Jeg er bipolar og har ødelagt forholdet til datter

[Anonym bruker]

Jeg har i dag brukt tid på nettet og søkt svar. Kom frem til dette debattforumet. Først tenkte jeg å late som jeg er dame for å anonymisere alt, men jeg ville ikke oppnådd mye.

Alt startet med bagatell.

Det har skjedd mye i det siste og jeg er lei for det. Har prøvd å tvinge henne til å ta i mot hjelp, men hun nekter.

Hun skal begynne videregående skole til høsten. Hun fungerer bra utad og er snill og sosial, men hun sier hun sliter psykisk og er såret, og sur på meg. Jeg tror hun hater meg.

Dette begynte da det var vinter og mørke. Hun ringte meg og sa hun fryser veldig om jeg bare kan hente henne. Jeg var veldig opptatt og nektet. Det viste seg at hun hadde influensa og frøs veldig i minusgrader, i tillegg var det glatt og hun fikk  hjernerystelse da hun falt og traff noe.

Dagen etter på morgen fortalte hun ikke og naturligvis ignorerte meg og virket lei seg. 

Jeg igjen var veldig opptatt og måtte gå dessverre uten at jeg fikk mye kontakt. Jeg dro på 3 dagers reise.

Senere på kvelden havnet hun på sykehuset. Det viste seg å være hjernerystelse. Hennes mor ringte og skjelte meg ut.

Etter at jeg kom hjem tok jeg med gaver og ba om unnskyldning. Jeg sa hun er alt for meg osv.

Men jeg merket hun snakket litt rart. Hun snakket om da hun var liten og ble stengt av meg ute i balkong i minusgrader. En annen anledning da jeg prøvde å skremme henne. Hun sa hun stoler ikke på meg.

Det med balkong var en hendelse der hun skulle hente noe, det var minusgrader, og jeg visste ikke at hun var der. Jeg låste døra og hun i panikk banket på glassvinduet og jeg åpnet døra etter 30 sekunder.

Det at jeg skremte henne var ment som spøk på halloween. Hun ble vettskremt.

Etter det har hun nevnt hendelser som faktisk ikke har skjedd! Hun har beskyldt meg for mye, men ikke noe kriminelt.

Hennes mor fornærmet meg. Datteren hatet meg. Dette resulterte i at jeg kastet mine medisiner.

Jeg kjeftet på henne og syntes synd på meg selv at jeg er bipolar. Jeg krevde at hun viser sympati til meg også.

To dager etter angret jeg veldig. Hun har blokkert meg.

Alt var perfekt mellom oss og det startet med at jeg ikke hentet henne når hun ba om det.

Nå angrer jeg veldig. Det har skjedd mye etter disse hendelser og ballen har rullet.

Det startet bare med at jeg ikke ville hente henne.

Jeg finner ikke veien tilbake. Nå tenker jeg at jeg ikke vil bli invitert til vitemålsutdeling. Den ferie vi hadde bestilt blir ikke noe av. Mitt eneste barn hater meg.

 

Anonymkode: 8a8a8...4b6

[Anonym bruker]

Skjønner at dette er vondt. Men det var skrevet ganske usammenhengende og springende, og jeg får følelsen av at du burde snakke med en profesjonell mer enn å poste her inne.

Anonymkode: 7e567...bf6

[Anonym bruker]

Jeg forstår at det er sårt, at det er vanskelig å slippe tak i hendelser der de rundt ilegger deg noen intensjoner som kanskje var mer en menneskelig feil eller misforståelse. Men reaksjonen der kommer kanskje fra noe som har ulmet en stund. 
 

Ikke kast medisinene, oppsøk legen slik at du får orden på deg og eget hode. Forholdet med din datter kan repareres, det er ikke utilgivelige hendelser. Men først må du få kontroll over deg selv, slik at dere kan snakke ut på en god måte når tiden for det er riktig. Bare gi det tid og jobb med deg selv, så skal du se det snur en dag. 
 

 

Anonymkode: bc910...9c0

[Anonym bruker]

Du må begynne på medisinene dine igjen og først få orden på ditt eget hode.

Ta deretter tiden til hjelp. Om det er kun dette du beskriver som har skjedd så er det ingenting her som er utigivelig. Det er en bra ting at datteren din ordlegger hva problemet er: at hun ikke stoler på deg. Da vet du hvilken jobb du har. Du mp bygge tillit. Og det tar tid og du må være konsekvent i jobben du legger ned på det. Og IKKE ta din datters utsagn mot deg personlig i prosessen.

Anonymkode: 75750...4be

[Anonym bruker]

Dette høres mest ut som hun med stedatteren som har laget seg en ny historie...

Anonymkode: ade2b...c11

[Anonym bruker]

Vil du ha et godt forhold til din datter så må du først rydde opp i deg selv.

Du må gå til legen din og bli henvist til psykolog, du må følge opp behandling og medisinering, du må forplikte deg selv til å holde deg så stabil som mulig, tross diagnosen.

Så lenge du ikke gjør dette, så har din datter rett, da kan hun ikke stole på deg. 

Bestem deg for å ta egen helse på alvor, bestill deg her og nå en time til din fastlege og be om psykolog. Inntil du får timer til psykolog, ta imot hjelp hos kommunens lavterskeltilbud innen psykiatri.

Du må ta ansvar nå! 

Anonymkode: 71bd4...799

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 timer siden):

Jeg har i dag brukt tid på nettet og søkt svar. Kom frem til dette debattforumet. Først tenkte jeg å late som jeg er dame for å anonymisere alt, men jeg ville ikke oppnådd mye.

Alt startet med bagatell.

Det har skjedd mye i det siste og jeg er lei for det. Har prøvd å tvinge henne til å ta i mot hjelp, men hun nekter.

Hun skal begynne videregående skole til høsten. Hun fungerer bra utad og er snill og sosial, men hun sier hun sliter psykisk og er såret, og sur på meg. Jeg tror hun hater meg.

Dette begynte da det var vinter og mørke. Hun ringte meg og sa hun fryser veldig om jeg bare kan hente henne. Jeg var veldig opptatt og nektet. Det viste seg at hun hadde influensa og frøs veldig i minusgrader, i tillegg var det glatt og hun fikk  hjernerystelse da hun falt og traff noe.

Dagen etter på morgen fortalte hun ikke og naturligvis ignorerte meg og virket lei seg. 

Jeg igjen var veldig opptatt og måtte gå dessverre uten at jeg fikk mye kontakt. Jeg dro på 3 dagers reise.

Senere på kvelden havnet hun på sykehuset. Det viste seg å være hjernerystelse. Hennes mor ringte og skjelte meg ut.

Etter at jeg kom hjem tok jeg med gaver og ba om unnskyldning. Jeg sa hun er alt for meg osv.

Men jeg merket hun snakket litt rart. Hun snakket om da hun var liten og ble stengt av meg ute i balkong i minusgrader. En annen anledning da jeg prøvde å skremme henne. Hun sa hun stoler ikke på meg.

Det med balkong var en hendelse der hun skulle hente noe, det var minusgrader, og jeg visste ikke at hun var der. Jeg låste døra og hun i panikk banket på glassvinduet og jeg åpnet døra etter 30 sekunder.

Det at jeg skremte henne var ment som spøk på halloween. Hun ble vettskremt.

Etter det har hun nevnt hendelser som faktisk ikke har skjedd! Hun har beskyldt meg for mye, men ikke noe kriminelt.

Hennes mor fornærmet meg. Datteren hatet meg. Dette resulterte i at jeg kastet mine medisiner.

Jeg kjeftet på henne og syntes synd på meg selv at jeg er bipolar. Jeg krevde at hun viser sympati til meg også.

To dager etter angret jeg veldig. Hun har blokkert meg.

Alt var perfekt mellom oss og det startet med at jeg ikke hentet henne når hun ba om det.

Nå angrer jeg veldig. Det har skjedd mye etter disse hendelser og ballen har rullet.

Det startet bare med at jeg ikke ville hente henne.

Jeg finner ikke veien tilbake. Nå tenker jeg at jeg ikke vil bli invitert til vitemålsutdeling. Den ferie vi hadde bestilt blir ikke noe av. Mitt eneste barn hater meg.

 

Anonymkode: 8a8a8...4b6

Dette vil gå over, akkurat nå er hun sint og såret. Kanskje hun er litt deprimert selv. Det du beskriver tenker jeg at like gjerne kunne ha skjedd med foreldre uten en psykisk lidelse.

Ikke slutt på medisinene dine, det er først da dette kan bli virkelig ille.

Kan du spørre henne om hun kan tenke seg å ha noen samtaler på familievernkontoret med deg?

Anonymkode: 398da...92b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

Skjønner at dette er vondt. Men det var skrevet ganske usammenhengende og springende, og jeg får følelsen av at du burde snakke med en profesjonell mer enn å poste her inne.

Anonymkode: 7e567...bf6

Nei, det var det ikke. Det var mer sammenhengende skrevet enn halvparten av innleggende i dette forumet...

Pass deg for å gå i fellen med å tro at du ser det du forventer å se (det som bekrefter dine egne fordommer). 

 

Anonymkode: 398da...92b

[Anonym bruker]

Ta medisinene dine og søk mer hjelp.

Anonymkode: 205ad...df5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (15 timer siden):

Nei, det var det ikke. Det var mer sammenhengende skrevet enn halvparten av innleggende i dette forumet...

Pass deg for å gå i fellen med å tro at du ser det du forventer å se (det som bekrefter dine egne fordommer). 

 

Anonymkode: 398da...92b

Det er riktig at mange her inne sliter med formuleringsevnen sin, men det skinner gjennom innlegget at HI har det kaotisk på innsiden og trenger profesjonell hjelp, ikke et foreldreforum. Jeg er godt kjent med psykisk sykdom, og tenker ikke at jeg har spesielt mye fordommer på det området. 

Anonymkode: 7e567...bf6

[Anonym bruker]

Du har tatt noen dårlige valg, du har ikke ment noe vondt med det, men det har påvirket datteren din negativt.

1. Du må legge deg langflat og be om unnskyldning. Å være åpen om psyken kan også være lurt. Kanskje dere to bør lage en avtale om et ord eller noe hun kan si, for å fortelle deg at nå føler hun at du ikke tar henne på alvor.

2. Det aller viktigste du må gjøre er å ta tak i psyken din, gå i terapi, ta medisiner, gjøre alt du kan for å bli bedre. Kanskje det kan være lurt å ikke ha for mye kontakt før du håndterer sykdommen.

Uansett må det nå være opp til datteren din i hvilken grad hun vil ha kontakt med deg. Du kan ikke tvinge henne, uansett hvor vondt det gjør å bli avvist. Det er konsekvensen av dårlige valg, og for å bygge opp tillit, må hun kunne bestemme dette selv.

Anonymkode: 16324...86c

[Anonym bruker]

Det er banalt sagt, men allikevel sant: Tillit rives i meter og bygges i millimeter. Det tar tid å bygge opp igjen tillit. Den kan ikke tvinges fram, trygles fram eller bestikkes. Om du vil at hun skal stole på deg og slippe deg inn i livet hennes igjen så må du rett og slett vise at du er til å stole på og at du er opptatt av hvordan hun har det. 

Anonymkode: 0d51a...e5d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (19 timer siden):

Det er riktig at mange her inne sliter med formuleringsevnen sin, men det skinner gjennom innlegget at HI har det kaotisk på innsiden og trenger profesjonell hjelp, ikke et foreldreforum. Jeg er godt kjent med psykisk sykdom, og tenker ikke at jeg har spesielt mye fordommer på det området. 

Anonymkode: 7e567...bf6

Jo, fordommer vil jeg påstå at du har. Det er ingenting utover det som kan anses som normalt og påregnelig kaos på innsiden i en konfliktsituasjon som HI gir uttrykk for her. 

At HI har sluttet på medisinene sine, er derimot en grunn til at han trenger hjelp, for herfra vil det neppe gå bedre... 

 

Anonymkode: 398da...92b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

Det er banalt sagt, men allikevel sant: Tillit rives i meter og bygges i millimeter. Det tar tid å bygge opp igjen tillit. Den kan ikke tvinges fram, trygles fram eller bestikkes. Om du vil at hun skal stole på deg og slippe deg inn i livet hennes igjen så må du rett og slett vise at du er til å stole på og at du er opptatt av hvordan hun har det. 

Anonymkode: 0d51a...e5d

Nettopp.

Det er i møte med hennes kaotiske tenåringsfølelser at du må være stødig HI og fortsette å ta medisinen din.

Anonymkode: 398da...92b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (21 minutter siden):

Jo, fordommer vil jeg påstå at du har. Det er ingenting utover det som kan anses som normalt og påregnelig kaos på innsiden i en konfliktsituasjon som HI gir uttrykk for her. 

At HI har sluttet på medisinene sine, er derimot en grunn til at han trenger hjelp, for herfra vil det neppe gå bedre... 

 

Anonymkode: 398da...92b

Det er jo en trolletråd.

Anonymkode: ade2b...c11