disse jeg vet om den dagen ungene flytter og alle tilleggene forsvinner.

Anonymkode: cf5f9...011

Jeg prøver å ta til etterretning at du er syk og sliten, men det er likevel vannvittig provoserende å se hvilket syn du har på mennesker man må gå ut fra at du har en relasjon til. At du selv er heldig og klarer å stå i jobb til tross for smerter er ingen grunn til å bli et grønnøyd monster av misunnelse og gørr! 
 

Du blander også snørr og barter når du i en setning skjønner at arbeidslivet ikke er tilrettelagt for mennesker som har 20-40 % restarbeidsevne, mens du i neste spyr ut edder og galle over folk som klarer å bruke den resten til å skape seg så innholdsrike og givende liv som mulig. 
 

Du snakker som du er en av få som må jobbe fullt, men likevel kun har råd til et nøkternt liv? De fleste av oss er i den kategorien, altså. Kanskje du heller skal fokusere på hva du har i stede for å gremme deg over andre?

Anonymkode: 59c49...282

[Anonym bruker]

Det er klart arbeidsgivere må ha stabil arbeidskraft! Man oppretter jo ikke stillinger fordi det er stas å ha litt ekstra folk på jobb, man ansetter fordi bedriften har oppgaver som må løses, gjerne innen en bestemt tid. Vi ser jo bare hva som skjer om noen blir syke, det blir masse medarbeid på de andre. Å sutre over de slemme bedriftene som ikke ansette folk som kanskje eller kanskje ikke kommer på jobb viser at man er ganske virkelighetsfjern.

Rundt omkring i kommunene derimot er jo ting så skåret til benene at de burde være sjeleglade for alle uføre som kan jobbe litt. Ikke som en erstatning for de fast ansatte, men som en ekstra ressurs til barnehagene, skolene, eldrehjemmene, vaktmestertjeneste osv. Men noe sier meg at det ikke hadde vært bra nok for «de uføre som kan jobbe litt»?

Anonymkode: 2b520...57f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Å sutre over de slemme bedriftene som ikke ansette folk som kanskje eller kanskje ikke kommer på jobb viser at man er ganske virkelighetsfjern.

Det er jo ikke det folk gjør. Alle skjønner jo at bedrifter ikke driver veldedighet, men arbeidslivet er blitt tøffere, og da er det utrolig tåpelig å skylde på de uføretrygdede når de ikke får jobb fordi ingen vil ansette de. Det er det folk sier. 

Anonymkode: 02029...85d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (21 timer siden):

Hun var mye innlagt, derfor ble hun ufør. Hun er bipolar type 1. Nå har hun blitt 40, barna er store og hun er nesten aldri innlagt. Hun går på cafe ca 2 ganger i uken. Burde ikje hun revurderes av lege/nav?? I mine øyne kan hun jobbe

Anonymkode: 09940...d8c

Haha... nei, du er ikke sykere. Cafebesøk er viktig for helsa. Missunnelse er bare lavmål. 

Anonymkode: 9000c...325

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Har du tenkt gjennom hva et slikt forslag innebærer for den enkelte?

La oss ta et eksempel jeg kjenner til. Kvinne på 37 år som har flyktet fra Syria med sine to barnehagebarn. Kom til Norge i 2019 med alle sine eiendeler i to plastposer. Var heldig og ble plassert på et mottak i en middel stor kommune. Gikk introkurs, språkkurs og arbeidstrening. Har utdannet seg til helsefagarbeider og leier en toroms sentralt i bygda. Barna går på skole, er med på fotballtreninger og deltar generelt i samfunnet. Like etter at hun fikk fagbrevet fikk hun lymfekreft. To harde år med behandling, bekymring over de to barna som kun har henne som omsorgsperson og kamp for å få hverdagen til å fungere. Nå er hun kreftfri, men med store senskader fra både stråling, cellegift og immunterapi. Hun kommer nok aldri i full jobb igjen og er nå i prosess for en uføregrad. Hva skal staten Norge gjøre med folk som henne? Sende henne, med barn, ut av landet? Når tid, i så fall? Når hun ble syk? Under behandling? Når behandlingen for selve kreften var ferdig? Når senvirkningene er "ferdigbehandlet"? 

Det er så enkelt å kaste ut utsagn som det du kommer med, men er det et slikt samfunn du vil leve i? Et som vurderer mennesker etter kriterier om hvor mye de har ytt før det blir bestemt hvordan og hvor mye man kan hjelpe? 

Anonymkode: 82535...6e2

Det burde vært som for forsikring, har symptomer/grunn startet før man har vært her 5(?) år er drt det så dekkes det ikke. For å unngå at folk kommer bare for å få trygd.

Anonymkode: 225b9...d99

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Jeg skulle selvsagt ønske at det var lukrativt på sikt å være ufør. Jeg skulle ønske jeg og kunne subbe rundt hjemme, ha tid til trening, cafebesøk, konserter og alt som er gøy. Jeg blir matt av folk som sier "jeg må ha overskudd til å ha fritid". Og jeg blir provosert over den elendige arbeidsmoralen enkelte har. Jeg kjenner 4 som er ufør, og 3 av de er overlykkelige. Nå er sikkert ikke de representative for hele norges befolkning som er uføre, for all del, men jeg mener helt og holdent at alle kan jobbe litt. Jeg følger f.eks funkisbanden på snap. Det er folk som har kateter og stomi, får mat via sondenæring, sitter i stol og må ha hjelp til alt. De kan jobbe! Da skjønner ikke jeg hvorfor friske naboen på 39 år har overskudd til å bygge terasse, male hele huset, trene 3 timer om dagen, dra på fylla hver helg hun har barnefri, IKKE kan jobbe. Og ikke kom å si at "hvis hun hadde jobbet hadde hun ikke hatt overskudd". Neivel. Det er vi mange som ikke har, men vi har arbeidsmoral og prioriterer deretter.

Selv har jeg 5 diagnoser, 2 av de medfører kroniske smerter 24/7. Jeg KAN bli delvis ufør, men jeg vil ikke. Jeg vil bidra. Jeg vil jobbe. Jeg vil være til nytte og være en del av samfunnet. Jeg blir bare eitrende forbanna over hvor simpelt enkelt det er å slippe. 

OG når det er sagt, jeg skulle ønske at arbeidsgivere faktisk sørga for arbeidsplasser til de som vil jobbe. For de er det mange av, det er bare ikke mange av jobbene til dem

Anonymkode: cf5f9...011

Det ER ikke simpelt enkelt å bli ufør. Og du kaller det å slippe? Du har enhet lyst til å slippe å jobbe? De aller aller fleste iføre skulle ønske de vsr friske nok til å kobbe, tro meg. Du er så uvitende at det gjør vondt. 

Anonymkode: 225b9...d99