Er vi over kneiken, mon tro? Om tenåring

[Anonym bruker]

Nå er jeg en som faktisk liker tenåringer, men jeg skal også innrømme at det kan være krevende til tider med tikkende hormonbomber i hus. 

Eldste var litt dramatisk av seg, men det varte ikke så lenge. De to neste var veldig enkle, egentlig. Litt smågretten og lukket i et par år på nummer to, og litt jobbing med grensene på nummer tre, men jeg skal absolutt ikke klage. Nummer tre er 18 år nå og en drøm å ha i hus.

Så er det yngste. Hun blir snart 16 år, og der har det vært tøffere synes jeg. Nå har hun litt ekstra greier også, med autisme og adhd, men der de andre tre tross alt har vært noen ok å kommunisere med i hvert fall 70-80 % av tiden, har yngste vært nesten kronisk negativ og vrang i flere år nå. Ingenting er gøy nesten, alt er et slit og ork om det nå er å bli bedt om å rydde litt etter seg, pusse tennene eller hva. Ikke liker hun middagene (litt unnskyldt her pga autismen), ikke vil hun være med på noe, men syter over å kjede seg osv.

Men nå? De siste par månedene har hun blitt blidere og blidere. Sier "ja, selvfølgelig!" i over halvparten av tilfellene vi ber henne om å gjøre noe, har på eget initiativ tømt oppvaskmaskinen flere ganger osv. Hun smaker på maten igjen, deltar i familiebesøk hvor hun både prater og ler, og ikke minst, hun sier ofte takk. Det er akkurat som en en mørk sky er på vei bort, og igjen står en høflig, hyggelig, hjelpsom og relativt blid jente. Er det lov å håpe at det verste er over nå? Eller kan det være et tilfeldig blaff før hun trekker mørke skyer over seg igjen?

Anonymkode: 85043...7e5