Dere med eldre barn ♡?

[Anonym bruker]

Har to små på snart 1 og 2 år. Ønsker jo selvfølgelig å gjøre mest mulig rett med dem og for dem ♡♡

Noen som vil dele erfaringer til ting jeg feks ikke bør gjøre eller noe jeg virkelig bør gjøre? ♡ Vil gjerne ha tips fra dere som har vært gjennom det. Hva funket? Hva angrer dere på? Osv

Er alenemamma med ingen far tilstede. Så det er ikke bare bare, jeg skulle gjerne hatt flere armer.

Anonymkode: eeefd...356

[Anonym bruker]

Litt vanskelig å si da ingen barn er like. Men en ting jeg vil si er å ta vare på denne tiden når de er små osv. mange tru at det blir enklere jo eldre barn blir.. ja med bleieslutt og de kan lage mat selv. Men de får også meninger og blir mer påvirket av folk og venner utenfra. Jeg har ei på 18 og ei på 14. nå savner jeg tiden når de var små og alt det uskyldige. Barnelatter og barbie på tv. 

Anonymkode: 59955...c3f

[Anonym bruker]

Bruk tid sammen med barna. Legg bort tlf mens de er våkne. Lage gode rutiner. Feks. Steke rundstykker til helgefrokost. La de få være med på baking, handling. 

Anonymkode: 50b9c...e92

[Anonym bruker]

Vil også poengtere det med tid. Ikke hast med å kjører frem og tilbake fra fritidsaktiviteter. Kos dere heler sammen. Hør på barna når det blir konflikter. 

Anonymkode: 2fb9a...172

[Anonym bruker]

Senk skuldrene.

Barna er små så kort tid, og barnehagetiden er den minst hektiske. Du henter de etter jobb og har kontroll på dem til de legger seg, kos dere de timene.

Når tiden for lekser, fritidsinteresser, vennebesøk osv kommer så ikke kav og stress deg opp. La dem være barn, still opp og delta som forelder. Disse årene er så verdifulle for barna, og du får de aldri igjen.

En ting jeg er veldig glad for å ha gjort er å ha lave skuldre og åpent hus for venner. Her har det alltid vært venner, overnattinger osv så jeg har blitt godt kjent med barnas venner.

Det at vennene deres kjenner meg og føler seg velkommen har vært til stor glede og trygghet for meg.

Prater med andre foreldre som er lei seg for at deres barn "aldri er hjemme" og at de ikke aner hvem de henger med. Jeg tror det grunnlaget må startes tidlig, det skal alltid være greit å ta med venner hit. For meg har det vært en stor glede å se ut av vinduet og se en haug med sykler, mopeder og etterhvert biler, kjellerstua er alltid full av folk.

Når de ble eldre var det også godt at barnas venner hadde mitt nr på mobilen sin. De vet de alltid kan ringe om noe skjer, noen må hentes, noen har drukket for mye e.l. De har aldri misbrukt det, har skjedd to ganger at jeg har fått en telefon.

Det å ha noen ekstra barn rundt middagsbordet som livlig prater og deler alt fra opplevelser, tanker, fremtidsplaner og refleksjoner har vært og er så koselig.

Her er det alltid middag kl 17, og der har vært en hyggelig og god ting både med og uten besøk.

Barna er nå 16, 18 og 21 år, eldste har flyttet hjemmefra for å studere.

Anonymkode: 43d7e...91b

[the amazing spidermamma]

Sett grenser. Ikke vær redd for å si nei.

Stå i det, det får du igjen for senere. 

Hvis du pleier å si "skal vi gå nå?", så husk at barnet oppfatter det som et spørsmål, si heller "nå skal vi gå."

Gi barnet reelle valg, gjerne med et par alternativer, klassisk eksempel er "vil du ha blå eller rød strømpebukse". 

Hvis du klarer det, snu en fastlåst situasjon til en lek: "å, se, sokken blir lei seg, den vil jo på foten din!" "klarer du å ta på deg klærne før jeg har talt til ti"? 

Forberedelser er gull! Hvis du har fortalt barnet hva som skal skje, er det lettere å få det med på det. Forutsigbarhet og rutiner gjør ting enklere, både for deg og barnet. 

Barn elsker tradisjoner! Det er lett å lage små tradisjoner som skaper mye glede. Vi har for eksempel pizza hver lørdag, ungene gleder seg til det. Eller hver gang vi går en spesiell tur, hører det med at vi kjøper akkurat den isen på den faste kiosken. Hver gang vi tar toget har vi "hva ser du ut av vinduet-bingo". Det er sånn det skal være, da er universet i vater. 

Det trenger ikke å være store ting, men slikt skaper forventning og glede. 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Litt vanskelig å si da ingen barn er like. Men en ting jeg vil si er å ta vare på denne tiden når de er små osv. mange tru at det blir enklere jo eldre barn blir.. ja med bleieslutt og de kan lage mat selv. Men de får også meninger og blir mer påvirket av folk og venner utenfra. Jeg har ei på 18 og ei på 14. nå savner jeg tiden når de var små og alt det uskyldige. Barnelatter og barbie på tv. 

Anonymkode: 59955...c3f

Der har også folk delte meninger. Alle perioder har sin sjarm. Men gud hvor slitsomt det er når de må ha hjelp til alt. En får et helt annet liv så snart de er selvdrevne. De får meninger og det blir andre bekymringer ja, men mye mindre slit. 

Litt vanskelig å svare konkret hi, veldig åpent spørsmål. Men lær dem empati og god folkeskikk så er du langt. La de være med å bestemme der de kan, snakk til dem som et stort barn og bare prøv å være den beste mammaen du kan. Det er lov å ta en time out "på do" når du blir sliten. Bruk storfamilie og folk rundt deg, de har godt av å se at flere voksne er glad i dem og få input fra fler. It takes a village..  

Anonymkode: 70290...a77

[amandine]

Lag album. Skriv ned morsomme anekdoter. Lag tradisjoner, bruk tid sammen. Vær tilstede uten mobil. 
Gå på tur og lær dere blomster, trær og fuglelyder( det finnes apper for det meste)

Du har allerede gitt dem en fantastisk gave i at de er to, så nyt tiden. Jeg vet det er en klisjé, men tiden går faktisk akkurat så fort som alle gamle kjerringer sier at den gjør. 
Koser du deg koser de seg!

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (42 minutter siden):

Senk skuldrene.

Barna er små så kort tid, og barnehagetiden er den minst hektiske. Du henter de etter jobb og har kontroll på dem til de legger seg, kos dere de timene.

Når tiden for lekser, fritidsinteresser, vennebesøk osv kommer så ikke kav og stress deg opp. La dem være barn, still opp og delta som forelder. Disse årene er så verdifulle for barna, og du får de aldri igjen.

En ting jeg er veldig glad for å ha gjort er å ha lave skuldre og åpent hus for venner. Her har det alltid vært venner, overnattinger osv så jeg har blitt godt kjent med barnas venner.

Det at vennene deres kjenner meg og føler seg velkommen har vært til stor glede og trygghet for meg.

Prater med andre foreldre som er lei seg for at deres barn "aldri er hjemme" og at de ikke aner hvem de henger med. Jeg tror det grunnlaget må startes tidlig, det skal alltid være greit å ta med venner hit. For meg har det vært en stor glede å se ut av vinduet og se en haug med sykler, mopeder og etterhvert biler, kjellerstua er alltid full av folk.

Når de ble eldre var det også godt at barnas venner hadde mitt nr på mobilen sin. De vet de alltid kan ringe om noe skjer, noen må hentes, noen har drukket for mye e.l. De har aldri misbrukt det, har skjedd to ganger at jeg har fått en telefon.

Det å ha noen ekstra barn rundt middagsbordet som livlig prater og deler alt fra opplevelser, tanker, fremtidsplaner og refleksjoner har vært og er så koselig.

Her er det alltid middag kl 17, og der har vært en hyggelig og god ting både med og uten besøk.

Barna er nå 16, 18 og 21 år, eldste har flyttet hjemmefra for å studere.

Anonymkode: 43d7e...91b

Det med masse barn på besøk høres fint ut i teorien, men for litt fattige innadvendte folk som meg er jo dette skrekken. Det er alltid ekstra folk her også, forer minst to ekstra barn med to måltider hver dag. De spiser etter skolen og middag. Det blir dyrt. Og, jeg blir utmattet av at det hele tiden er andre i hus, liker det overhodet ikke, da jeg jo ikke kan slappe av noe sted, annet enn på mitt soverom. 

Anonymkode: 70290...a77

[the amazing spidermamma]

Å, kom på en veldig liten ting, men som er gøy: skriv på tegningene deres hva de har tegnet! Veldig morsomt å ha når de er store. 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Har to små på snart 1 og 2 år. Ønsker jo selvfølgelig å gjøre mest mulig rett med dem og for dem ♡♡

Noen som vil dele erfaringer til ting jeg feks ikke bør gjøre eller noe jeg virkelig bør gjøre? ♡ Vil gjerne ha tips fra dere som har vært gjennom det. Hva funket? Hva angrer dere på? Osv

Er alenemamma med ingen far tilstede. Så det er ikke bare bare, jeg skulle gjerne hatt flere armer.

Anonymkode: eeefd...356

Mitt beste råd er å ikke bry seg så mye om alle råd og regler, ta ting litt som det passer og følge barnas behov, nyte tiden, øyeblikkene og små gleder. Gjøre mye sammen med dem, lære dem å bli glad i naturen og dra på tur. Og huske på at de fleste problemer, utfordringer er faser som går over og at man ikke behøver å være så nøye på alt.

Anonymkode: 9c99a...86d

[MissSaigon]

Du får mange gode råd, og jeg signerer på lave skuldre, ikke for mange aktiviteter og åpent hus. Åpent hus betyr ikke at du skal ha folk til middag hver dag. Vi har helt ok økonomi, men sender som regel barna hjem i middagstid om ikke annet er avtalt. Vi liker å ha ro ved måltidet, det er ofte den eneste tiden på dagen vi alle er samlet og har tid til å snakke ordentlig sammen.

Og en ting jeg alltid har prøvd å praktisert er å ikke stille spørsmål jeg ikke ønsker svar på. Altså sier jeg aldri "kan du pusse tennene nå, vil du legge deg, skal vi gå?" Det er ikke valg som de kan si nei til, derfor skal man ikke bruke spørreform. 

Og nyt tiden! Klisjèer er til for en grunn og tiden går virkelig så altfor fort. 

Det er også lov å bli både sliten og lei, så om du kan må du prøve å få lagt inn ting som gir deg glede og energi ved siden av det å være mor. Små pusterom i hverdagen er viktig.

Og si unnskyld om du har overreagert eller gjort noe feil. Barn er rå på tilgivelse om de bare får forklaring og respekt. 

En liten ting til - det år over! Om det er nattevåk, trassalder, "liker ikke" eller hva det er, som regel går det over helt av seg selv uten at du trenger å bruke alle pedagogiske virkemidler. 

Endret 17. juni av MissSaigon

[Anonym bruker]

Bare vær der for dem, rett og slett la dem vite at du er deres trygge havn uansett hva. Drit litt i hva andre tenker og mener og følg instinktene dine, innenfor rimelighetens grenser.

Det gjør ikke noe om du kler på en 4-5-åring om morgenen selv om hen er stor nok til å klare det selv, hvis dette gir dere begge en roligere start på dagen. Med fire barn der yngste er 16 år kan jeg love deg at de tar over selv en dag, jeg har ikke kledd på dem på mange år nå 😅

Det gjør ikke noe om de ikke sitter helt i ro på en stol og spiser perfekt med bestikk hver dag, så lenge de bare kan klare det, vet at de bør gjøre det borte og er flink til å rose og takke for maten. Ungene mine har ofte fått ros for at de er høflige og flinke til å gi komplimenter, de sitter fint borte, men hjemme har vi hatt det ganske fritt. Litt hender er ok, å ikke like alt er ok, gå litt til og fra er greit osv., her hjemme. Vi vektlegger koselige måltider først og fremst. 

Det gjør ikke noe om det er litt rotete, eller at du innimellom ikke orker alt du tror du må. Barn tåler å innimellom få maksboller til middag, krype inntil deg å se barne-tv mens det flyter leker, teppeslott, bøker og noen hybelkaniner rundt dere, eller at man bytter ut et bad med en grundig omgang med vaskeklut i stedet innimellom. Det viktigste er at du er der.

Det gjør ikke noe om du driter i hva andre tenker når barnet ditt "trasser" og ikke vil og du velger å løse det på andre måter enn å bli streng. Ta heller barnet på fanget og si at du ser at det er overveldet og har det vanskelig. La det roe seg hos deg, så kan dere snakke om det vanskelige etterpå. Barn er ikke onde, slemme eller dumme, de mangler bare verktøy for å håndtere alle følelsene sine, og trenger støtte og hjelp for å få det til. Møter du dem med forståelse og respekt i stedet for kjeft, skyve dem unna og straff, øker du tilliten de har til deg og utvikler empati i stedet. Og min erfaring er at du får det positivt igjen i tenårene.

Det er også greit å føle seg sliten, lei, overveldet og å angre litt. Dette er normalt. De fleste har det slik innimellom, noen ofte og noen sjeldent, men jeg tror knapt noen foreldre som er helt ærlig overfor seg selv kan si at de aldri har følt på dette. At man er sliten, lei, overveldet og angrer litt, betyr ikke at man ikke er glad i barna sine og faktisk ville byttet, det betyr bare at man er menneskelig. 

 

Anonymkode: edc6c...016

[Anonym bruker]

Du er god nok og gjør jobben godt nok. Det er viktig å minne seg selv på (oftere for noen enn andre). 

Gi barna tiden din. Ikke legg lista så høyt, det er emosjonell tilgjengelighet som er aller viktigst. Lær dem folkeskikk, bordskikk og takknemlighet ved å være et godt forbilde. Lær dem takk og vær så god. Så kommer stort sett resten av seg selv. Stol på instinktene og magefølelsen din. Sparr med en god venn eller venninne når det er noe du synes er utfordrende. For man trenger å få sparret litt innimellom. 

Også er det viktig å huske på at det er lov å være lei, sliten og ønske seg en annen hverdag. Det er tøft å være aleneforelder, for oppdragelse og danning krever egentlig et helt samfunn. It takes a village... Det er helt normalt å ønske seg litt fri og alenetid, det betyr ikke at du er mindre glad i barna dine. Det er mer unormalt å ikke ønske det innimellom (sa psykologen min).

 

Anonymkode: 94e93...dc6

[Anonym bruker]

Ikke tenk at det blir så mye lettere når de blir eldre. Enkelte ting blir lettere, men utfordringene blir rett og slett annerledes. Miljø, venner, selvstendige valg, drama, kjærester osv. 

Nyt tiden mens de er små. La deg selv si at du er sliten og at du trenger en pause i ny og ne (barnepass/ når barna blir litt eldre - sett på en film og slapp av imens osv) 

La de delta i gjøremål som baking, ryddign, vasking osv. Gjør det om til noe hyggelig. På den måten kan terskelen for å hjelpe til når de blir eldre litt lavere. 

Snakk med barna om følelser. Det er lov å bli frustrert, det er lov å bli lei seg, men snakk om det i ettertid. Det gjelder for deg også. Du har også følelser og du kan (kommer nok til) å la følelsene ta overhånd noen ganger. Men snakk med de om det etterpå. 

La de være trygge på at de alltid kan komme til deg med sine problemer. Uansett sett hva som har skjedd. Men la de også forstå at man må tåle konsekvensene. Snakk med de. Forklar de. Og speil gjerne hendelsen (om noen hadde gjort dette mot deg, hva ville du følt da) Gjør det når barnet er mottagelig for det, ikke i en situasjon der barnet er illsint og bare gråter. Men ta det så fort barnet har hentet seg inn. Da motter de budskapet på en helt annen måte. 

Snakk til de om tillitt og respekt. 

Anonymkode: 36a7f...772

[Anonym bruker]

Sørg for at ungen din ikke blir en pest og en plage for andre. Ingen andre enn du synes man må la ham få bråke på offentlige steder.

Anonymkode: 2afd4...5de