Deprimert. Bare å skjerpe seg?

[Anonym bruker]

Jeg føler meg deprimert. Føler meg ikke glad i barna mine. Og jeg får dårlig samvittighet! Jeg vet at jeg ikke oppfører meg ok mot barna. Hvordan klare å snu dette? Å være mor er uoverkommelig for meg! Jeg klarer ikke alt. Og bare tanken på det gjør meg enda mer deprimert. Livet rakner!  Jeg har sagt alt til psykologen jeg går til, eneste han sier er at jeg står i mye. Føler at ingenting hjelper. Kanskje medisin kan hjelpe? 

Anonymkode: aad4e...2a9

[Anonym bruker]

Psykisk syke er et stort og komplekst tema, og det er selvfølgelig ikke bare å ta seg sammen.

Om medisiner kan hjelpe vet psykologen mye bedre enn oss her inne, det må du ta opp med denne.

Men, det er ikke sånn at det er helt håpøst å bli psykisk syk. Det er veier ut, om ikke til 100% frisk så ihvertfall til bedre dager. Problemet er ofte at når man er langt nede klarer man ikke å ta tak, så det blir en ond sirkel, eller negativ spiral om du vil.

Jeg har diabetes 2, selvfølgelig en kjip diagnose, men helt klart mulig å leve på en måte som bedrer blodsukkeret. Kosthold og mosjon må endres, det må spises mer blodsukkervennlig og livet leves på en annen måte. Jeg kan resignere og få medisiner, eller jeg kan ta tak og gjøre jobben med kosthol og livsstil for å få et bedre blodsukker.

Det er litt på samme måte med psykisk uhelse, det er ting å gjøre for å styrke sin mentale kapasitet, men det er vanskelig. Både du og jeg vet at det er mange ting som kan hjelpe deg, alt fra fysisk aktivitet til mentaltrening, men du må klare den "dørstokkmila" det er å faktisk klare ta tak i det.

Du får allerede hjelp fra psykolog, snakk med denne om alternativer. Kognitiv terapi er effektivt, men du må ha nådd det stadiet hvor du er mottagelig og klar for å jobbe. Hovedteorien der er å akseptere fortiden, men ikke dvele ved den, og se fremover. Fortiden får vi ikke gjort noe med, men fremtiden kan vi gjøre så bra som mulig.

Når det kommer til å bli overveldet av sin egen hverdag så trenger du kanskje noe avlastning? Kan du få til noe fast, som gjør hverdagen din mer rutinepreget? F.eks at barna skal til momor etter barnehage/skole hver onsdag, da vet du at den ettermiddagen er bare din, hver uke.

Det er mye jobb å være mamma, men om du tenker at du skal leve til du blir 90 år, som veldig mange gjør i dag, hvor mange år varer småbarnsfasen? Det er ikke en veldig lang periode av livet du bruker på dette, du klarer det, må velge å stå i det. Plutselig er barna så store at de kan være alene hjemme mens du går deg en tur i skogen eller besøker en venninne...

Anonymkode: 2e113...dfd

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (38 minutter siden):

Psykisk syke er et stort og komplekst tema, og det er selvfølgelig ikke bare å ta seg sammen.

Om medisiner kan hjelpe vet psykologen mye bedre enn oss her inne, det må du ta opp med denne.

Men, det er ikke sånn at det er helt håpøst å bli psykisk syk. Det er veier ut, om ikke til 100% frisk så ihvertfall til bedre dager. Problemet er ofte at når man er langt nede klarer man ikke å ta tak, så det blir en ond sirkel, eller negativ spiral om du vil.

Jeg har diabetes 2, selvfølgelig en kjip diagnose, men helt klart mulig å leve på en måte som bedrer blodsukkeret. Kosthold og mosjon må endres, det må spises mer blodsukkervennlig og livet leves på en annen måte. Jeg kan resignere og få medisiner, eller jeg kan ta tak og gjøre jobben med kosthol og livsstil for å få et bedre blodsukker.

Det er litt på samme måte med psykisk uhelse, det er ting å gjøre for å styrke sin mentale kapasitet, men det er vanskelig. Både du og jeg vet at det er mange ting som kan hjelpe deg, alt fra fysisk aktivitet til mentaltrening, men du må klare den "dørstokkmila" det er å faktisk klare ta tak i det.

Du får allerede hjelp fra psykolog, snakk med denne om alternativer. Kognitiv terapi er effektivt, men du må ha nådd det stadiet hvor du er mottagelig og klar for å jobbe. Hovedteorien der er å akseptere fortiden, men ikke dvele ved den, og se fremover. Fortiden får vi ikke gjort noe med, men fremtiden kan vi gjøre så bra som mulig.

Når det kommer til å bli overveldet av sin egen hverdag så trenger du kanskje noe avlastning? Kan du få til noe fast, som gjør hverdagen din mer rutinepreget? F.eks at barna skal til momor etter barnehage/skole hver onsdag, da vet du at den ettermiddagen er bare din, hver uke.

Det er mye jobb å være mamma, men om du tenker at du skal leve til du blir 90 år, som veldig mange gjør i dag, hvor mange år varer småbarnsfasen? Det er ikke en veldig lang periode av livet du bruker på dette, du klarer det, må velge å stå i det. Plutselig er barna så store at de kan være alene hjemme mens du går deg en tur i skogen eller besøker en venninne...

Anonymkode: 2e113...dfd

Tusen takk for et fint svar ❤️

Psykolog sier at jeg må snakke med fastlegen når det gjelder medisiner. Fastlegen sier hun ikke kan vite hva jeg trenger. Så det er litt vanskelig 

Jeg har vært mor i 20 år og har fremdeles små barn. Må si jeg angrer og er lei. Klarer ikke å stå i det. 

Anonymkode: aad4e...2a9

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (21 minutter siden):

Tusen takk for et fint svar ❤️

Psykolog sier at jeg må snakke med fastlegen når det gjelder medisiner. Fastlegen sier hun ikke kan vite hva jeg trenger. Så det er litt vanskelig 

Jeg har vært mor i 20 år og har fremdeles små barn. Må si jeg angrer og er lei. Klarer ikke å stå i det. 

Anonymkode: aad4e...2a9

Det som er det viktigste i livet ditt nå er å huske på, hver dag og hver time, at barna dine fortjener en god barndom. Du har satt dem til verden, da går det ikke an å tenke at du angrer. Å være sliten og lei kjenner alle på, men du har plikt til å sørge for at din psykiske helse ikke går ut over uskyldige barn. 
 

Du må enten få legen og psykologen til å samarbeide vedr medisinering eller skifte lege. 

Anonymkode: 239ed...816

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (16 minutter siden):

Tusen takk for et fint svar ❤️

Psykolog sier at jeg må snakke med fastlegen når det gjelder medisiner. Fastlegen sier hun ikke kan vite hva jeg trenger. Så det er litt vanskelig 

Jeg har vært mor i 20 år og har fremdeles små barn. Må si jeg angrer og er lei. Klarer ikke å stå i det. 

Anonymkode: aad4e...2a9

Å angre eller være bitter kommer det ikke noe godt ut av, jeg tror vi bare må leve litt uten å kjenne etter så mye hele tiden.

Et ben foran det andre, dag for dag, så går tiden. Livet er mest hverdager og man må bare leve liksom. 

Ikke ha så høye forventninger til hverdagslivet.

Du har valgt å spre barna dine over mange år, det kan man i etterpåklokskapens lys tenke at ikke var så lurt, men nå må du bare stå i valget du tok. Det er ihvertfall ikke barna sine skyld så du må være en god mor for dem, gjøre jobben og sørge for at de får en god oppvekst. 

Så kan du hvile når de blir eldre.

Anonymkode: 2e113...dfd

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Å angre eller være bitter kommer det ikke noe godt ut av, jeg tror vi bare må leve litt uten å kjenne etter så mye hele tiden.

Et ben foran det andre, dag for dag, så går tiden. Livet er mest hverdager og man må bare leve liksom. 

Ikke ha så høye forventninger til hverdagslivet.

Du har valgt å spre barna dine over mange år, det kan man i etterpåklokskapens lys tenke at ikke var så lurt, men nå må du bare stå i valget du tok. Det er ihvertfall ikke barna sine skyld så du må være en god mor for dem, gjøre jobben og sørge for at de får en god oppvekst. 

Så kan du hvile når de blir eldre.

Anonymkode: 2e113...dfd

Jada. Spredde beina. Men sprutet ikke

Anonymkode: aad4e...2a9

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Tusen takk for et fint svar ❤️

Psykolog sier at jeg må snakke med fastlegen når det gjelder medisiner. Fastlegen sier hun ikke kan vite hva jeg trenger. Så det er litt vanskelig 

Jeg har vært mor i 20 år og har fremdeles små barn. Må si jeg angrer og er lei. Klarer ikke å stå i det. 

Anonymkode: aad4e...2a9

Da må fastlegen ta kontakt med spesialist på DPS! Krev det!

Anonymkode: 03623...4db

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (23 minutter siden):

Jada. Spredde beina. Men sprutet ikke

Anonymkode: aad4e...2a9

Hæ?

Anonymkode: 239ed...816

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (24 minutter siden):

Jada. Spredde beina. Men sprutet ikke

Anonymkode: aad4e...2a9

Herregud, hva er det for en måte å svare på.

Anonymkode: 5b1e0...1d8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jada. Spredde beina. Men sprutet ikke

Anonymkode: aad4e...2a9

I alle dager, hvorfor svarer du sånn?

 

Anonymkode: 2e113...dfd

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Jada. Spredde beina. Men sprutet ikke

Anonymkode: aad4e...2a9

Og der viste og HI i denne tråden seg og være et troll...

Anonymkode: ff749...453

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Og der viste og HI i denne tråden seg og være et troll...

Anonymkode: ff749...453

Det er utrolig mye tull her inne om dagen.

Anonymkode: 5b1e0...1d8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (15 minutter siden):

Det er utrolig mye tull her inne om dagen.

Anonymkode: 5b1e0...1d8

Jeg tuller ikke. Poenget var bare at vi var to om å få barna. Mens jeg sitter igjen alene. Det er tungt. Barna krangler og irriterer hverandre omtrent hele tiden. Jeg blir sliten av det og mister motet. Hi. 

Anonymkode: aad4e...2a9

[Anonym bruker]

JA! Medisiner kan hjelpe. Dette må vi bare kreve at fastlegen skal sette seg inn i. 

Jeg gikk i åresvis uten å ville ta medisin fordi jeg "skulle komme til bunns i hva som gjorde meg depirimert og bekjempe det naturlig", men tilskutt var jeg så nedkjørt at jeg takket ja til medisin. For å si det sånn.. det skulle jeg gjort for flere år siden. Det ble en kjempeforskjell og var slettes ikke så farlig som jeg hadde dannet meg et bilde av at det skulle være.

Anonymkode: 2335d...b15

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 minutter siden):

JA! Medisiner kan hjelpe. Dette må vi bare kreve at fastlegen skal sette seg inn i. 

Jeg gikk i åresvis uten å ville ta medisin fordi jeg "skulle komme til bunns i hva som gjorde meg depirimert og bekjempe det naturlig", men tilskutt var jeg så nedkjørt at jeg takket ja til medisin. For å si det sånn.. det skulle jeg gjort for flere år siden. Det ble en kjempeforskjell og var slettes ikke så farlig som jeg hadde dannet meg et bilde av at det skulle være.

Anonymkode: 2335d...b15

Jeg skal jammen meg KJEMPE mer for medisin ! Takk for at du deler!

Anonymkode: aad4e...2a9

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 14.6.2025 den 9.50):

Tusen takk for et fint svar ❤️

Psykolog sier at jeg må snakke med fastlegen når det gjelder medisiner. Fastlegen sier hun ikke kan vite hva jeg trenger. Så det er litt vanskelig 

Jeg har vært mor i 20 år og har fremdeles små barn. Må si jeg angrer og er lei. Klarer ikke å stå i det. 

Anonymkode: aad4e...2a9

Hvor mange år er det? Kan det være hormoner som tuller litt? Jeg er 41 år, har vært litt hormonforstyrrelser norn år- mye deprimert, men nå har det løst seg litt. 

Sjekket blodprøver? Jeg begynte med b12 dråper fra helsekost, det hjalp mye på humøret. Så tok jeg b12 injeksjoner, og det hjalp veldig på humøret. 

Kan det være sammenheng med syklus? 

Hardt å stå i dette når man har barn. Prøv å ikke lange ut mot dem. ❤️

Anonymkode: 7c7b9...b60

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Hvor mange år er det? Kan det være hormoner som tuller litt? Jeg er 41 år, har vært litt hormonforstyrrelser norn år- mye deprimert, men nå har det løst seg litt. 

Sjekket blodprøver? Jeg begynte med b12 dråper fra helsekost, det hjalp mye på humøret. Så tok jeg b12 injeksjoner, og det hjalp veldig på humøret. 

Kan det være sammenheng med syklus? 

Hardt å stå i dette når man har barn. Prøv å ikke lange ut mot dem. ❤️

Anonymkode: 7c7b9...b60

Jeg har hatt det sånn i 20 år.

Er bedre når jeg er i forhold 

Anonymkode: aad4e...2a9

[Anonym bruker]

Hi her.

Problemet er at jeg ikke klarer å ta meg av barna. Og huset ser ikke ut. Da blir det en ond sirkel... blir mer deprimert og klarer mindre. 

Det er bare så grusomt 

Anonymkode: aad4e...2a9

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Hi her.

Problemet er at jeg ikke klarer å ta meg av barna. Og huset ser ikke ut. Da blir det en ond sirkel... blir mer deprimert og klarer mindre. 

Det er bare så grusomt 

Anonymkode: aad4e...2a9

Du kan ikke gi opp, om du gjør det blir det verre.

Sett deg ned og skriv en plan, utfør en ting om dagen de neste ukene og få orden i kaoset.

Først må du få orden på huset så du klarer slappe av og tenke uten å se på rot og kaos rundt deg. Gå gjennom rom for rom og kast alt du ikke trenger. Få tak i hyller, skap eller kommoder så du får ryddet unna rot. Da ungene var små kjøpte jeg to kommoder på bruktbutikken og satte i stuen. Det ble litt overmøblert sikkert, men jeg lot ungene ha lekene sine i disse så jeg fikk ryddet de unna hver kveld. Når tegnesaker, perler, modellkitt og allverdens smårot ligger i skuffene og du kan tenne et telys på toppen så ser det koselig og ryddig ut med en gang.

Så MÅ du lære deg å håndtere ungene, be om hjelp om du trenger det. Barna krangler og er "umulige" pga stemningen i huset, de blir mye mer påvirket av sånt enn man tror. Det er din jobb som voksen og fikse på dette. Kanskje klarer du det ikke helt alene, men da må du faktisk be om hjelp og veiledning. Begynn på helsestasjonen f.eks, de vet hva som finnes av hjelpetilbud i ditt område om du ikke har familie som kan bidra.

Anonymkode: 2e113...dfd

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 14.6.2025 den 8.29):

Jeg føler meg deprimert. Føler meg ikke glad i barna mine. Og jeg får dårlig samvittighet! Jeg vet at jeg ikke oppfører meg ok mot barna. Hvordan klare å snu dette? Å være mor er uoverkommelig for meg! Jeg klarer ikke alt. Og bare tanken på det gjør meg enda mer deprimert. Livet rakner!  Jeg har sagt alt til psykologen jeg går til, eneste han sier er at jeg står i mye. Føler at ingenting hjelper. Kanskje medisin kan hjelpe? 

Anonymkode: aad4e...2a9

Det hørtes ikke greit ut💗 Jeg tenker du bør gå systematisk til verks, og det innbærer en utvidet blodprøve hos fastlegen, dersom du ikke alt har tatt dette. Det kan være mye som spiller inn på psyken. Stoffskifte, hormoner/overgangsalder osv. Så du må først få utelukket at det ligger andre medisinske årsaker til grunn. Dersom du "bare" er deprimert, så er jo dette en ubalanse i hjernekjemien knyttet til transmitterstoffene dopamin, serotonin og noradrenalin. Dette er små signalmolekyler som er viktige for humør og motivasjon mv. og ubalanse i dette samstemte systemet er knyttet opp mot både angst og depresjon. Antidepressiva er rettet mot å endre denne ubalansen. Det imidlertid også en del du kan gjøre selv. Trening og nok søvn er de to enkeltfaktorene som har tydeligst effekt på hejrnekjemien, og vil påvirke direkte mengden transmittorsubstanser du har til rådighet. Du beskriver en ond sirkel, og det stemmer nok. Lite søvn, stress, lite fysisk aktivitet. Alt bidrar til å redusere disse viktige signalmolekylene, noe som igjen gjør at du ytterligere mister motivasjon og humør. Sikt deg inn på å hjelpe hjernekjemien din tilbake i normalfunksjon, med egeninnsats eller eventuelt medikamenter.

Anonymkode: fbc77...7e0